Har du sett filmen eller lest boken High Fidelity? Hovedperson lager lister for alt mulig. Topp 5 ditten og datten. Jeg elsker å lage lister. Huskelister, handlelister, gjørelister, ønskelister..... Jeg føler meg så organisert når jeg lager lister. Jeg ville sikkert VÆRT veldig organisert om jeg også handlet og husket og gjorde alt som sto på listene mine, men det var ikke det jeg skulle snakke om.
Vi har nå kommet til den tiden av året som innbyr til skriving av listen over alle lister - Nyttårsforsett-listen. Når vi er stappmette på fjerde dagen, og ligger som slakt i sofaen og spiser Twist og After Eight av ren kjedsomhet - da klekkes det ut finurlige planer for hvor mye sprekere, tynnere, friluftinteresserte og fantastiske vi skal bli på den magiske datoen 1.1. Men, det holder ikke å liste opp alt det flotte du skal begynne med. Du må også slutte med ting. Slutte å røyke, drikke, spise godteri, snuse, banne, bruke penger på tøys, se på fordummende TV-programmer som gjør at du legger deg alt for sent og ikke får nok søvn (og søvn står selvsagt på listen over selvpålagte helsefremmende tiltak).
Denne listen har potensiale til å bli uendelig lang. Den har også en iboende jævelskap. For sannsynligheten for å sprekke er godt over 100%. Allikevel er optimismen stor hos de fleste av oss. Har du noen gang forsøkt å trene i januar? Trimsentrene (tidligere kjent som helsestudio) bugner over av ivrige slappfisker med nye joggesko og treningstøy som de kjøpte med gavekortet de fikk til jul..... Det er ikke til å holde ut. Alle faste medlemmer med noen års erfaring skygger banen til den verste nybegynner-iveren dabber av og tilstanden blir normal igjen. I februar.
Jeg skal ikke påberope meg å være helt uanfektet av dette "jeg skal bli et nytt og bedre menneske"-hysteriet. Jeg har ikke skrevet nyttårsforsetter på så lenge jeg kan huske. Men, da jeg våknet i dag (fortsatt mett fra i går eller dagen før) og tok tak i kosedressen som hang på treningsapparatet tenkte jeg, den skal jeg begynne å bruke oftere. Treningsapparatet altså - ikke kosedressen!
Godt nytt år! (Og lykke til med lista di)
mandag 27. desember 2010
fredag 17. desember 2010
Lediggang er roten til alt ondt.....tydeligvis
Etter hele fjorten dager tilbake i arbeidslivet må jeg innrømme at det var mye morsommere å gå hjemme. KØDDA! Jeg synes det er fantastisk deilig å jobbe igjen. Det har vært en udelt positiv opplevelse så langt.
Fra å være en helsløv, giddaslaus, kaffedrikkende, snus-oman med lite energi og dårlige matvaner er jeg i ferd med å gjenoppdage mitt strukturerte jeg. Jeg har tatt unna flere klesvasker etter arbeidstid de siste ukene enn jeg har gjort på lenge. Jeg har strøket ting! Jeg ryddet i kleskapet og fant gulvet der inne. Jeg fikk endelig orden på badet. Jeg har til og med støvsugd huset UTENOM helgen. Jeg legger meg i rimelig tid, sover bedre enn på lenge, og spiser havregrøt til frokost hver morgen før jeg trer på meg parkdressen og spaserer i fint driv til jobben. Herlig!
I motsetning til tidligere erfaringer, var alt det praktiske mer eller mindre klart første dagen jeg kom. PC, kontor, Brukernavn og Passord. Jeg fikk til og med en fadder, hvis jobb var å følge meg rundt på omvisning og hilserunde, og sørge for at jeg fikk ID kort og trygghetsfølelse. Han pekte ut nærmeste toalett og kaffetrakter, geleidet meg gjennom kantine prosedyrene, og spanderte endog lunsj på meg.
Men, overgangen til en jobbhverdag med mening har vært tildels utfordrende. Jeg har fått jobb i utviklingsavdelingen til en av byens teknologisk vidunderbarn. Og der får man ikke tilgang til datasystemet sånn helt uten videre. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte ta et par kurs og bestå et par eksamener (!) før jeg kunne få tilgang til det systemet jeg skulle bruke til å utføre jobben. OK. Test nummer en besto av 36 Powerpoint sider, etterfulgt av tre enkle spørsmål. Lett match! Jeg var nå kvalifisert til å søke i databasen. Jeg var ganske optimistisk da jeg åpnet kurspakke to, men skjønte raskt at dette kurset ville bli en smule verre. Antall Powerpoint sider hadde vokst seg til voldsomme 378 stk. Jeg brukte to dager på å lese gjennom alt sammen. Ord og uttrykk, regler og prosedyrer, sloss om plassen oppe i hodet mitt. Det stakkars hodet mitt som har ligget nærmest i dvale det siste året. Eksamen besto av 48 lurespørsmål med fire til fem mulige svaralternativer. Nevnte jeg at alt var på engelsk forresten? Jeg fikk vite at jeg måtte ha 80% riktig for å bestå. OG at jeg kunne ha Powerpoint'en åpen samtidig som hjelpemiddel. Men når var det liksom en fordel å ha en jukselapp på 378 sider? To the point: Jeg besto prøven på første forsøk, med score på 89%. Neste trinn var å oppdatere systemet med mine nye ferdigheter. Jeg skulle laste inn eksamenene mine for å bli godkjent som bruker. Da jeg gjorde dette fikk jeg en automatisk mail som fortalte at jeg måtte vente i 48 timer før jeg ville få tilgang. I mellomtiden deltok jeg på flere møter hvor det stadig ble snakket om alt som skulle legges inn og være dokumentert før jul. Av meg, fortrinnsvis. Da de 48 timene hadde gått, hadde det oppstått et eller annet problem, og jeg hadde ennå ikke tilgang til systemet. Jeg meldte fra til Support (i India) og måtte vente i ytterligere 24 timer. Alt mens "to-do" listen ble lengre og lengre og tiden løp løpsk Nå er riktignok alt fikset og jeg er i gang. Problemet som melder seg er at jeg har bestått teoriprøven - men aldri sittet bak rattet, og skal nå kjøre rundt i New York på egenhånd!
Alt dette til tross.... Jeg koser meg veldig. Det er hyggelige folk over alt som hilser og nikker når vi passere hverandre i gangene. Hjernen min bobler over av alt jeg lærer og skal lære. Dagene har fått struktur, og alle her hjemme kommenterer at jeg virker mye gladere enn tidligere. Og det er jeg jo. Aldri har en travel hverdag kledd meg bedre.
Fra å være en helsløv, giddaslaus, kaffedrikkende, snus-oman med lite energi og dårlige matvaner er jeg i ferd med å gjenoppdage mitt strukturerte jeg. Jeg har tatt unna flere klesvasker etter arbeidstid de siste ukene enn jeg har gjort på lenge. Jeg har strøket ting! Jeg ryddet i kleskapet og fant gulvet der inne. Jeg fikk endelig orden på badet. Jeg har til og med støvsugd huset UTENOM helgen. Jeg legger meg i rimelig tid, sover bedre enn på lenge, og spiser havregrøt til frokost hver morgen før jeg trer på meg parkdressen og spaserer i fint driv til jobben. Herlig!
I motsetning til tidligere erfaringer, var alt det praktiske mer eller mindre klart første dagen jeg kom. PC, kontor, Brukernavn og Passord. Jeg fikk til og med en fadder, hvis jobb var å følge meg rundt på omvisning og hilserunde, og sørge for at jeg fikk ID kort og trygghetsfølelse. Han pekte ut nærmeste toalett og kaffetrakter, geleidet meg gjennom kantine prosedyrene, og spanderte endog lunsj på meg.
Men, overgangen til en jobbhverdag med mening har vært tildels utfordrende. Jeg har fått jobb i utviklingsavdelingen til en av byens teknologisk vidunderbarn. Og der får man ikke tilgang til datasystemet sånn helt uten videre. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte ta et par kurs og bestå et par eksamener (!) før jeg kunne få tilgang til det systemet jeg skulle bruke til å utføre jobben. OK. Test nummer en besto av 36 Powerpoint sider, etterfulgt av tre enkle spørsmål. Lett match! Jeg var nå kvalifisert til å søke i databasen. Jeg var ganske optimistisk da jeg åpnet kurspakke to, men skjønte raskt at dette kurset ville bli en smule verre. Antall Powerpoint sider hadde vokst seg til voldsomme 378 stk. Jeg brukte to dager på å lese gjennom alt sammen. Ord og uttrykk, regler og prosedyrer, sloss om plassen oppe i hodet mitt. Det stakkars hodet mitt som har ligget nærmest i dvale det siste året. Eksamen besto av 48 lurespørsmål med fire til fem mulige svaralternativer. Nevnte jeg at alt var på engelsk forresten? Jeg fikk vite at jeg måtte ha 80% riktig for å bestå. OG at jeg kunne ha Powerpoint'en åpen samtidig som hjelpemiddel. Men når var det liksom en fordel å ha en jukselapp på 378 sider? To the point: Jeg besto prøven på første forsøk, med score på 89%. Neste trinn var å oppdatere systemet med mine nye ferdigheter. Jeg skulle laste inn eksamenene mine for å bli godkjent som bruker. Da jeg gjorde dette fikk jeg en automatisk mail som fortalte at jeg måtte vente i 48 timer før jeg ville få tilgang. I mellomtiden deltok jeg på flere møter hvor det stadig ble snakket om alt som skulle legges inn og være dokumentert før jul. Av meg, fortrinnsvis. Da de 48 timene hadde gått, hadde det oppstått et eller annet problem, og jeg hadde ennå ikke tilgang til systemet. Jeg meldte fra til Support (i India) og måtte vente i ytterligere 24 timer. Alt mens "to-do" listen ble lengre og lengre og tiden løp løpsk Nå er riktignok alt fikset og jeg er i gang. Problemet som melder seg er at jeg har bestått teoriprøven - men aldri sittet bak rattet, og skal nå kjøre rundt i New York på egenhånd!
Alt dette til tross.... Jeg koser meg veldig. Det er hyggelige folk over alt som hilser og nikker når vi passere hverandre i gangene. Hjernen min bobler over av alt jeg lærer og skal lære. Dagene har fått struktur, og alle her hjemme kommenterer at jeg virker mye gladere enn tidligere. Og det er jeg jo. Aldri har en travel hverdag kledd meg bedre.
fredag 26. november 2010
Jævla God Jul
Å jul med din glede og helvetes mas
jeg ønsker deg lunkent velkommen....
Det er ikke det at jeg ikke liker julen I DET HELE TATT, men jeg synes den er litt oppskrytt. Ingen kan nekte for at det er utrolig mye ståk og ståhei for én eneste kveld. I år må faktisk hele feiringen komprimeres ned til en helg. Tidenes dårligste uttelling hva feriedager angår.
Igjen, så tror jeg at mye av problemet ligger i overfokuseringen på alt man IKKE fikk gjort, kontra det å være fornøyd med det man faktisk gjorde. Hvorfor er det sånn tro?
Jeg går på den samme smellen hvert eneste år. Jeg har et jule-ambisjonsnivå som langt overgår både evner, arbeidslyst, og økonomi. Julekvelden kommer som julekvelden på kjerringa for denne kjerringa hver gang!
Ta julekort, for eksempel. Jeg har et stort og assortert utvalg av julekort som jeg har kjøpt i et nostalgisk anfall hos bokhandleren, men aldri sendt. Så har jeg skammens bunke. Det er de julekortene jeg har kjøpt, OG skrevet, men aldri sendt. Jeg har ikke kjøpt julekort på en stund (jeg lærer jo), men i år er det faktisk Høvdingen som har fått et anfall av et eller annet, og bestilt julekort på nettet. Med bilde av kidsa. Så får vi se da, om de lander i en postkasse nær deg, eller havner i haugen med "burde/skulle" i januar.
Og så er det den hersens bakingen da. Det er en grunn til at jeg har bortimot fem uåpnede pakker med melis i bakeskuffen til enhver tid. Intensjonene er stadig tilstede. Jeg mener å huske at vi bakte pepperkaker i fjor. Jeg kan derimot ikke huske å ha spist noen. For det første, så de ikke ut i måneskinn. De som ikke var brente, var deformerte og ugjenkjennelige symboler på julestemning . For det andre, så skulle vi jo spare dem til en eller annen passende anledning - som aldri dukket opp. Året før tok jeg helt av og laget marsipan fra bunnen av. Men, underveis i formingen av kuler som skulle rulles i sjokolade og strøssel, så "glemte" ungene at det var marsipan vi holdt på med, og ikke plastelina. Resultatet ble......uheldig. Det sto fire kakebokser med snodige figurer i kjøleskapet i kjelleren hele julen. Men sjokoladekulene var gode altså.
Kan heller ikke unnlate å nevne de abnormt store mengdene med mat som blir kjøpt inn denne måneden. Når jeg aldri ellers gjør det, hva er det som får meg til å tro at jeg skal rekke å spise opp en diger, rød, grisedyr, edamerost i løpet av noen skarve fridager? Og tre forskjellige typer sild? Og gravlaks og alskens delikatesser? Dette gjelder tydeligvis ikke bare meg, for har du sett handlevognene til folk den siste uken før jul? De valser rundt på Meny og er helt ville i blikket. Skulle tro butikkene hadde tenkt å holde stengt i et halvt år, og at folk kom til å stryke med uten surkål.
"Vi skal kose oss masse i julen" hører jeg folk sier. Hvorfor ikke kose seg "masse" på en helt vanlig torsdag? Blir det så mye mere kos med ei avsagd edelgran i stua? Og Coca-Cola nisser i alle kriker og kroker? Og av å sitte og trykke med familiemedlemmer du ellers aldri ville valgt å være sammen med dersom du skulle kost deg masse? Det er kanskje i overdådigheten julekosen ligger? Alt for mye pynt, alt for mange pakker, alt for mye mat, alt for mye familie? Alt for mange forventninger?
Når alt dette er sagt og skrevet må jeg innrømme (tro det eller ei) at jeg plutselig kjente en liten spire av julestemning! Moren min kommer hjem til jul i år og vi skal ha "voksen jul" med søsteren min og foreldre og svigerforeldre. Det gleder jeg meg faktisk til. Og så kjøpte vi litt skikkelig glorete juletrepynt i USA i sommer som blir et morsomt tilskudd til det noget spesielle utvalget vi har fra før. Jeg tror jammen jeg skal finne frem røkelsen og en corny CD med julemusikk. Og så la jeg merke til noen spennende oppskrifter på alternative julekaker i et Spis Bedre blad som lå på baderoms gulvet i stad...... og melis har jeg jo!
jeg ønsker deg lunkent velkommen....
Det er ikke det at jeg ikke liker julen I DET HELE TATT, men jeg synes den er litt oppskrytt. Ingen kan nekte for at det er utrolig mye ståk og ståhei for én eneste kveld. I år må faktisk hele feiringen komprimeres ned til en helg. Tidenes dårligste uttelling hva feriedager angår.
Igjen, så tror jeg at mye av problemet ligger i overfokuseringen på alt man IKKE fikk gjort, kontra det å være fornøyd med det man faktisk gjorde. Hvorfor er det sånn tro?
Jeg går på den samme smellen hvert eneste år. Jeg har et jule-ambisjonsnivå som langt overgår både evner, arbeidslyst, og økonomi. Julekvelden kommer som julekvelden på kjerringa for denne kjerringa hver gang!
Ta julekort, for eksempel. Jeg har et stort og assortert utvalg av julekort som jeg har kjøpt i et nostalgisk anfall hos bokhandleren, men aldri sendt. Så har jeg skammens bunke. Det er de julekortene jeg har kjøpt, OG skrevet, men aldri sendt. Jeg har ikke kjøpt julekort på en stund (jeg lærer jo), men i år er det faktisk Høvdingen som har fått et anfall av et eller annet, og bestilt julekort på nettet. Med bilde av kidsa. Så får vi se da, om de lander i en postkasse nær deg, eller havner i haugen med "burde/skulle" i januar.
Og så er det den hersens bakingen da. Det er en grunn til at jeg har bortimot fem uåpnede pakker med melis i bakeskuffen til enhver tid. Intensjonene er stadig tilstede. Jeg mener å huske at vi bakte pepperkaker i fjor. Jeg kan derimot ikke huske å ha spist noen. For det første, så de ikke ut i måneskinn. De som ikke var brente, var deformerte og ugjenkjennelige symboler på julestemning . For det andre, så skulle vi jo spare dem til en eller annen passende anledning - som aldri dukket opp. Året før tok jeg helt av og laget marsipan fra bunnen av. Men, underveis i formingen av kuler som skulle rulles i sjokolade og strøssel, så "glemte" ungene at det var marsipan vi holdt på med, og ikke plastelina. Resultatet ble......uheldig. Det sto fire kakebokser med snodige figurer i kjøleskapet i kjelleren hele julen. Men sjokoladekulene var gode altså.
Kan heller ikke unnlate å nevne de abnormt store mengdene med mat som blir kjøpt inn denne måneden. Når jeg aldri ellers gjør det, hva er det som får meg til å tro at jeg skal rekke å spise opp en diger, rød, grisedyr, edamerost i løpet av noen skarve fridager? Og tre forskjellige typer sild? Og gravlaks og alskens delikatesser? Dette gjelder tydeligvis ikke bare meg, for har du sett handlevognene til folk den siste uken før jul? De valser rundt på Meny og er helt ville i blikket. Skulle tro butikkene hadde tenkt å holde stengt i et halvt år, og at folk kom til å stryke med uten surkål.
"Vi skal kose oss masse i julen" hører jeg folk sier. Hvorfor ikke kose seg "masse" på en helt vanlig torsdag? Blir det så mye mere kos med ei avsagd edelgran i stua? Og Coca-Cola nisser i alle kriker og kroker? Og av å sitte og trykke med familiemedlemmer du ellers aldri ville valgt å være sammen med dersom du skulle kost deg masse? Det er kanskje i overdådigheten julekosen ligger? Alt for mye pynt, alt for mange pakker, alt for mye mat, alt for mye familie? Alt for mange forventninger?
Når alt dette er sagt og skrevet må jeg innrømme (tro det eller ei) at jeg plutselig kjente en liten spire av julestemning! Moren min kommer hjem til jul i år og vi skal ha "voksen jul" med søsteren min og foreldre og svigerforeldre. Det gleder jeg meg faktisk til. Og så kjøpte vi litt skikkelig glorete juletrepynt i USA i sommer som blir et morsomt tilskudd til det noget spesielle utvalget vi har fra før. Jeg tror jammen jeg skal finne frem røkelsen og en corny CD med julemusikk. Og så la jeg merke til noen spennende oppskrifter på alternative julekaker i et Spis Bedre blad som lå på baderoms gulvet i stad...... og melis har jeg jo!
torsdag 25. november 2010
Opp ned kokko med helskru
Jeg skumleste litt i Magasinet i dag. Jeg tror det var utgaven fra forrige lørdag. Under overskriften "Tung og Deilig" var det et bilde av en meget vakker, mørkhudet, kvinne. Hun kunne vært en slik "Pluss Modell", som det heter så fint. Du vet, en slik modell som skal forestille en litt kraftig "vanlig" dame, men som egentlig bare oppfyller kriteriet om å IKKE veie 45 kilo eller mindre. Ja, du skjønner.
Men dette handlet ikke om modeller altså, med fedme. Påtvunget fedme. Et eller annet sted i Afrika så regnes feite damer som det aller gjeveste. Så gjevt faktisk at små jenter blir sendt av gårde til et sted ute i Sahara ørkenen for å tvangsfôres. Og det var ikke lite som skulle til heller. Et sted mellom 14-16000 kalorier om dagen skulle de få i seg. Fem ganger så mye som en aktiv kroppsbygger propper i seg i løpet av en dag. Og dersom det ble for mye av det gode, og de kastet opp, skulle det jammen spise opp det også! Orket de ikke mer, ble de mishandlet og utsatt for en slags tortur (utover den åpenbare torturen hele opplegget var basert på). En seks år gammel jente måtte drikke 20 liter med kamelmelk hver dag, OG all verdens rare greier som lå og badet i smør og olje.
Poenget med alt dette var altså å gjøre dem fete. For å øke sjansene på ekteskapsmarkedet. For de spikertynne mennene var visst helt VILLE etter flesk og strekkmerker.
Jeg skumleste bare, som sagt, men satt allikevel igjen med en relativ grei forståelse av saken. Og saken er at verden er helt skrudd.
I Afrika, som vitterligen er mest mediekjent for sine tynne, sultne, folk, så blir altså jenter sendt ut i ei leirhytte i ørkenen på en slags omvendt "Fat Camp" fra helvete, hvor målet er å komme hjem så tjukk som overhodet mulig. Og her i Vesten, hvor vi overprodusere og overforbruker det aller meste, og kaster flerfoldige tonn med mat hvert år, så sultefôrer vi oss helt frivillig for å bli så slanke som overhodet mulig.
Hjelp.
Men dette handlet ikke om modeller altså, med fedme. Påtvunget fedme. Et eller annet sted i Afrika så regnes feite damer som det aller gjeveste. Så gjevt faktisk at små jenter blir sendt av gårde til et sted ute i Sahara ørkenen for å tvangsfôres. Og det var ikke lite som skulle til heller. Et sted mellom 14-16000 kalorier om dagen skulle de få i seg. Fem ganger så mye som en aktiv kroppsbygger propper i seg i løpet av en dag. Og dersom det ble for mye av det gode, og de kastet opp, skulle det jammen spise opp det også! Orket de ikke mer, ble de mishandlet og utsatt for en slags tortur (utover den åpenbare torturen hele opplegget var basert på). En seks år gammel jente måtte drikke 20 liter med kamelmelk hver dag, OG all verdens rare greier som lå og badet i smør og olje.
Poenget med alt dette var altså å gjøre dem fete. For å øke sjansene på ekteskapsmarkedet. For de spikertynne mennene var visst helt VILLE etter flesk og strekkmerker.
Jeg skumleste bare, som sagt, men satt allikevel igjen med en relativ grei forståelse av saken. Og saken er at verden er helt skrudd.
I Afrika, som vitterligen er mest mediekjent for sine tynne, sultne, folk, så blir altså jenter sendt ut i ei leirhytte i ørkenen på en slags omvendt "Fat Camp" fra helvete, hvor målet er å komme hjem så tjukk som overhodet mulig. Og her i Vesten, hvor vi overprodusere og overforbruker det aller meste, og kaster flerfoldige tonn med mat hvert år, så sultefôrer vi oss helt frivillig for å bli så slanke som overhodet mulig.
Hjelp.
onsdag 24. november 2010
Meg - under lupen.
Og snipp snapp snute så var min tid som kvasi-freelancer (friskt subsidiert av NAV) ute.
Allerede førstkommende mandag blir det andre boller. Jeg skal på jobb. Det ville være å strekke det langt å si at det er drømmejobben jeg har ventet på. Cupido har IKKE ringt og sagt at de angrer noe aldeles grusomt på at de lot meg spasere ut av de lugubre kontorene deres uten å ansette meg. Nei, det er en helt vanlig, veldig lokal, kontorjobb. Og det er helt greit. Etter å ha sittet hjemme i mer eller mindre total stillhet og ensomhet det siste året, så klarer jeg å finne glede i små fremskritt. Jeg gleder meg til å stå opp og ha et sted jeg må være klokken 08:00. Noe å rekke. Noe å gjøre. Noen å snakke med! Jeg kan endog gå dit, så det gjør ikke noe at bilen min sitter på death row heller.
Du vet disse speilene, som er vanlige på den ene siden og grusomt forstørrende på den andre? Ingenting er så ulekkert som å studere ansiktet sitt i et slikt speil. Alt synes. Alle rynker, kviser, store porer, føflekker med et sort hår voksende ut av seg (hvor lenge har det vært der?), øyebryn på avveie....... Alt kommer for en dag. ÆSJ! Jeg har IKKE brukt den siste tiden på å ni-studere forfallet mitt altså, MEN - det er mye rart som kommer til syne i etterpåklokskapens grelle lys. Og ikke alt er like behagelig å ta innover seg. Jeg har nemlig gått meg selv litt etter i sømmene.
Det viser seg at jeg er veldig lat. Ærlig snakka, så kom ikke dette som noen stor overraskelse på meg egentlig, men jeg ble allikevel skuffet over meg selv. For jeg hadde jo så mange muligheter og så mye tid til å utrette så utrolig mye...... Og hva gjorde jeg? Etter egen kravstore målestokk: ikke så jævla mye. Det var ganske deprimerende å slå fast.
Var det virkelig så ille? For å etterprøve min egen konklusjon så laget jeg en liste faktisk. En konkret liten oppramsing av hva jeg har gjort siden jeg mistet jobben. Ok. Det var ikke SÅ ille. Jeg har hatt flere oppdrag som oversetter. Jeg har oversatt en hel bok faktisk. Jeg har søkt x-antall jobber og stilt opp på en håndfull intervjuer. Jeg har vært aktiv i FAU på to skoler og det kommunale foreldreutvalget også. Jeg har engasjert meg i Human-Etisk Forbund og skal jobbe som konfirmantleder fra februar. Jeg har pusset opp et rom. Jeg begynte å blogge. Jeg fant en god venn i naboen. Jeg har reist. Jeg har skrevet. Jeg har lest. Jeg har vært tilstede for ungene.
Alt i alt - ingenting å direkte skamme seg over.
Det slo meg at jeg kanskje rett og slett er litt for hard mot meg selv. I stedet for å være fornøyd med det jeg hadde gjort - la jeg alt for stor vekt på alle de tingene jeg IKKE hadde gjort. Og det var ikke småtteri jeg ikke hadde gjort heller. Jeg hadde ikke trent fire dager i uka og meldt meg på halvmaraton. Jeg hadde ikke skrevet bok. Jeg hadde ikke slått meg stort opp som freelancer. Jeg hadde ikke blitt Martha Stewart og vasket og kokkelert som en god gammeldags "hemmafru".....
Alt i alt - ganske skyhøye forventninger. Og ganske symptomatisk for verden jeg lever i. Det er veldig lett å overfokusere på alt vi ikke gjør, og ikke har, og ikke får, og ikke kan. Jeg bør nok lage flere positive lister fremover.
Av frykt for at dette skal ende opp som selvhjelps oppgulp så setter jeg strek her. Kan avslutte med noen visdomsord jeg fikk fra hus-fjortisen da jeg spurte henne hva jeg hadde gjort det siste året:
"Du har lært at uansett hvor teit du synes jobben din er, så er det bedre enn å gå hjemme."
Spot on!
Allerede førstkommende mandag blir det andre boller. Jeg skal på jobb. Det ville være å strekke det langt å si at det er drømmejobben jeg har ventet på. Cupido har IKKE ringt og sagt at de angrer noe aldeles grusomt på at de lot meg spasere ut av de lugubre kontorene deres uten å ansette meg. Nei, det er en helt vanlig, veldig lokal, kontorjobb. Og det er helt greit. Etter å ha sittet hjemme i mer eller mindre total stillhet og ensomhet det siste året, så klarer jeg å finne glede i små fremskritt. Jeg gleder meg til å stå opp og ha et sted jeg må være klokken 08:00. Noe å rekke. Noe å gjøre. Noen å snakke med! Jeg kan endog gå dit, så det gjør ikke noe at bilen min sitter på death row heller.
Du vet disse speilene, som er vanlige på den ene siden og grusomt forstørrende på den andre? Ingenting er så ulekkert som å studere ansiktet sitt i et slikt speil. Alt synes. Alle rynker, kviser, store porer, føflekker med et sort hår voksende ut av seg (hvor lenge har det vært der?), øyebryn på avveie....... Alt kommer for en dag. ÆSJ! Jeg har IKKE brukt den siste tiden på å ni-studere forfallet mitt altså, MEN - det er mye rart som kommer til syne i etterpåklokskapens grelle lys. Og ikke alt er like behagelig å ta innover seg. Jeg har nemlig gått meg selv litt etter i sømmene.
Det viser seg at jeg er veldig lat. Ærlig snakka, så kom ikke dette som noen stor overraskelse på meg egentlig, men jeg ble allikevel skuffet over meg selv. For jeg hadde jo så mange muligheter og så mye tid til å utrette så utrolig mye...... Og hva gjorde jeg? Etter egen kravstore målestokk: ikke så jævla mye. Det var ganske deprimerende å slå fast.
Var det virkelig så ille? For å etterprøve min egen konklusjon så laget jeg en liste faktisk. En konkret liten oppramsing av hva jeg har gjort siden jeg mistet jobben. Ok. Det var ikke SÅ ille. Jeg har hatt flere oppdrag som oversetter. Jeg har oversatt en hel bok faktisk. Jeg har søkt x-antall jobber og stilt opp på en håndfull intervjuer. Jeg har vært aktiv i FAU på to skoler og det kommunale foreldreutvalget også. Jeg har engasjert meg i Human-Etisk Forbund og skal jobbe som konfirmantleder fra februar. Jeg har pusset opp et rom. Jeg begynte å blogge. Jeg fant en god venn i naboen. Jeg har reist. Jeg har skrevet. Jeg har lest. Jeg har vært tilstede for ungene.
Alt i alt - ingenting å direkte skamme seg over.
Det slo meg at jeg kanskje rett og slett er litt for hard mot meg selv. I stedet for å være fornøyd med det jeg hadde gjort - la jeg alt for stor vekt på alle de tingene jeg IKKE hadde gjort. Og det var ikke småtteri jeg ikke hadde gjort heller. Jeg hadde ikke trent fire dager i uka og meldt meg på halvmaraton. Jeg hadde ikke skrevet bok. Jeg hadde ikke slått meg stort opp som freelancer. Jeg hadde ikke blitt Martha Stewart og vasket og kokkelert som en god gammeldags "hemmafru".....
Alt i alt - ganske skyhøye forventninger. Og ganske symptomatisk for verden jeg lever i. Det er veldig lett å overfokusere på alt vi ikke gjør, og ikke har, og ikke får, og ikke kan. Jeg bør nok lage flere positive lister fremover.
Av frykt for at dette skal ende opp som selvhjelps oppgulp så setter jeg strek her. Kan avslutte med noen visdomsord jeg fikk fra hus-fjortisen da jeg spurte henne hva jeg hadde gjort det siste året:
"Du har lært at uansett hvor teit du synes jobben din er, så er det bedre enn å gå hjemme."
Spot on!
fredag 29. oktober 2010
Mind the gap
Alle som har tatt t-banen i London har fått med seg at man skal "mind the gap" - altså, passe seg for den lille avstanden mellom perrongen og toget..... Denne advarselen har fått en ny betydning for meg.
Filmen "Notes on a Scandal" gikk på bliss i går kveld. Kort og brutalt summert handler det om to kvinner som roter det voldsomt til for seg selv og omgivelsene. Den ene innleder et forhold til en femten år gammel elev og den andre innleder et innbilt forhold til den andre kvinnen. Løgn, bedrag, utpressing, og fullstendig kaos over hele linja. MEN, midt opp i all elendigheten ble jeg grepet av noen visdomsord den ene kvinnen fikk overlevert av sin far:
"Mind the gap. It's the distance between life as you dream it, and life as it is."
Jeg fikk en liten åpenbaring her. Jeg tror nemlig jeg har glemt å "maijnde gæppen". Dette spriket mellom mine drømmer, ambisjoner, og mål for livet på den ene siden, og mitt faktiske, helt vanlige hverdagsliv på den andre, har fått lov til å ta alt for stor plass inne i hodet mitt. Jeg har ofte referert til dette metaforiske svarte hullet jeg stundom ser foran meg, og har hatt lyst til å krype ned i. Det er kanskje ikke et hull allikvevel, men heller ei glipe. Et avvik mellom det jeg hadde sett for meg, og det jeg ser. Og fy meg for å henge meg mest opp i det som IKKE er på plass, i motsetning til det som er det. Det klassiske halvtomme glasset.
Jeg har ikke tenkt å gjøre dette til et kvalmende innlegg av "se alltid lyst på livet" og "vær takknemlig for alt du har" floskler. Jeg kan ikke fordra slikt. Livet er ikke en dans på jævla roser hele tiden og det er helt legitimt å synes at livet er kjipt iblant, til tross for at vi har mat, husly, NAV, friske barn, og ikke blir rammet av naturkatastrofer eller krig.
Det jeg har tenkt å gjøre derimot er å finne frem den lille kjøleskapsmagneten Høvdingen kjøpte i Liverpool i fjor. På den står det nemlig "Mind the Gap" - og det trenger jeg tydeligvis å bli minnet på. Og så skal jeg se litt nøyere på det glasset....
God helg!
Filmen "Notes on a Scandal" gikk på bliss i går kveld. Kort og brutalt summert handler det om to kvinner som roter det voldsomt til for seg selv og omgivelsene. Den ene innleder et forhold til en femten år gammel elev og den andre innleder et innbilt forhold til den andre kvinnen. Løgn, bedrag, utpressing, og fullstendig kaos over hele linja. MEN, midt opp i all elendigheten ble jeg grepet av noen visdomsord den ene kvinnen fikk overlevert av sin far:
"Mind the gap. It's the distance between life as you dream it, and life as it is."
Jeg fikk en liten åpenbaring her. Jeg tror nemlig jeg har glemt å "maijnde gæppen". Dette spriket mellom mine drømmer, ambisjoner, og mål for livet på den ene siden, og mitt faktiske, helt vanlige hverdagsliv på den andre, har fått lov til å ta alt for stor plass inne i hodet mitt. Jeg har ofte referert til dette metaforiske svarte hullet jeg stundom ser foran meg, og har hatt lyst til å krype ned i. Det er kanskje ikke et hull allikvevel, men heller ei glipe. Et avvik mellom det jeg hadde sett for meg, og det jeg ser. Og fy meg for å henge meg mest opp i det som IKKE er på plass, i motsetning til det som er det. Det klassiske halvtomme glasset.
Jeg har ikke tenkt å gjøre dette til et kvalmende innlegg av "se alltid lyst på livet" og "vær takknemlig for alt du har" floskler. Jeg kan ikke fordra slikt. Livet er ikke en dans på jævla roser hele tiden og det er helt legitimt å synes at livet er kjipt iblant, til tross for at vi har mat, husly, NAV, friske barn, og ikke blir rammet av naturkatastrofer eller krig.
Det jeg har tenkt å gjøre derimot er å finne frem den lille kjøleskapsmagneten Høvdingen kjøpte i Liverpool i fjor. På den står det nemlig "Mind the Gap" - og det trenger jeg tydeligvis å bli minnet på. Og så skal jeg se litt nøyere på det glasset....
God helg!
søndag 17. oktober 2010
Friluftsfanatisme - del to.
Jeg ble vekket av en SMS i dag morges fra en venninne som hadde lest blogginnlegget mitt fra i går. Hun lurte på om vi skulle pakke sammen litt pølser og ved og what-not og dra på tur med familiene våre. I Rødhettes ånd.
Som sagt, så gjort. Vi samlet sammen menner og unger og hund og sekker med stæsj, og dro ut til Jesusbukta på Løvøya. Bål og pølser og pinnebrød. Tjo ho!
I kraft av sin stilling som familieoverhode tok Høvdingen ansvaret for spikking av pølsepinner. I tillegg til pølsepinner spikket han også bort mesteparten av tommeltott neglen og en bit av selve totten.
Vi andre er vel hjemme igjen, med roser i kinnene og bållukt i håret. Høvdingen sitter på legevakta i Tønsberg og venter.....
Jeg bare nevner det.
Som sagt, så gjort. Vi samlet sammen menner og unger og hund og sekker med stæsj, og dro ut til Jesusbukta på Løvøya. Bål og pølser og pinnebrød. Tjo ho!
I kraft av sin stilling som familieoverhode tok Høvdingen ansvaret for spikking av pølsepinner. I tillegg til pølsepinner spikket han også bort mesteparten av tommeltott neglen og en bit av selve totten.
Vi andre er vel hjemme igjen, med roser i kinnene og bållukt i håret. Høvdingen sitter på legevakta i Tønsberg og venter.....
Jeg bare nevner det.
lørdag 16. oktober 2010
Friluftsfanatisme og sånn
Det er en vakker høstdag og solen skinner. Mitt personlige behov for å komme meg ut og nyte dagen i friskluft er minimal. Men innerst innerst inne, sammen med nødvendigheten av å banke tepper, lage skikkelig søndagsmiddag, og handle julegaver før bittelille julaften, ligger trangen til å komme meg ut på tur. Jeg tror moren min plantet dette lille frøet i barndommen - "det er så fint vær, kom deg ut" var standardparolen hjemme hos oss. Dette lille frøet har dessverre ikke vokst seg til et oppriktig ønske om å være ute og nyte friluftsaktiviteter. Grunnet elendige vekstvilkår og lite gjødsel har den faktisk mutert til et viltvoksende ugress av dårlig samvittighet.
Jeg sleper ikke teppene mine ut for å banke løs på dem med et sånt snodig lite bambusredskap. Jeg MÅ ikke spise en eller annen langstekt kjøttrett med poteter og brun saus hver søndag. Og så lenge julegavene er i hus før sølvguttene traller julen inn er jeg godt fornøyd. Disse tingene klarer jeg å drite i.
Men dette med å komme meg ut når det er fint vær, her sliter jeg. Vel, sliter og sliter. Det jeg sliter med er følelsen av at jeg BURDE. Ikke bare at jeg burde komme meg ut, men at jeg burde VILLE komme meg ut. Jeg gjør nemlig ingen av delene. Jeg sitter jo her, inne foran skjermen, og konstaterer at det er fint vær og at jeg ikke har lyst til å gå ut og nyte det. Jeg koser meg her inne. Fyr i peisen. Glovarm kaffe i koppen. Snus under leppa. P3 som en svak musikalsk summing fra kjøkkenet. Nevnte jeg at jeg er alene hjemme? Det er til å bli rent salig av....
Så var det denne samvittigheten da. Solen skinner, høstluften er deilig frisk, og fargene er spektakulære på denne årstiden. Og her sitter jeg. Jeg burde gå meg en tur. Ideelt sett burde jeg tatt på meg supermamma drakten min, lagd pinnebrøddeig, funnet frem noen pølser, laget kakao, hivd noen vedkubber i sekken, og dratt familien ut på tur. Ideelt sett. Kanskje i morgen - hvis været holder.
Jeg sleper ikke teppene mine ut for å banke løs på dem med et sånt snodig lite bambusredskap. Jeg MÅ ikke spise en eller annen langstekt kjøttrett med poteter og brun saus hver søndag. Og så lenge julegavene er i hus før sølvguttene traller julen inn er jeg godt fornøyd. Disse tingene klarer jeg å drite i.
Men dette med å komme meg ut når det er fint vær, her sliter jeg. Vel, sliter og sliter. Det jeg sliter med er følelsen av at jeg BURDE. Ikke bare at jeg burde komme meg ut, men at jeg burde VILLE komme meg ut. Jeg gjør nemlig ingen av delene. Jeg sitter jo her, inne foran skjermen, og konstaterer at det er fint vær og at jeg ikke har lyst til å gå ut og nyte det. Jeg koser meg her inne. Fyr i peisen. Glovarm kaffe i koppen. Snus under leppa. P3 som en svak musikalsk summing fra kjøkkenet. Nevnte jeg at jeg er alene hjemme? Det er til å bli rent salig av....
Så var det denne samvittigheten da. Solen skinner, høstluften er deilig frisk, og fargene er spektakulære på denne årstiden. Og her sitter jeg. Jeg burde gå meg en tur. Ideelt sett burde jeg tatt på meg supermamma drakten min, lagd pinnebrøddeig, funnet frem noen pølser, laget kakao, hivd noen vedkubber i sekken, og dratt familien ut på tur. Ideelt sett. Kanskje i morgen - hvis været holder.
fredag 8. oktober 2010
slow suicide - med sko til 1300 kroner
For en stund siden leste jeg om en treningsguru som fnøs av utsagnet til andre treningsguruer om viktigheten av å finne en treningsform som "du synes er gøy". For, som den kloke mannen sa, finnes det ingen form for trening som er gøy når du er i dårlig form. Det er ALDRI gøy å ikke kunne puste. Det er heller ikke særlig morsomt å være det mest ukoordinerte og andpustne i salen på et helsestudio. Eller den med det mest rødsprengte ansiktet etter en spinning time. Å få min elendige kondis bekreftet offentlig vil jeg helst unngå, derfor må jeg smug-jogge i skogen.
På denne tiden i fjor var jeg målbevisst og ambisiøs, og fulgte et løpe opplegg jeg fant på nettet. Jeg begynte pent og klarte etter hvert å løpe mine 5 km uten å miste pusten eller motet. På ett tidspunkt kunne jeg faktisk se for meg selv som en "løper". Men det var i fjor. Da vinteren kom hadde jeg alle verdens intensjoner om å holde formen ved like på tredemølle på helsestudio, men gjorde det ikke. Og jeg er tilbake til utgangskondisen - som er laber.
Dette fikk jeg bekreftet i dag etter en suicidal løperunde med en mye sprekere venninne. Jeg burde visst bedre enn å hive meg på en joggetur sånn helt ut av det blå. Hva med å begynne litt pent? Hadde det vært en idé kanskje? Jeg falt av før vi var kommet halvveis, med blodsmak i munnen og stjerner foran øynene. Linkin Park dundret i ørene, mens hjertet mitt holdt takt med en trash-metal låt fra helvete. Det er slike stunt som gjør at motivasjonen for å noensinne løpe igjen blir borte.
Men, jeg har en plan. Jeg skal hente frem "ta det pent og pyntelig" opplegget igjen og begynne på nytt. Jeg klarer nok ikke å holde tritt med venninnen min neste gang, eller gangen etter der igjen heller, men før eller siden...
Ekte løpefolk kan fortelle om noe som heter "runners high" - en slags euforisk opplevelse under løpeturen, som man blir avhengig av, som en rus. At det er deilig å løpe. Sex er deilig. Høvdingen er deilig. Rødvin er deilig. Popkorn er deilig. Men løping??
Jeg er litt skeptisk. Men den som jogger får se.
På denne tiden i fjor var jeg målbevisst og ambisiøs, og fulgte et løpe opplegg jeg fant på nettet. Jeg begynte pent og klarte etter hvert å løpe mine 5 km uten å miste pusten eller motet. På ett tidspunkt kunne jeg faktisk se for meg selv som en "løper". Men det var i fjor. Da vinteren kom hadde jeg alle verdens intensjoner om å holde formen ved like på tredemølle på helsestudio, men gjorde det ikke. Og jeg er tilbake til utgangskondisen - som er laber.
Dette fikk jeg bekreftet i dag etter en suicidal løperunde med en mye sprekere venninne. Jeg burde visst bedre enn å hive meg på en joggetur sånn helt ut av det blå. Hva med å begynne litt pent? Hadde det vært en idé kanskje? Jeg falt av før vi var kommet halvveis, med blodsmak i munnen og stjerner foran øynene. Linkin Park dundret i ørene, mens hjertet mitt holdt takt med en trash-metal låt fra helvete. Det er slike stunt som gjør at motivasjonen for å noensinne løpe igjen blir borte.
Men, jeg har en plan. Jeg skal hente frem "ta det pent og pyntelig" opplegget igjen og begynne på nytt. Jeg klarer nok ikke å holde tritt med venninnen min neste gang, eller gangen etter der igjen heller, men før eller siden...
Ekte løpefolk kan fortelle om noe som heter "runners high" - en slags euforisk opplevelse under løpeturen, som man blir avhengig av, som en rus. At det er deilig å løpe. Sex er deilig. Høvdingen er deilig. Rødvin er deilig. Popkorn er deilig. Men løping??
Jeg er litt skeptisk. Men den som jogger får se.
tirsdag 5. oktober 2010
Oversett av:
I dag var jeg innom Publicom forlag for å hente et par eksemplarer av boka "mi". Det vil si, boka til Nando Parrado, som jeg har oversatt. Det var en ganske spesiell følelse å holde så mange arbeidstimer i hendene. Men, det er jo ikke mine ord. Det er riktignok mine norske ordvalg og utrykksmåter, og jeg eier opphavrettighetene til den norske utgaven, men det er Nando sin historie. Jeg har også historier, men ingen som har vokst seg så store og sterke at de står av seg selv mellom to permer. Når historiene mine og jeg blir store skal vi også få våre navn på førstesiden. Ikke i liten skrift på kolofonsiden bak Oversetter:...
mandag 4. oktober 2010
Jeg trodde det var litt tæl i deg.....
Når man har familie man ikke treffer så ofte så risikerer man å få det fryktede "hva driver du med for tiden?" servert midt i trynet. Akkurat da du syntes det begynte å bli hyggelig. Jeg kjenner folk som har unnlatt å møte opp på alle slags gjenforeningsfester (i skole og familie sammenheng) BARE for å slippe å bli stilt dette spørsmålet. Jeg har ikke latt det gå så langt, men trodde helt ærlig jeg ville være trygg hos min nærmeste familie. Niks.
Nå har det seg slik at jeg har litt innviklede familieforhold. Mine tremenninger på morssiden er også mine stesøsken på farssiden. (Finn ut av det i ledige stunder). Jeg var altså hos min far og hadde det hyggelig da min tremenning/stebror også kom innom. Samtalen dreide seg over på jobb og yrkesmessige bragder, noe det har vært lite av i det siste for min del. Jeg forklarte og bortforklarte min situasjon etter beste evne da den ikke- kjødelige lillebroren jeg aldri ønsket meg sa, "Jeg trodde det var litt tæl i deg jeg...."
KLASK! PLAFF! DUNK! Dæven som det svir når man blir truffet på sitt aller ømmeste punkt. Med ei slegge. Og det blir en enda surere pille å svelge når du vet, innerst inne, at du er fersket. Gjennomskuet som den lille feige fisen du er.
Joda, jeg har søkt på masse jobber. Og ja, jeg har oversatt en bok (ute i en bokhandel nær deg i disse dager: Jeg lever! heter den) og litt annet. Jeg har til og med FÅTT en jobb. Som konfirmantleder for Human-Etisk Forbund i Tønsberg, noe jeg gleder meg veldig til. Men, når sant skal sies så har jeg ikke virkelig fyret meg opp og hevet meg rundt og vært skikkelig på.
Jeg vet jeg har det i meg. Et eller annet sted. Kanskje det ligger under en metaforisk haug med avvisning. Eller nederst i bunken av tiltak jeg skal iverksette ETTER jeg har gjort et eller annet som jeg ikke får gjort før jeg har gjort noe annet som jeg egentlig ikke har lyst til å gjøre..... Kanskje jeg rett og slett har mistet det. Eller lagt det fra meg på et trygt og bortgjemt sted i påvente av at behovet skal bli så stort at jeg husker hvor jeg la det.
Jeg må lete litt. Jeg MÅ finne ballene mine!
Nå har det seg slik at jeg har litt innviklede familieforhold. Mine tremenninger på morssiden er også mine stesøsken på farssiden. (Finn ut av det i ledige stunder). Jeg var altså hos min far og hadde det hyggelig da min tremenning/stebror også kom innom. Samtalen dreide seg over på jobb og yrkesmessige bragder, noe det har vært lite av i det siste for min del. Jeg forklarte og bortforklarte min situasjon etter beste evne da den ikke- kjødelige lillebroren jeg aldri ønsket meg sa, "Jeg trodde det var litt tæl i deg jeg...."
KLASK! PLAFF! DUNK! Dæven som det svir når man blir truffet på sitt aller ømmeste punkt. Med ei slegge. Og det blir en enda surere pille å svelge når du vet, innerst inne, at du er fersket. Gjennomskuet som den lille feige fisen du er.
Joda, jeg har søkt på masse jobber. Og ja, jeg har oversatt en bok (ute i en bokhandel nær deg i disse dager: Jeg lever! heter den) og litt annet. Jeg har til og med FÅTT en jobb. Som konfirmantleder for Human-Etisk Forbund i Tønsberg, noe jeg gleder meg veldig til. Men, når sant skal sies så har jeg ikke virkelig fyret meg opp og hevet meg rundt og vært skikkelig på.
Jeg vet jeg har det i meg. Et eller annet sted. Kanskje det ligger under en metaforisk haug med avvisning. Eller nederst i bunken av tiltak jeg skal iverksette ETTER jeg har gjort et eller annet som jeg ikke får gjort før jeg har gjort noe annet som jeg egentlig ikke har lyst til å gjøre..... Kanskje jeg rett og slett har mistet det. Eller lagt det fra meg på et trygt og bortgjemt sted i påvente av at behovet skal bli så stort at jeg husker hvor jeg la det.
Jeg må lete litt. Jeg MÅ finne ballene mine!
onsdag 29. september 2010
Crushed Roses
Si hva du vil om NRK, men dritt-TV er det ikke. Etter en kveld med først 4 stjernes reise (med Aune Sand og Marianne Auli denne gangen - gud hjelpe oss alle) etterfulgt av ellevill ufrivillig slap stick komedie med Wipe Out på TV Norge ble kvelden avsluttet med en dokumentar om Anne Margrete Lund på NRK.
Jeg har sittet og tørket tårer, blitt mektig imponert, og latt meg inspirere av hennes stryke og visdom. Hun er død, nemlig. Kreften tok synet hennes da hun var bare to år gammel. Senere stakk den av med begge øynene og deler av ansiktet. Da filmen ble spilt inn hadde den spredt seg til alt som tenkes kan, og vi fikk følge henne i de tre siste årene av hennes liv.
Hun rakk å gi ut en CD før hun døde. Den er vakker. Jeg gleder meg til å ha stemmen hennes inne i hodet mitt når jeg er ute og går. Da skal jeg prise meg lykkelig for alt jeg har som er godt i livet mitt. Og finne min egen værekraft.
«Kjerneordet er altså værekraft. det gir assosiasjoner – til dette å makte å være her, på jorden. Evne til å ta det som kommer, vilje til å finne løsninger, selvinnsikt og selvrespekt, interesse og forståelse for andre, evne til å omstille seg, respekt for skaperverket.»
http://www.varekraft.no/
Jeg har sittet og tørket tårer, blitt mektig imponert, og latt meg inspirere av hennes stryke og visdom. Hun er død, nemlig. Kreften tok synet hennes da hun var bare to år gammel. Senere stakk den av med begge øynene og deler av ansiktet. Da filmen ble spilt inn hadde den spredt seg til alt som tenkes kan, og vi fikk følge henne i de tre siste årene av hennes liv.
Hun rakk å gi ut en CD før hun døde. Den er vakker. Jeg gleder meg til å ha stemmen hennes inne i hodet mitt når jeg er ute og går. Da skal jeg prise meg lykkelig for alt jeg har som er godt i livet mitt. Og finne min egen værekraft.
«Kjerneordet er altså værekraft. det gir assosiasjoner – til dette å makte å være her, på jorden. Evne til å ta det som kommer, vilje til å finne løsninger, selvinnsikt og selvrespekt, interesse og forståelse for andre, evne til å omstille seg, respekt for skaperverket.»
http://www.varekraft.no/
søndag 12. september 2010
Hvor hører du vel hjemme?
Jeg har aldri likt når folk spør meg hvor jeg kommer fra. Ikke fordi jeg skammer meg over hjemstedet mitt, men fordi jeg ikke har et. Hvor kommer jeg fra? Jeg vet ikke. ”Men hva regner du som hjem da?” er et populært oppfølgingsspørsmål fra behjelpelige nysgjerrigperer. Inntil nylig, har jeg ikke hatt noe godt svar på det heller.
”Hjem er der møblene er” sa vi i min familie. Med det som utgangspunkt har jeg kunnet kalle en U-Haul lastebil på vei tvers over U.S.A, og en knallrød fraktcontainer på vei tvers over Atlanterhavet for hjem i løpet av barndommen. I tillegg til én hybel, fire leiligheter, én tomannsbolig, fem eneboliger, og to hotellrom – alle før fylte 16 år. Hvor jeg kommer fra? Overalt og ingen steder. Ordet ”hjem” har alltid vært i mitt vokabular. Jeg må hjem, den ligger hjemme, jeg lengter hjem, vil du bli med meg hjem..... Men hjem har aldri vært noe fast eller definitivt.
I 1975 pakket mine foreldre sammen det lille de eide av jordlig gods, og flyttet med sine to døtre på tre og fem år til New York. Det som skulle vært pappas to-årige engasjement som serviceingeniør ble til hele familiens 10 år lange smaksprøve på den amerikanske drømmen. Bigger, better, faster, more! Forfremmelser og lønnsøkninger. Større hus og flere biler. Vi startet i en kakerlakkbefengt leilighet med loppismøbler i Katonah, New York og endte i flott villa med sjøutsikt i velstands suburbia utenfor Seattle. Med mange stopp underveis. I 1985 ville foreldrene mine plutselig hjem. Hjem? Hjem hvor? Vil skulle til Norge. For meg var Norge så langt unna hjem jeg kunne komme, vi kunne like gjerne flyttet til Mars.
Horten er riktignok ikke en egen planet, men for en opprørsk 16-åring fra Seattle, kjentes det sånn ut. Alt var annerledes. Jeg kjente ikke kulturen, omgangsformene eller språket. Jeg snakket norsk, men hadde ordforrådet til et barn og var analfabet i det som skulle forestille morsmålet mitt. Jeg hadde vært den nye jenta i klassen hele fem ganger i løpet av barneskoleårene, men hadde aldri følt meg så fremmed og ny som da jeg begynte på Horten Gymnas.
I hele oppveksten var det eneste faste og sikre jeg hadde vår lille familie på fire. Vi spøkte kanskje med at ”hjem” var der møblene var, men hjem var egentlig alltid der vi var, samlet. Være seg i leiligheter, flyttebiler, eller hus. Da foreldrene mine skilte lag i 1988 ble mitt eneste faste holdepunkt, mitt hjem, borte for alltid. Geografisk sett var hjemmet fortsatt tilstede, men følelsen av å komme ”hjem” var visket bort. Skulle jeg ha noe hjem nå, måtte jeg skape det selv.
I løpet av årene hadde jeg lært å ikke knytte meg til hus og steder. Som voksen har det ikke kostet meg stort å pakke sammen og flytte. Nytt sted, nye muligheter. Etter mange år, og mange bosteder, hadde jeg et hus, og en egen familie. Men jeg hadde ennå denne nagende rotløsheten. På dette tidspunktet bodde jeg i Sylling i Lier. Og uansett hva det var, så var det i hvert fall ikke ”hjem”. Jeg følte et stort behov for røtter. Jeg unte mine barn den stabile oppveksten jeg aldri hadde, men jeg kunne ikke gi dem det i Sylling. Jeg måtte til Horten. Utrolig nok så var det Horten som kalte meg. På vinteren i 2000 flyttet jeg tilbake. Det kjentes godt og riktig ut. Det lengste jeg hadde bodde på ett sted til da var 6 år, og å kunne dra på butikken og dra kjensel på folk som jeg kunne huske fra 15 år siden, ga meg et skikkelig kick! Det var helt nytt. Men jeg var ikke helt fremme. I 2004 tok ekteskapet slutt og jeg flyttet igjen. Og så en gang til. Og enda en gang.
I dag er jeg hjemme i Horten. På ordentlig. Aldri før har mitt hjem vært mindre preget av midlertidighet enn dette. Og det skyldes ikke adressen, men menneskene. Det er barna som er så glade i byen sin, skolen sin, vennene sine. Som vet med sikkerhet hvilken ungdomsskole de skal gå på. Som er så heldige å ikke kunne huske noe annet enn Horten som hjemsted. Men det er mest på grunn av en mann. En mann med sterke familiebånd og nok tålmodighet og kjærlighet til å lære meg verdien av dype røtter.
”Hjem er der møblene er” sa vi i min familie. Med det som utgangspunkt har jeg kunnet kalle en U-Haul lastebil på vei tvers over U.S.A, og en knallrød fraktcontainer på vei tvers over Atlanterhavet for hjem i løpet av barndommen. I tillegg til én hybel, fire leiligheter, én tomannsbolig, fem eneboliger, og to hotellrom – alle før fylte 16 år. Hvor jeg kommer fra? Overalt og ingen steder. Ordet ”hjem” har alltid vært i mitt vokabular. Jeg må hjem, den ligger hjemme, jeg lengter hjem, vil du bli med meg hjem..... Men hjem har aldri vært noe fast eller definitivt.
I 1975 pakket mine foreldre sammen det lille de eide av jordlig gods, og flyttet med sine to døtre på tre og fem år til New York. Det som skulle vært pappas to-årige engasjement som serviceingeniør ble til hele familiens 10 år lange smaksprøve på den amerikanske drømmen. Bigger, better, faster, more! Forfremmelser og lønnsøkninger. Større hus og flere biler. Vi startet i en kakerlakkbefengt leilighet med loppismøbler i Katonah, New York og endte i flott villa med sjøutsikt i velstands suburbia utenfor Seattle. Med mange stopp underveis. I 1985 ville foreldrene mine plutselig hjem. Hjem? Hjem hvor? Vil skulle til Norge. For meg var Norge så langt unna hjem jeg kunne komme, vi kunne like gjerne flyttet til Mars.
Horten er riktignok ikke en egen planet, men for en opprørsk 16-åring fra Seattle, kjentes det sånn ut. Alt var annerledes. Jeg kjente ikke kulturen, omgangsformene eller språket. Jeg snakket norsk, men hadde ordforrådet til et barn og var analfabet i det som skulle forestille morsmålet mitt. Jeg hadde vært den nye jenta i klassen hele fem ganger i løpet av barneskoleårene, men hadde aldri følt meg så fremmed og ny som da jeg begynte på Horten Gymnas.
I hele oppveksten var det eneste faste og sikre jeg hadde vår lille familie på fire. Vi spøkte kanskje med at ”hjem” var der møblene var, men hjem var egentlig alltid der vi var, samlet. Være seg i leiligheter, flyttebiler, eller hus. Da foreldrene mine skilte lag i 1988 ble mitt eneste faste holdepunkt, mitt hjem, borte for alltid. Geografisk sett var hjemmet fortsatt tilstede, men følelsen av å komme ”hjem” var visket bort. Skulle jeg ha noe hjem nå, måtte jeg skape det selv.
I løpet av årene hadde jeg lært å ikke knytte meg til hus og steder. Som voksen har det ikke kostet meg stort å pakke sammen og flytte. Nytt sted, nye muligheter. Etter mange år, og mange bosteder, hadde jeg et hus, og en egen familie. Men jeg hadde ennå denne nagende rotløsheten. På dette tidspunktet bodde jeg i Sylling i Lier. Og uansett hva det var, så var det i hvert fall ikke ”hjem”. Jeg følte et stort behov for røtter. Jeg unte mine barn den stabile oppveksten jeg aldri hadde, men jeg kunne ikke gi dem det i Sylling. Jeg måtte til Horten. Utrolig nok så var det Horten som kalte meg. På vinteren i 2000 flyttet jeg tilbake. Det kjentes godt og riktig ut. Det lengste jeg hadde bodde på ett sted til da var 6 år, og å kunne dra på butikken og dra kjensel på folk som jeg kunne huske fra 15 år siden, ga meg et skikkelig kick! Det var helt nytt. Men jeg var ikke helt fremme. I 2004 tok ekteskapet slutt og jeg flyttet igjen. Og så en gang til. Og enda en gang.
I dag er jeg hjemme i Horten. På ordentlig. Aldri før har mitt hjem vært mindre preget av midlertidighet enn dette. Og det skyldes ikke adressen, men menneskene. Det er barna som er så glade i byen sin, skolen sin, vennene sine. Som vet med sikkerhet hvilken ungdomsskole de skal gå på. Som er så heldige å ikke kunne huske noe annet enn Horten som hjemsted. Men det er mest på grunn av en mann. En mann med sterke familiebånd og nok tålmodighet og kjærlighet til å lære meg verdien av dype røtter.
tirsdag 7. september 2010
Da strømpene falt i Trondheimsveien og jeg ikke fikk jobb i Cupido.
Jeg har skrevet en god del jobbsøknader det siste året. Noen ganger er jeg trolig motivert og skriver godt (synes jeg selv) og andre ganger ikke. Uansett utgangspunkt resulterer oftest mine søknader i intet. Intet intervju, intet arbeid. Og skuffende ofte, ikke engang et svar om at noen har mottatt mitt rop om jobb. Det er som å slippe et skriftlig ønske ned i en bunnløs brønn. Nylig ble jeg derimot hørt. Jeg hadde sendt av gårde en særdeles inspirert og frisk søknad til redaksjonen i Cupido, som var på jakt etter en ny medarbeider. Ansvarlig redaktør Hanne Grasmo ringte hjem til meg på torsdag og ville ha meg inn på et kort 20 minutters intervju i Oslo dagen etter. O Lykke!
NSB er sjelden på parti med den som skal rekke noe, men jeg tok toget allikevel. Jeg skulle befinne meg hos Cupido i Snippen 8 (en bortgjemt idyllisk liten gate på Rodeløkka) klokken 14:30 og tok toget fra Holmestrand klokken 12:24, noe som plasserte meg på Nasjonalteateret i god tid før intervjuet. Da jeg reiste hjemmefra var det kjølig og fare for regn og jeg kledde meg deretter. Og tok med paraply. Som jeg glemte på toget. Mens jeg gikk gjennom det underjordiske virvaret som er Nasjonalteateret stasjon, lurte jeg på om den gjenglemte paraplyen var et slags illevarslende omen om hvordan dette kom til å gå. Men, da jeg kom til overflaten var himmelen blå og solen skinte og jeg var lettet over at jeg slapp å drasse på en unyttig paraply. Altså, et godt tegn.
Jeg synes jeg hadde god tid og bestemte meg for å gå innom Ark bokhandel på Egertorvet. Lite ante jeg at forfatteren Cecilia Samartin skulle være der i forbindelse med utgivelsen av sin siste bok Mofongo. Boksigneringsstunden var offisielt over, men hun satt der ennå. Som den boknerden jeg er, så jeg mitt snitt til å få en signert utgave. Hun var svært snakkesalig og stilte meg spørsmål om dette og hint. Det kom frem at jeg var på vei til et jobbintervju og hun forsikret meg om at dette kom til å gå bra for jeg hadde ”a lot of positive energy”. Nok et godt tegn.
Av en eller annen grunn var jeg fast bestemt på å gå opp til Rodeløkka. I ettertid står denne avgjørelsen som et komplett mysterium for meg. Jeg passerte vitterlig flere taxiholdeplasser på veien som kunne gjort alt mye enklere – men nei. Jeg skulle gå. Intensjonen var å gå av meg intervjunervene. I stedet endte jeg med å gå av meg strømpene. Et dårlig tegn.
Intim betroelse følger: Jeg hater strømpebukser. Jeg får diaré bare ved tanken på den stramme strikken rundt maven, og bruker følgelig bare stay-ups. Som er svært befriende, så fremt de gjør som navnet tilsier og ”stay-er oppe”.
Midtveis i Trondheimsveien kjente jeg at venstre stay-up hadde tenkt å gi seg. Jeg lot det stå til og tenkte at jeg kunne innfinne meg med elefantskrukker på kneet frem til jeg fant et egnet sted å rette på sakene. Da jeg kikket ned så jeg til min forskrekkelse at jeg ikke hadde elefantskrukker på kneet, men at hele den gummierte blondetoppen av strømpen hang og slang rundt leggen. Ikke lekkert. Ikke lekkert, og i hvert fall mer informasjon om mitt strømpevalg enn jeg hadde tenkt å dele med den mannlige befolkningen som var ute og gikk sammen med meg. Jeg ”gjemte” meg (i den grad det var mulig) bak en parkeringsautomat og dro opp strømpen. Jeg forsøkte å opptre nonchalant, som om det å dra opp kjolen og blotte lårene midt i Trondheimsveien var noe jeg gjorde hver dag. Jeg var neppe særlig overbevisende. Men dette var jo tross alt Oslo. Jeg forsøkte å kaste av meg vissheten om at jeg fremsto som en slik løs kvinne og fortsatte. Strømpen hang løst, men den hang i det minste fast.
Jeg begynte å bli bekymret for at tidsskjemaet mitt skulle sprekke og satte opp tempo. Som sagt, var jeg kledd for en kjøligere temperatur enn den jeg befant meg i, og det økte tempoet gjorde meg mildt sagt litt opphetet. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Den økte kroppsvarmen bidro til at strømpen satt bedre fast, så det var ett problem mindre. Dessverre kjente jeg meg ganske svett ellers også og da jeg kastet et blikk på meg selv i et butikkvindu så jeg at luggen hadde skilt seg på midten og kinnene hadde fått noen frenetiske roser. Intervjunervene hadde nå fått følge av punktlighetsnerver og de ikke ukjente
”å-herregud-hvordan-er-det-jeg-ser-jeg-ut” nervene. Et dårlig tegn.
Omsider sto jeg foran døren til Hverdag AS (altså Cupido). Klokken var 14:28 og jeg hadde tenkt å bruke minst ett minutt på å dra opp strømpene, rette på luggen og ta på meg litt lip gloss. Den gang ei. For døren åpnet seg og der sto redaktøren med utstrakt hånd. Hei og velkommen og bli med meg, sa hun. Etter mine 20 minutter var over, snakket vi i 20 til. Stemningen var god. Jeg likte henne, hun likte meg. Jeg lot meg ikke vippe av pinnen av tematikken. Ei heller av de ymse vibratorene som lå rundt om på kontoret. Jeg fikk allikevel følelsen av at jeg ikke var den de var på jakt etter. Feil utdannelse, feil erfaring. Hyggelig å treffe deg og ha det bra, sa hun og fulgte meg ut.
Vel hjemme den kvelden fikk jeg mailen som bekreftet mine mistanker. Ingen jobb.
Men, jeg ble en morsom opplevelse og en artig historie rikere!
NSB er sjelden på parti med den som skal rekke noe, men jeg tok toget allikevel. Jeg skulle befinne meg hos Cupido i Snippen 8 (en bortgjemt idyllisk liten gate på Rodeløkka) klokken 14:30 og tok toget fra Holmestrand klokken 12:24, noe som plasserte meg på Nasjonalteateret i god tid før intervjuet. Da jeg reiste hjemmefra var det kjølig og fare for regn og jeg kledde meg deretter. Og tok med paraply. Som jeg glemte på toget. Mens jeg gikk gjennom det underjordiske virvaret som er Nasjonalteateret stasjon, lurte jeg på om den gjenglemte paraplyen var et slags illevarslende omen om hvordan dette kom til å gå. Men, da jeg kom til overflaten var himmelen blå og solen skinte og jeg var lettet over at jeg slapp å drasse på en unyttig paraply. Altså, et godt tegn.
Jeg synes jeg hadde god tid og bestemte meg for å gå innom Ark bokhandel på Egertorvet. Lite ante jeg at forfatteren Cecilia Samartin skulle være der i forbindelse med utgivelsen av sin siste bok Mofongo. Boksigneringsstunden var offisielt over, men hun satt der ennå. Som den boknerden jeg er, så jeg mitt snitt til å få en signert utgave. Hun var svært snakkesalig og stilte meg spørsmål om dette og hint. Det kom frem at jeg var på vei til et jobbintervju og hun forsikret meg om at dette kom til å gå bra for jeg hadde ”a lot of positive energy”. Nok et godt tegn.
Av en eller annen grunn var jeg fast bestemt på å gå opp til Rodeløkka. I ettertid står denne avgjørelsen som et komplett mysterium for meg. Jeg passerte vitterlig flere taxiholdeplasser på veien som kunne gjort alt mye enklere – men nei. Jeg skulle gå. Intensjonen var å gå av meg intervjunervene. I stedet endte jeg med å gå av meg strømpene. Et dårlig tegn.
Intim betroelse følger: Jeg hater strømpebukser. Jeg får diaré bare ved tanken på den stramme strikken rundt maven, og bruker følgelig bare stay-ups. Som er svært befriende, så fremt de gjør som navnet tilsier og ”stay-er oppe”.
Midtveis i Trondheimsveien kjente jeg at venstre stay-up hadde tenkt å gi seg. Jeg lot det stå til og tenkte at jeg kunne innfinne meg med elefantskrukker på kneet frem til jeg fant et egnet sted å rette på sakene. Da jeg kikket ned så jeg til min forskrekkelse at jeg ikke hadde elefantskrukker på kneet, men at hele den gummierte blondetoppen av strømpen hang og slang rundt leggen. Ikke lekkert. Ikke lekkert, og i hvert fall mer informasjon om mitt strømpevalg enn jeg hadde tenkt å dele med den mannlige befolkningen som var ute og gikk sammen med meg. Jeg ”gjemte” meg (i den grad det var mulig) bak en parkeringsautomat og dro opp strømpen. Jeg forsøkte å opptre nonchalant, som om det å dra opp kjolen og blotte lårene midt i Trondheimsveien var noe jeg gjorde hver dag. Jeg var neppe særlig overbevisende. Men dette var jo tross alt Oslo. Jeg forsøkte å kaste av meg vissheten om at jeg fremsto som en slik løs kvinne og fortsatte. Strømpen hang løst, men den hang i det minste fast.
Jeg begynte å bli bekymret for at tidsskjemaet mitt skulle sprekke og satte opp tempo. Som sagt, var jeg kledd for en kjøligere temperatur enn den jeg befant meg i, og det økte tempoet gjorde meg mildt sagt litt opphetet. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Den økte kroppsvarmen bidro til at strømpen satt bedre fast, så det var ett problem mindre. Dessverre kjente jeg meg ganske svett ellers også og da jeg kastet et blikk på meg selv i et butikkvindu så jeg at luggen hadde skilt seg på midten og kinnene hadde fått noen frenetiske roser. Intervjunervene hadde nå fått følge av punktlighetsnerver og de ikke ukjente
”å-herregud-hvordan-er-det-jeg-ser-jeg-ut” nervene. Et dårlig tegn.
Omsider sto jeg foran døren til Hverdag AS (altså Cupido). Klokken var 14:28 og jeg hadde tenkt å bruke minst ett minutt på å dra opp strømpene, rette på luggen og ta på meg litt lip gloss. Den gang ei. For døren åpnet seg og der sto redaktøren med utstrakt hånd. Hei og velkommen og bli med meg, sa hun. Etter mine 20 minutter var over, snakket vi i 20 til. Stemningen var god. Jeg likte henne, hun likte meg. Jeg lot meg ikke vippe av pinnen av tematikken. Ei heller av de ymse vibratorene som lå rundt om på kontoret. Jeg fikk allikevel følelsen av at jeg ikke var den de var på jakt etter. Feil utdannelse, feil erfaring. Hyggelig å treffe deg og ha det bra, sa hun og fulgte meg ut.
Vel hjemme den kvelden fikk jeg mailen som bekreftet mine mistanker. Ingen jobb.
Men, jeg ble en morsom opplevelse og en artig historie rikere!
tirsdag 31. august 2010
Mye vil ha mer - og pent er det ikke.
Noen ganger har jeg tenkt at jeg gjerne skulle vært et par og tjue år igjen. Men det er egentlig bare tull. Om jeg skal være helt ærlig er kroppen det eneste jeg virkelig savner fra den tiden. Den var fast og sterk og sprek og pent brukt. Det var lite skavanker og svært få vondter. I motsetning til nå. Vent litt. En ting jeg tror jeg savner mer er overbevisningen om at verden lå for mine føtter. Ingenting var umulig! Jeg kunne gjøre alt, klare alt, overleve alt, mestre alt, OG SÅ: leve lykkelig i alle mine dager. DET savner jeg virkelig. Det, og kroppen min.
Sannheten er at selv om den unge kroppen er borte, så ligger alle mulighetene der ennå. Men veien kjennes tyngre. Jeg har et par ekstra kilo med voksenting i sekken mens jeg beveger meg sakte fremover: barn, forsørgeransvar, gjeld i millionklassen, barn (jeg vet jeg har sagt barn allerede - men jeg har to). Og ikke bare kjennes veien tyngre, men utsikten begynner å bli uklar den også. Hvor var det jeg skulle igjen?
Jo. Jeg skulle leve lykkelig i alle mine dager - det var dit jeg skulle. Er jeg lykkelig? Ja. Herlig mann, skjønne unger, hus, bil, ferie, vin og moro. Da er jeg i mål da vel? Dessverre må jeg innrømme at nei, ikke helt. Og jeg gremmes litt ved å bekjenne dette, men du skjønner, som aktiv medlem av utakknemligheten vil jeg ha mer, jeg. Og i mitt regnestykke foreligger det fortsatt én ukjent for at ligningen skal gå opp. En jobb. Ikke en hvemsomhelst jobb heller, men en spennende jobb som jeg liker og som gir meg noe. Utover lønn altså. Æsj. Det er ubehagelig å erkjenne de mindre sjarmerende sidene ved seg selv. Hadde det ikke vært for mitt egoistiske behov for selvrealisering så hadde jeg ikke begynt å studere som voksen. Og hadde det ikke vært for min treårige høyskoleutdannelse så hadde jeg ikke vært like kresen og kravstor når det gjaldt jobbene jeg ønsker meg og søker på. Og ikke får. Og hadde det ikke vært for at jeg.........
En gang i blant ser jeg et tydelig svart hull i bakken foran meg (metaforisk snakka). Og til tross for all lys og varme og kjærlighet og gode greier som finnes rundt meg, frister det å legge seg ned i dette hullet. "Ærlig talt kvinne, få litt perspektiv på ting" sitter jeg og sier til meg selv nå. OK. Jeg skal dra hodet mitt ut av ræva og begynne å tenke litt kreativt og konstruktivt før jeg segner om i en pøl av selvforakt og selvmedlidenhet. Skjerpings!
”Hvis ikke enhver følte en så aldeles overdreven interesse for seg selv, ville livet være så uinteressant, at ingen kunne holde det ut.” (Arthur Schopenhauer)
Sannheten er at selv om den unge kroppen er borte, så ligger alle mulighetene der ennå. Men veien kjennes tyngre. Jeg har et par ekstra kilo med voksenting i sekken mens jeg beveger meg sakte fremover: barn, forsørgeransvar, gjeld i millionklassen, barn (jeg vet jeg har sagt barn allerede - men jeg har to). Og ikke bare kjennes veien tyngre, men utsikten begynner å bli uklar den også. Hvor var det jeg skulle igjen?
Jo. Jeg skulle leve lykkelig i alle mine dager - det var dit jeg skulle. Er jeg lykkelig? Ja. Herlig mann, skjønne unger, hus, bil, ferie, vin og moro. Da er jeg i mål da vel? Dessverre må jeg innrømme at nei, ikke helt. Og jeg gremmes litt ved å bekjenne dette, men du skjønner, som aktiv medlem av utakknemligheten vil jeg ha mer, jeg. Og i mitt regnestykke foreligger det fortsatt én ukjent for at ligningen skal gå opp. En jobb. Ikke en hvemsomhelst jobb heller, men en spennende jobb som jeg liker og som gir meg noe. Utover lønn altså. Æsj. Det er ubehagelig å erkjenne de mindre sjarmerende sidene ved seg selv. Hadde det ikke vært for mitt egoistiske behov for selvrealisering så hadde jeg ikke begynt å studere som voksen. Og hadde det ikke vært for min treårige høyskoleutdannelse så hadde jeg ikke vært like kresen og kravstor når det gjaldt jobbene jeg ønsker meg og søker på. Og ikke får. Og hadde det ikke vært for at jeg.........
En gang i blant ser jeg et tydelig svart hull i bakken foran meg (metaforisk snakka). Og til tross for all lys og varme og kjærlighet og gode greier som finnes rundt meg, frister det å legge seg ned i dette hullet. "Ærlig talt kvinne, få litt perspektiv på ting" sitter jeg og sier til meg selv nå. OK. Jeg skal dra hodet mitt ut av ræva og begynne å tenke litt kreativt og konstruktivt før jeg segner om i en pøl av selvforakt og selvmedlidenhet. Skjerpings!
”Hvis ikke enhver følte en så aldeles overdreven interesse for seg selv, ville livet være så uinteressant, at ingen kunne holde det ut.” (Arthur Schopenhauer)
mandag 23. august 2010
Hva skal jeg være, nå som jeg er stor?
Siden det er så fint vær ute og det er snart slutt på slike deilige sensommerdager med sol og varme, sitter jeg like gjerne inne og nerder litt på PC'n jeg.
Jeg skal nemlig på en karriereveiledningssamtale på Karrieresenteret i Vestfold i morgen og har i den forbindelsen gjort noen forberedelser. Jeg har tatt noen tester på http://www.nav.no/ for å kartlegge hvor mine interesser og ferdigheter vil kunne passe inn i arbeidslivet. Nå skal det sies at en god del av disse spørsmålene var beregnet for yngre arbeidssøkende enn meg, og ble ganske tullete i grunnen, men resultatene var entydige. Jeg er litt vanskelig.
Interesseprofilen skulle gi en oversikt over hvilke type yrker jeg er interessert i. Ingen store overraskelser her. Jeg scoret null poeng i yrker som hadde følgende stikkord: montere, reparere, installere, kjøre maskiner, dyr og planter. Og så godt som null poeng når det ble snakk om å lage mat eller "pleie og behandle". Jeg velger å tolke dette som en kvalitetssikring av opplegget - for dette stemmer definitivt. På disse områdene har jeg ingenting å tilby og ingenting å hente. Det jeg scoret høyest på var "å informere og undervise" innenfor skole, kultur og media. Av yrkesgruppene som dukket opp som potensielt interessante innenfor dette feltet var faktisk flere av mine drømmejobber. Forlagsmedarbeider, journalist, forfatter, bibliotekar, kulturkonsulent, oversetter. Heldigvis er det flust av slike ledige jobber. I for eksempel Sykkylven.
På testen for å kartlegge min Ferdighetsprofil var alternativene delt opp i arbeidsområder: praktisk, teoretisk, kunstnerisk, tiltak, systematisk, og sosial. I følge min profil er jeg dyktig på å være sosial. Tett etterfulgt av teoretisk og delt tredjeplass mellom tiltak og kunstnerisk. Hvilket arbeidsområde er tiltak spør du? Jeg siterer: "Dette er arbeid med prosjekter og tiltak, arbeid som ikke kan gjøre til rutine, arbeid som krever initiativ og handling, at beslutninger tas under usikkerhet og press." Ja vel. Siden jeg scoret høyest på det sosiale arbeidsområdet klikket jeg meg videre for å finne ut hva dette innebar. Å nei. "Dette er arbeid med mennesker i helse og omsorgsarbeid, undervisning, rådgivning og behandling." Vi spoler raskt tilbake til interesseprofilen der jeg scoret svært lavt på alt som hadde med "pleie og behandling" å gjøre. MEN, (trøster jeg meg selv) det står også undervisning og rådgivning som jeg faktisk fikk interessepoeng for.
Siste test skulle gi en pekepinn på hvilke Karriereverdier som var viktige for meg. Ifølge testen er FRIHET alpha og omega. "Denne karriereverdien betyr det er svært viktig at man selv får bestemme hva man skal gjøre, når det skal gjøres og hvordan det skal gjøres. Man ønsker ikke å bli styrt og kontrollert av andre. Regler og rutiner som ansatte i bedrifter og institusjoner må følge oppleves som frustrerende." Hmmm. Rene sjarmtrollet jeg.
Da jeg tok disse testene var det for å kunne gi rådgiveren på Karrieresenteret en liten indikasjon på hvem jeg var og hva jeg ville slik at vi kunne prate alvorlig om mine fremtidsutsikter på arbeidsmarkedet. Nå er jeg ikke sikker på om jeg burde nevne noe av dette overhodet. Hva skal jeg si? Jeg har utdannelse til, og er mest interessert i slike jobber som det finnes få av, innenfor bransjer jeg har ingen erfaring fra. Jeg er flink til å være sosial, men vil ikke pleie eller ha omsorg for noen, takk. Og for all del, ikke kom her og fortell meg hvordan jeg skal gjøre jobben min......
Dette blir interessant.
Jeg skal nemlig på en karriereveiledningssamtale på Karrieresenteret i Vestfold i morgen og har i den forbindelsen gjort noen forberedelser. Jeg har tatt noen tester på http://www.nav.no/ for å kartlegge hvor mine interesser og ferdigheter vil kunne passe inn i arbeidslivet. Nå skal det sies at en god del av disse spørsmålene var beregnet for yngre arbeidssøkende enn meg, og ble ganske tullete i grunnen, men resultatene var entydige. Jeg er litt vanskelig.
Interesseprofilen skulle gi en oversikt over hvilke type yrker jeg er interessert i. Ingen store overraskelser her. Jeg scoret null poeng i yrker som hadde følgende stikkord: montere, reparere, installere, kjøre maskiner, dyr og planter. Og så godt som null poeng når det ble snakk om å lage mat eller "pleie og behandle". Jeg velger å tolke dette som en kvalitetssikring av opplegget - for dette stemmer definitivt. På disse områdene har jeg ingenting å tilby og ingenting å hente. Det jeg scoret høyest på var "å informere og undervise" innenfor skole, kultur og media. Av yrkesgruppene som dukket opp som potensielt interessante innenfor dette feltet var faktisk flere av mine drømmejobber. Forlagsmedarbeider, journalist, forfatter, bibliotekar, kulturkonsulent, oversetter. Heldigvis er det flust av slike ledige jobber. I for eksempel Sykkylven.
På testen for å kartlegge min Ferdighetsprofil var alternativene delt opp i arbeidsområder: praktisk, teoretisk, kunstnerisk, tiltak, systematisk, og sosial. I følge min profil er jeg dyktig på å være sosial. Tett etterfulgt av teoretisk og delt tredjeplass mellom tiltak og kunstnerisk. Hvilket arbeidsområde er tiltak spør du? Jeg siterer: "Dette er arbeid med prosjekter og tiltak, arbeid som ikke kan gjøre til rutine, arbeid som krever initiativ og handling, at beslutninger tas under usikkerhet og press." Ja vel. Siden jeg scoret høyest på det sosiale arbeidsområdet klikket jeg meg videre for å finne ut hva dette innebar. Å nei. "Dette er arbeid med mennesker i helse og omsorgsarbeid, undervisning, rådgivning og behandling." Vi spoler raskt tilbake til interesseprofilen der jeg scoret svært lavt på alt som hadde med "pleie og behandling" å gjøre. MEN, (trøster jeg meg selv) det står også undervisning og rådgivning som jeg faktisk fikk interessepoeng for.
Siste test skulle gi en pekepinn på hvilke Karriereverdier som var viktige for meg. Ifølge testen er FRIHET alpha og omega. "Denne karriereverdien betyr det er svært viktig at man selv får bestemme hva man skal gjøre, når det skal gjøres og hvordan det skal gjøres. Man ønsker ikke å bli styrt og kontrollert av andre. Regler og rutiner som ansatte i bedrifter og institusjoner må følge oppleves som frustrerende." Hmmm. Rene sjarmtrollet jeg.
Da jeg tok disse testene var det for å kunne gi rådgiveren på Karrieresenteret en liten indikasjon på hvem jeg var og hva jeg ville slik at vi kunne prate alvorlig om mine fremtidsutsikter på arbeidsmarkedet. Nå er jeg ikke sikker på om jeg burde nevne noe av dette overhodet. Hva skal jeg si? Jeg har utdannelse til, og er mest interessert i slike jobber som det finnes få av, innenfor bransjer jeg har ingen erfaring fra. Jeg er flink til å være sosial, men vil ikke pleie eller ha omsorg for noen, takk. Og for all del, ikke kom her og fortell meg hvordan jeg skal gjøre jobben min......
Dette blir interessant.
torsdag 19. august 2010
Decisions... decisions...
Overnevnte tekst var å lese på ENORME reklameplakater langs motorveien i USA. Det var reklame for McDonald's, og ved siden av denne teksten var det kun et bilde av en (surprise!) hamburger. En slik stor flott en som du garantert aldri får dersom du stopper på McDonald's. Det du derimot ganske sikkert får er akutt beslutningsvegring. Og dette gjelder uansett hvor du stopper for å spise eller drikke. Det er så jævlig mye å velge mellom. Jeg er vanligvis en stor tilhenger av valgfrihet - men ærlig talt, hvor mange størrelser og varianter trenger en gjennomsnittsamerikaner egentlig? Tydeligvis mange.
Vi er på en relativt enkel "diner" for å spise lunsj. Vi får sitte i en "booth", dvs to plasttrukne fastmonterte 3-seters sofaer plassert mot hverandre med en bordplate montert i mellom. Slik som du ser på alle amerikanske filmer. Vi er fem stykker og menyene er så store at det er ikke plass til alle når de ligger flate på bordet, og når vi løfter dem opp for å lese blir vi sittende i hvert vårt lille menyunivers og må strekke hals og rope for å kommunisere med hverandre. Menyen er på nesten ti tettskrevne sider med to kolonner med tekst på hver side. Høvdingen stikker hodet frem fra bak menyen og ser forskrekket ut, og jeg kan formelig se spørsmålstegnene som dingler over de tre små hodene på andre siden av bordet. På denne diner'n serveres frokost hele døgnet så vi kan velge mellom alt fra egg og bacon og yankee pannekaker med lønnesirup til entrecôte med valgfritt tilbehør.
Vi får ikke velge om vi vil ha vann eller ikke. Det kommer helt uoppfordret fra damen. Fem store vannglass blant menytrengselen. Småfolket har vært ute en sommernatt i restaurant-amerika før og lukter på vannet først. Tre neser rynker seg i takt - æsj, det er springvann. Det ligger en eim av svømmehall rundt bordet og vi dykker ned i menyene igjen og kommer opp etterhvert som vi bestemmer oss.
Det er da det neste problemet melder seg. Når du endelig har bestemt deg for én ting på denne overdimensjonerte menyen, så kommer alle spørsmålene. Hva vil jeg ha i tillegg til det jeg bestilte. Det følger nemlig med suppe eller en eller annen form for salat. Jeg kan velge mellom tre typer suppe, en, to tre. Nei takk, jeg tar salat. Fruktsalat, coleslaw, garden salad? Garden salad, takk. Stor eller liten? Velger jeg stor kan jeg plukke selv fra salatbaren, velger jeg liten får jeg en skål med salatblader (fritt oversatt). Eh... jeg tar en liten. Og det gjelder å spisse ørene nå, for det kommer fem forskjellige dressingalternativer i rask rekkefølge. Jeg velger blue cheese og ser forventningsfullt på damen og venter å høre at de har opptil flere type muggost jeg kan velge mellom. Den gang ei, men det var tilbud om krutonger. Og dem var det hvitløk i.... så dersom jeg var allergisk burde jeg heller be om solsikkekjerner eller baconstrø, som ikke var ekte bacon altså.
Alt dette lirer den überblide damen av seg uten antydning til verken stress eller irritasjon. Jeg derimot, begynner å bli lei. Høvdingen gruer seg allerede til sin tur og småhodene på andre siden av bordet spinner sånn at jeg nesten ikke ser hvem som er hvem lenger. Ja takk til krutonger da, og ferdig med det. Feil. Jeg skal jo ha en eller annen form for potet til. Jeg stopper henne midt i potetregla og ber om pommes frites. Jeg synes jeg hørte hun nevnte dobbelbakte poteter, som er utrolig gode, men bare tanken på alle de nye mulighetene det valget ville avstedkomme får meg til å miste matlysten fullstendig. Og da er plutselig mye av vitsen borte.
Vi er på en relativt enkel "diner" for å spise lunsj. Vi får sitte i en "booth", dvs to plasttrukne fastmonterte 3-seters sofaer plassert mot hverandre med en bordplate montert i mellom. Slik som du ser på alle amerikanske filmer. Vi er fem stykker og menyene er så store at det er ikke plass til alle når de ligger flate på bordet, og når vi løfter dem opp for å lese blir vi sittende i hvert vårt lille menyunivers og må strekke hals og rope for å kommunisere med hverandre. Menyen er på nesten ti tettskrevne sider med to kolonner med tekst på hver side. Høvdingen stikker hodet frem fra bak menyen og ser forskrekket ut, og jeg kan formelig se spørsmålstegnene som dingler over de tre små hodene på andre siden av bordet. På denne diner'n serveres frokost hele døgnet så vi kan velge mellom alt fra egg og bacon og yankee pannekaker med lønnesirup til entrecôte med valgfritt tilbehør.
Vi får ikke velge om vi vil ha vann eller ikke. Det kommer helt uoppfordret fra damen. Fem store vannglass blant menytrengselen. Småfolket har vært ute en sommernatt i restaurant-amerika før og lukter på vannet først. Tre neser rynker seg i takt - æsj, det er springvann. Det ligger en eim av svømmehall rundt bordet og vi dykker ned i menyene igjen og kommer opp etterhvert som vi bestemmer oss.
Det er da det neste problemet melder seg. Når du endelig har bestemt deg for én ting på denne overdimensjonerte menyen, så kommer alle spørsmålene. Hva vil jeg ha i tillegg til det jeg bestilte. Det følger nemlig med suppe eller en eller annen form for salat. Jeg kan velge mellom tre typer suppe, en, to tre. Nei takk, jeg tar salat. Fruktsalat, coleslaw, garden salad? Garden salad, takk. Stor eller liten? Velger jeg stor kan jeg plukke selv fra salatbaren, velger jeg liten får jeg en skål med salatblader (fritt oversatt). Eh... jeg tar en liten. Og det gjelder å spisse ørene nå, for det kommer fem forskjellige dressingalternativer i rask rekkefølge. Jeg velger blue cheese og ser forventningsfullt på damen og venter å høre at de har opptil flere type muggost jeg kan velge mellom. Den gang ei, men det var tilbud om krutonger. Og dem var det hvitløk i.... så dersom jeg var allergisk burde jeg heller be om solsikkekjerner eller baconstrø, som ikke var ekte bacon altså.
Alt dette lirer den überblide damen av seg uten antydning til verken stress eller irritasjon. Jeg derimot, begynner å bli lei. Høvdingen gruer seg allerede til sin tur og småhodene på andre siden av bordet spinner sånn at jeg nesten ikke ser hvem som er hvem lenger. Ja takk til krutonger da, og ferdig med det. Feil. Jeg skal jo ha en eller annen form for potet til. Jeg stopper henne midt i potetregla og ber om pommes frites. Jeg synes jeg hørte hun nevnte dobbelbakte poteter, som er utrolig gode, men bare tanken på alle de nye mulighetene det valget ville avstedkomme får meg til å miste matlysten fullstendig. Og da er plutselig mye av vitsen borte.
tirsdag 3. august 2010
Forandring fryder!
Jeg har tilbrakt de siste to ukene på Sturt Island, en liten privateid øy mellom Vancouver Island og fastlands British Columbia. Høvdingen, jentene, og jeg besøker moren og stefaren min som har bodd her siden 1996. De har jobbet med denne eiendommen i mange år, og forvandlet det fra en øde øy til et lite paradis.
Hver gang jeg setter mine ben pa denne øya får jeg lyst til å forandre livet mitt litt. Til noe litt sunnere og mer meningsfylt. Kanskje jeg får for mye sol og frisk luft. Kanskje jeg spiser for mye grønnsaker. Kanskje jeg rett og slett slapper så av at jeg plutselig tror at alt er mulig? Uansett hva det skyldes så drar jeg nok en gang herfra med ønsker om forandring.
Jeg vil sove mer. Og da mener jeg ikke slik søvn man sniker til seg på lørdag og søndag da man ikke står opp før det som her kalles for lunsj-tid. Jeg mener at jeg må legge meg tidligere og sove i mer enn seks timer. Her på øya styres ikke dagen av klokka på samme måte som hjemme. På Sturt går vi på "island time". Vi legger oss litt etter det blir mørkt, og står opp litt etter det blir lyst. Jeg har jaget jentene i seng klokken ni for at jeg og høvdingen skal rekke litt voksentid i sofaen før vi stuper i seng klokken ti og sover som noen steiner til vi våkner AV OSS SELV rundt klokken syv. Fabelaktig. Jeg føler meg bedre og innbiller meg at jeg ser bedre ut også (men igjen, dette kan ha noe med sol, frisk luft, og grønnsaker å gjøre også!)
Jeg vil se mindre TV. I løpet av de siste to ukene er det ingen av oss som har sett på TV en eneste gang. Og ingen har savnet det heller. Befriende ikke å ha kjenningsmelodier fra serier på Disney Channel summende i bakgrunnen som et slags soundtrack til hverdagslivet vårt. Når jeg tenker på hvor mange timer jeg "kaster bort" foran TV'n i løpet av en uke blir jeg helt dårlig. Etter hva jeg har lest meg til i løpet av denne TV-frie tiden kunne jeg lært meg 1000 utenlandske gloser og lest over 20 bøker på den tiden jeg bruker på å følge med på Dr. House sine gjøren og laden i løpet av et år. Stygg sak.
Jeg vil ta pa tærne mine. Eh.... jeg mener ikke at jeg har en syk ny trang til a pelle på tærne mine... Jeg mener at jeg har lyst til a lære kroppen min til å være fleksibel igjen. Å være tøyelig og myk. Altså ligger en eller annen form for tøy og bøy i min nærmeste fremtid. Jeg tenker yoga. Dæven, der sa jeg det. Det forplikter litt. Noen som har lyst til å være med på yoga?
Jeg vil si hei til folk jeg ikke kjenner. Da jeg flyttet fra USA for 25 år siden, (herregud, det er 25 år siden) ble jeg stadig fortalt av nordmenn - som ikke hadde vaert i amerika - at amerikanere var så overfladiske. Alle sa "Hi! How are you?" uten noe egentlig ønske om å vite svaret. Og hva så? Det er hyggelig. Det åpner for kontakt og kommunikasjon. Å smile og si hei til folk du ikke kjenner er å vise åpenhet og godvilje mot fremmede. Det kan umulig være farlig. Dette skjer blant turfolk i norge. Møter du noen ukjente i skogen er det greit å si hei, men ikke i Storgata? Tullprat. Kan tenkes jeg vil bli oppfattet som en raring - men jeg har tenkt å gjøre det for det. Møter du ei fremmed smilende og uthvilt dame i førtiåra som kan ingenting om hva som gikk pa TV-Norge i går (men som kan ta på tærne sine) og hun sier "HEI" til deg - så er det kanskje meg!
Hver gang jeg setter mine ben pa denne øya får jeg lyst til å forandre livet mitt litt. Til noe litt sunnere og mer meningsfylt. Kanskje jeg får for mye sol og frisk luft. Kanskje jeg spiser for mye grønnsaker. Kanskje jeg rett og slett slapper så av at jeg plutselig tror at alt er mulig? Uansett hva det skyldes så drar jeg nok en gang herfra med ønsker om forandring.
Jeg vil sove mer. Og da mener jeg ikke slik søvn man sniker til seg på lørdag og søndag da man ikke står opp før det som her kalles for lunsj-tid. Jeg mener at jeg må legge meg tidligere og sove i mer enn seks timer. Her på øya styres ikke dagen av klokka på samme måte som hjemme. På Sturt går vi på "island time". Vi legger oss litt etter det blir mørkt, og står opp litt etter det blir lyst. Jeg har jaget jentene i seng klokken ni for at jeg og høvdingen skal rekke litt voksentid i sofaen før vi stuper i seng klokken ti og sover som noen steiner til vi våkner AV OSS SELV rundt klokken syv. Fabelaktig. Jeg føler meg bedre og innbiller meg at jeg ser bedre ut også (men igjen, dette kan ha noe med sol, frisk luft, og grønnsaker å gjøre også!)
Jeg vil se mindre TV. I løpet av de siste to ukene er det ingen av oss som har sett på TV en eneste gang. Og ingen har savnet det heller. Befriende ikke å ha kjenningsmelodier fra serier på Disney Channel summende i bakgrunnen som et slags soundtrack til hverdagslivet vårt. Når jeg tenker på hvor mange timer jeg "kaster bort" foran TV'n i løpet av en uke blir jeg helt dårlig. Etter hva jeg har lest meg til i løpet av denne TV-frie tiden kunne jeg lært meg 1000 utenlandske gloser og lest over 20 bøker på den tiden jeg bruker på å følge med på Dr. House sine gjøren og laden i løpet av et år. Stygg sak.
Jeg vil ta pa tærne mine. Eh.... jeg mener ikke at jeg har en syk ny trang til a pelle på tærne mine... Jeg mener at jeg har lyst til a lære kroppen min til å være fleksibel igjen. Å være tøyelig og myk. Altså ligger en eller annen form for tøy og bøy i min nærmeste fremtid. Jeg tenker yoga. Dæven, der sa jeg det. Det forplikter litt. Noen som har lyst til å være med på yoga?
Jeg vil si hei til folk jeg ikke kjenner. Da jeg flyttet fra USA for 25 år siden, (herregud, det er 25 år siden) ble jeg stadig fortalt av nordmenn - som ikke hadde vaert i amerika - at amerikanere var så overfladiske. Alle sa "Hi! How are you?" uten noe egentlig ønske om å vite svaret. Og hva så? Det er hyggelig. Det åpner for kontakt og kommunikasjon. Å smile og si hei til folk du ikke kjenner er å vise åpenhet og godvilje mot fremmede. Det kan umulig være farlig. Dette skjer blant turfolk i norge. Møter du noen ukjente i skogen er det greit å si hei, men ikke i Storgata? Tullprat. Kan tenkes jeg vil bli oppfattet som en raring - men jeg har tenkt å gjøre det for det. Møter du ei fremmed smilende og uthvilt dame i førtiåra som kan ingenting om hva som gikk pa TV-Norge i går (men som kan ta på tærne sine) og hun sier "HEI" til deg - så er det kanskje meg!
tirsdag 20. juli 2010
Ut på tur - aldri sur!
Det er lenge siden jeg har hatt reisefeber. Da jeg var liten kan jeg huske at jeg synes den siste kvelden og natten før vi skulle ut på spennende ferietur var ulidelig lang. Det kriblet i magen og det kriblet i bena og mamma og pappa var stresset og det var en anelse amper stemning i huset.
Siden den gang har det blitt mange reiser og jeg trodde rett og slett jeg hadde blitt en reisevant og til dels blasert voksen dame. Men nei. Denne kvelden før vi skal ut på en spennende ferietur har jeg reisefeber for første gang på veldig veldig lenge.
De spente sommerfuglene i magen har dessverre blitt erstattet av luft, kriblingen i bena gir seg mest utslag i et akutt behov for rødvin og stemningen er heldigvis langt ifra amper her i vår stue – men spenningen er så avgjort tilstede.
Det er mye å huske på.
Elektronisk pass? Check. Billetter? Check. Reserverte sitteplasser? Check. Bekreftelsen på leiebilen? Check. Penger? Check. Og vi har rutetabeller for ferjene, vi har hotellrom og kjøreanvisninger fra Google maps. Høvdingen har endog pugget veinettet i halve delstaten via satellitt. Alt det praktiske er under kontroll. Posten er stoppet, avisen er stoppet. Huspass er ordnet. Søppelet er tømt, kjøleskapet rensket for alle eventuelle stygge overraskelser. Bilen rakk til og med en EU kontroll i dag morges.
Da gjenstår det bare å pakke.
Jeg begynte egentlig å pakke klær for tre uker siden. Jeg puttet ikke noe fysisk ned i kofferten før noen få timer siden, men inne i hodet mitt har jeg pakket. Jeg har hatt en idé om hva som skal med og ikke og har faktisk bare brukt klær fra ”B-garderoben” i det siste. Du vet, de ikke helt favorittplaggene. De som ligger underst og henger bakerst. Ikke direkte maleklær, men de som har havnet i kategorien helt grei som gjør at de havner i posen til UFF neste gang du rydder i skapet. På den måten har jeg klart å holde grom-klærne rene og pene frem til i dag da de endelig tok turen fra min mentale koffert over i Samsoniten. Ungene fikk en detaljert liste over hvor mange av hva de skulle ha med. Gikk som en drøm. Høvdingen klarer seg utmerket på egenhånd.
Og så var det sko. At det skal være så vanskelig å velge ut et passende antall par sko. Jeg skulle ønske jeg følte at ett par holdt i massevis. Nei, forresten, det er løgn. Jeg er glad for at jeg ikke synes det holder med ett par sko. Det ville vært leit. Men at det holdt med tre eller fire par… Det hadde vært fint. Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at jeg har noe sånt som femti par sko. Det er svært vanskelig bare å velge ut noen få. Men jeg har en slags regel om at dersom skoene lar seg klemme skikkelig flate – da teller de ikke. For de er jo nesten ikke der sant? Tar vi hensyn til den lille regelen min så har jeg klart å begrense meg til kun seks par.
Til tross for at jeg skal reise til sminkepungens hjemland må jeg likevel ha med meg mye stæsj. Jeg er ingen ungdom lenger og huden min har visse behov som må dekkes, uansett reisemål. Jeg kan ikke la Clarins kremene og andre godsaker stå igjen på badehylla hjemme fordi det går an å erstatte dem med noe billig skvip fra drug store’n over there og dermed slippe å drasse med meg en egen liten koffert med toalettsaker. Du leste riktig. Jeg har en egen liten koffert med toalettsaker. Men, når sant skal sies er det ikke bare toalettsaker i den kofferten – det er jo også sko.
Siden den gang har det blitt mange reiser og jeg trodde rett og slett jeg hadde blitt en reisevant og til dels blasert voksen dame. Men nei. Denne kvelden før vi skal ut på en spennende ferietur har jeg reisefeber for første gang på veldig veldig lenge.
De spente sommerfuglene i magen har dessverre blitt erstattet av luft, kriblingen i bena gir seg mest utslag i et akutt behov for rødvin og stemningen er heldigvis langt ifra amper her i vår stue – men spenningen er så avgjort tilstede.
Det er mye å huske på.
Elektronisk pass? Check. Billetter? Check. Reserverte sitteplasser? Check. Bekreftelsen på leiebilen? Check. Penger? Check. Og vi har rutetabeller for ferjene, vi har hotellrom og kjøreanvisninger fra Google maps. Høvdingen har endog pugget veinettet i halve delstaten via satellitt. Alt det praktiske er under kontroll. Posten er stoppet, avisen er stoppet. Huspass er ordnet. Søppelet er tømt, kjøleskapet rensket for alle eventuelle stygge overraskelser. Bilen rakk til og med en EU kontroll i dag morges.
Da gjenstår det bare å pakke.
Jeg begynte egentlig å pakke klær for tre uker siden. Jeg puttet ikke noe fysisk ned i kofferten før noen få timer siden, men inne i hodet mitt har jeg pakket. Jeg har hatt en idé om hva som skal med og ikke og har faktisk bare brukt klær fra ”B-garderoben” i det siste. Du vet, de ikke helt favorittplaggene. De som ligger underst og henger bakerst. Ikke direkte maleklær, men de som har havnet i kategorien helt grei som gjør at de havner i posen til UFF neste gang du rydder i skapet. På den måten har jeg klart å holde grom-klærne rene og pene frem til i dag da de endelig tok turen fra min mentale koffert over i Samsoniten. Ungene fikk en detaljert liste over hvor mange av hva de skulle ha med. Gikk som en drøm. Høvdingen klarer seg utmerket på egenhånd.
Og så var det sko. At det skal være så vanskelig å velge ut et passende antall par sko. Jeg skulle ønske jeg følte at ett par holdt i massevis. Nei, forresten, det er løgn. Jeg er glad for at jeg ikke synes det holder med ett par sko. Det ville vært leit. Men at det holdt med tre eller fire par… Det hadde vært fint. Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at jeg har noe sånt som femti par sko. Det er svært vanskelig bare å velge ut noen få. Men jeg har en slags regel om at dersom skoene lar seg klemme skikkelig flate – da teller de ikke. For de er jo nesten ikke der sant? Tar vi hensyn til den lille regelen min så har jeg klart å begrense meg til kun seks par.
Til tross for at jeg skal reise til sminkepungens hjemland må jeg likevel ha med meg mye stæsj. Jeg er ingen ungdom lenger og huden min har visse behov som må dekkes, uansett reisemål. Jeg kan ikke la Clarins kremene og andre godsaker stå igjen på badehylla hjemme fordi det går an å erstatte dem med noe billig skvip fra drug store’n over there og dermed slippe å drasse med meg en egen liten koffert med toalettsaker. Du leste riktig. Jeg har en egen liten koffert med toalettsaker. Men, når sant skal sies er det ikke bare toalettsaker i den kofferten – det er jo også sko.
søndag 11. juli 2010
Kjerring VM
Jeg kan igrunnen veldig lite om syklubber. Jeg kan huske at mamma var med i syklubb da jeg var liten. Det kom en gjeng med venninnedamer hjem til oss og mamma hadde dekket på med kaffe og kanskje ei kake. Men de sydde faktisk, om jeg ikke husker helt feil. Det var strikketøy, heklenåler, og broderigarn med i veskene deres. Når damer dra på syklubb nå for tiden er det ikke håndarbeidsposen de tar med seg, men polposen.
Jeg kan som sagt lite om syklubber. Men jeg har to ganger blitt tvangsinnlemmet i syklubbens stygge stesøster - barselgruppen. Og dette er egentig noe helt annet. Her ble et passende antall totalt fremmede kvinner spleiset sammen av den lokale helsestasjon utifra enkle demografiske kriterier. Vi bodde i samme kommune og hadde fått unger omtrent samtidig. Eventuelle andre felles interesser ble opp til de enkelte å finne ut av i løpet av noen småkoselige samlinger hjemme hos hverandre. Men, innen alle obligatoriske temaer som graviditet, fødsel, sting, forstoppelse, amming, såre brystvorter, nattevåk og udugelige ektemenn var utdebattert, var barseltiden over, ammetåken hadde lettet og jeg har ikke sett eller hørt fra dem siden.
Syklubber derimot, er venninner. Gjerne sånne venninner man har hatt så lenge man kan huske. Sånne venninner man kan si alt til – og alt om. Man blir ikke medlem av slike syklubber helt uten videre. Det er litt ”by invitation only”. Som en eksklusiv klubb, på en misforstått måte. Jeg ble bedt med til en slik syklubb-aften en gang. Min tilstedeværelse ble visstnok godkjent på det forrige møtet. Jeg måtte pynte meg bitte-litt og ta med en liten gave til maks 100 kroner til utlodning.
Jeg pyntet meg bitte litt for lite, tok med en gave som var alt for langt unna 100 kroner og følte meg dum dum dum fra første stund. Jeg kjente alle medlemmene fra før, men vi var vel ikke akkurat venninner. Allerede i bilen på vei dit fattet jeg mistanke om hvordan dette kom til å bli. Jeg ble grundig de-breifet om hvem som hadde kranglet med hvem sist gang, hvem som alltid drakk for mye, hvem som alltid gjorde for lite ut av serveringen og hvem som alltid tok den heeelt ut og satte stadig nye standarder for renhold, antrekk, og ikke minst, bevertning. Hver syklubb var i virkeligheten siste runden i en uendelig lang rekke av kvalifiseringskamper mot tittelen ”hun som fikser alt, alltid”.
Denne kvelden skulle vi til hun som gjerne var litt enkel hva gjaldt servering. Jeg så for meg Maryland kjeks og kaffe. Enkelt i denne sammenhengen var derimot quiche med broccoli og tomat med varme hjemmelagde baguetter. Oi oi oi, her var jeg definitivt utenfor min liga. Jeg sto midt i den rene, pene, ryddige stuen og tenkte at jeg måtte minst skaffe meg vaskehjelp og pusse opp flere rom før jeg kunne være vertinne for denne gjengen.
Stemningen var.....rett og slett litt fjollete. Jeg følte meg som en jentunge som hadde kledd seg ut i mammas klær og lekte voksenfest. Var disse velfriserte, nøttebrune damene med perleøredobber og fransk manikyr på min egen alder? Sist jeg så flere av dem samlet, veltet de ut av en russebil, drita fulle med grorud-palmer, knallblå mascara, og hver sin flaske med Peach Canei. Og det var ikke pent.
Men skinnet bedrar, for når det kom til stykket, hadde de ikke forandret seg så mye likevel. Peach Canei var byttet ut med en frisk Chablis og hårstrikk var noe man brukte på spinning, men jenter er jenter og syklubb er voksne jenters nye arena for yndlingsgeskjeften: sladder. Om sladrehank skal selv ha bank var det et par stykker her som skulle hatt en omgang med juling. Lykken smilte denne syklubbkvelden, for en av jentene måtte bli hjemme og da var showet i gang.
”Guuuuuuuuuuuud så feit hun har blitt. Hun har helt sluttet å trene. Jeg har hørt at mannen hennes er utro. Neiiiiiiiiiiiiiiii, er det sant? Ungene hennes er så ufordragelige. Huset hennes luktet litt rart sist – Ja! Merket du det også? Hva var hun serverte forrige gang? Jeg tror hun har fikset på puppene. Hun gjør så godt hun kan, stakkar.”
Ja sannelig sa de stakkar. I et lite øyeblikk følte jeg meg høyt hevet over disse damene. For noen drittkjerringer! Men, det varte ikke lenge. For, når sant skal sies, er nok ikke jeg noe bedre. Eller jo, litt. For jeg vasker og rydder ikke hele huset før jeg lager en masse mat, pynter meg, og ber venninner på VM i baksnakking. Men jeg også plukker andre kvinner fra hverandre. Sammenligner unger, inntekt, rynker, og romper. Ingenting gjør meg gladere en sommerdag på stranden enn å se ei fin dame med hengepupper. Eller strekkmerker. Eller best av alt: appelsinhud!! Å lykke! Det er ikke bare meg. Men hun også. Og hun. Og hun! Hurra! Vi forfaller like herlig alle sammen. Er det ikke deilig?
Jeg kan som sagt lite om syklubber. Men jeg har to ganger blitt tvangsinnlemmet i syklubbens stygge stesøster - barselgruppen. Og dette er egentig noe helt annet. Her ble et passende antall totalt fremmede kvinner spleiset sammen av den lokale helsestasjon utifra enkle demografiske kriterier. Vi bodde i samme kommune og hadde fått unger omtrent samtidig. Eventuelle andre felles interesser ble opp til de enkelte å finne ut av i løpet av noen småkoselige samlinger hjemme hos hverandre. Men, innen alle obligatoriske temaer som graviditet, fødsel, sting, forstoppelse, amming, såre brystvorter, nattevåk og udugelige ektemenn var utdebattert, var barseltiden over, ammetåken hadde lettet og jeg har ikke sett eller hørt fra dem siden.
Syklubber derimot, er venninner. Gjerne sånne venninner man har hatt så lenge man kan huske. Sånne venninner man kan si alt til – og alt om. Man blir ikke medlem av slike syklubber helt uten videre. Det er litt ”by invitation only”. Som en eksklusiv klubb, på en misforstått måte. Jeg ble bedt med til en slik syklubb-aften en gang. Min tilstedeværelse ble visstnok godkjent på det forrige møtet. Jeg måtte pynte meg bitte-litt og ta med en liten gave til maks 100 kroner til utlodning.
Jeg pyntet meg bitte litt for lite, tok med en gave som var alt for langt unna 100 kroner og følte meg dum dum dum fra første stund. Jeg kjente alle medlemmene fra før, men vi var vel ikke akkurat venninner. Allerede i bilen på vei dit fattet jeg mistanke om hvordan dette kom til å bli. Jeg ble grundig de-breifet om hvem som hadde kranglet med hvem sist gang, hvem som alltid drakk for mye, hvem som alltid gjorde for lite ut av serveringen og hvem som alltid tok den heeelt ut og satte stadig nye standarder for renhold, antrekk, og ikke minst, bevertning. Hver syklubb var i virkeligheten siste runden i en uendelig lang rekke av kvalifiseringskamper mot tittelen ”hun som fikser alt, alltid”.
Denne kvelden skulle vi til hun som gjerne var litt enkel hva gjaldt servering. Jeg så for meg Maryland kjeks og kaffe. Enkelt i denne sammenhengen var derimot quiche med broccoli og tomat med varme hjemmelagde baguetter. Oi oi oi, her var jeg definitivt utenfor min liga. Jeg sto midt i den rene, pene, ryddige stuen og tenkte at jeg måtte minst skaffe meg vaskehjelp og pusse opp flere rom før jeg kunne være vertinne for denne gjengen.
Stemningen var.....rett og slett litt fjollete. Jeg følte meg som en jentunge som hadde kledd seg ut i mammas klær og lekte voksenfest. Var disse velfriserte, nøttebrune damene med perleøredobber og fransk manikyr på min egen alder? Sist jeg så flere av dem samlet, veltet de ut av en russebil, drita fulle med grorud-palmer, knallblå mascara, og hver sin flaske med Peach Canei. Og det var ikke pent.
Men skinnet bedrar, for når det kom til stykket, hadde de ikke forandret seg så mye likevel. Peach Canei var byttet ut med en frisk Chablis og hårstrikk var noe man brukte på spinning, men jenter er jenter og syklubb er voksne jenters nye arena for yndlingsgeskjeften: sladder. Om sladrehank skal selv ha bank var det et par stykker her som skulle hatt en omgang med juling. Lykken smilte denne syklubbkvelden, for en av jentene måtte bli hjemme og da var showet i gang.
”Guuuuuuuuuuuud så feit hun har blitt. Hun har helt sluttet å trene. Jeg har hørt at mannen hennes er utro. Neiiiiiiiiiiiiiiii, er det sant? Ungene hennes er så ufordragelige. Huset hennes luktet litt rart sist – Ja! Merket du det også? Hva var hun serverte forrige gang? Jeg tror hun har fikset på puppene. Hun gjør så godt hun kan, stakkar.”
Ja sannelig sa de stakkar. I et lite øyeblikk følte jeg meg høyt hevet over disse damene. For noen drittkjerringer! Men, det varte ikke lenge. For, når sant skal sies, er nok ikke jeg noe bedre. Eller jo, litt. For jeg vasker og rydder ikke hele huset før jeg lager en masse mat, pynter meg, og ber venninner på VM i baksnakking. Men jeg også plukker andre kvinner fra hverandre. Sammenligner unger, inntekt, rynker, og romper. Ingenting gjør meg gladere en sommerdag på stranden enn å se ei fin dame med hengepupper. Eller strekkmerker. Eller best av alt: appelsinhud!! Å lykke! Det er ikke bare meg. Men hun også. Og hun. Og hun! Hurra! Vi forfaller like herlig alle sammen. Er det ikke deilig?
lørdag 10. juli 2010
No shoes. No shirt. No service.
Jeg tror ingen som kjenner meg, selv ikke de som bare kjenner meg litt, vil noensinne påstå at jeg er prippen. Men, etterhvert som sommervarmen brer seg over østlandet, plages jeg av en vederstyggelighet. Halvnakne folk.
De er overalt. Jeg snakker ikke om på stranda eller i parken eller i hagen. Det er i orden, jeg sa jo at jeg ikke er prippen. Jeg snakker om halvnakne folk i butikken. Og verst av alt - i matbutikken.
En svett overvektig mann i bar overkropp og ingen sko gikk foran meg gjennom avdelingen for frukt og grønt på Meny i sted. Han hadde lange hår på ryggen som dannet en slags midtskill nedover ryggraden og var helt svart under føttene. Unnskyld meg altså, men... æsj. Jeg skjønner at det er ikke min plass å mene noe som helst om hans kropp og kroppshår eller hvor ofte (eller ikke) han vasker føttene sine - men så la meg få slippe da for pokker!
Skal jeg ha en svett halvnaken mann så tett innpå meg ser jeg helst at han har et skjelmsk smil og en stående invitasjon.
Til trauste tilbakeholdne ola nordmenner å være synes jeg grensen for god gammeldags dekorum er langt overskredet. Når ble det helt greit å belemre vilt fremmede mennesker med så mye kroppslukt, kroppshår og kroppsfett mens de handler mat?? Og dette gjelder ikke bare de som faller inn under ikke-helt-fotomodell-akkurat-gruppen. Det gjelder alle som av en eller annen grunn synes det er akseptabelt å vandre gjennom kjøpesenter o.l. i badebukse eller bikini - og intet annet. Det er selvsagt mer urovekkende å komme borti en svett øl-vom eller et par hengepupper på avveie i det man strekker seg etter salaten enn det er å stå bak en ung veltrent V-rygg i kassen, men problemstillingen er den samme. Jeg har ikke bedt om å få kroppen din midt i trynet på butikken. Eller i bokhandleren. Eller på Maxbo. Men SÆRLIG ikke på Meny. Svette, fremmede, halvnakne kropper sto ikke på min Meny.
De er overalt. Jeg snakker ikke om på stranda eller i parken eller i hagen. Det er i orden, jeg sa jo at jeg ikke er prippen. Jeg snakker om halvnakne folk i butikken. Og verst av alt - i matbutikken.
En svett overvektig mann i bar overkropp og ingen sko gikk foran meg gjennom avdelingen for frukt og grønt på Meny i sted. Han hadde lange hår på ryggen som dannet en slags midtskill nedover ryggraden og var helt svart under føttene. Unnskyld meg altså, men... æsj. Jeg skjønner at det er ikke min plass å mene noe som helst om hans kropp og kroppshår eller hvor ofte (eller ikke) han vasker føttene sine - men så la meg få slippe da for pokker!
Skal jeg ha en svett halvnaken mann så tett innpå meg ser jeg helst at han har et skjelmsk smil og en stående invitasjon.
Til trauste tilbakeholdne ola nordmenner å være synes jeg grensen for god gammeldags dekorum er langt overskredet. Når ble det helt greit å belemre vilt fremmede mennesker med så mye kroppslukt, kroppshår og kroppsfett mens de handler mat?? Og dette gjelder ikke bare de som faller inn under ikke-helt-fotomodell-akkurat-gruppen. Det gjelder alle som av en eller annen grunn synes det er akseptabelt å vandre gjennom kjøpesenter o.l. i badebukse eller bikini - og intet annet. Det er selvsagt mer urovekkende å komme borti en svett øl-vom eller et par hengepupper på avveie i det man strekker seg etter salaten enn det er å stå bak en ung veltrent V-rygg i kassen, men problemstillingen er den samme. Jeg har ikke bedt om å få kroppen din midt i trynet på butikken. Eller i bokhandleren. Eller på Maxbo. Men SÆRLIG ikke på Meny. Svette, fremmede, halvnakne kropper sto ikke på min Meny.
torsdag 8. juli 2010
The light and the angle....
På denne dagen for fem år siden kysset høvdingen meg for første gang.
Han hadde fulgt meg hjem fra byen. Han var naboen min, så dette var ikke noen stor begivenhet i seg selv, han skulle jo tross alt samme vei.
Det er ikke akkurat noe jeg er stolt av, men jeg hadde forsøkt å lokke han opp og inn (for å si det sånn...ehem) opptil flere ganger tidligere, uten hell. Vi hadde kjent hverandre siden ungdomstiden og vi var jo så gode venner at var det egentlig lurt å risikere vennskapet for en natt eller to med, ja... ting og tang? Nei, det var det ikke, så mine tilnærmelser ble høflig avvist hver gang. Så du det? Det står hver gang. Jeg prøvde meg altså flere ganger. Pinlig skamløst.
Men denne gangen fikk jeg altså et kyss på trappa. Helt uventet. Lite og lett. OVERRASKENDE bra til et uventet, lite og lett, og tilsynelatende ikke-planlagt nattakyss å være. Jeg tror ikke jeg sa noe etterpå. Ikke engang takk.
Vel innenfor døren med skjelvende knær og maven full av sommerfulger hadde jeg derimot en lengre samtale med meg selv. Herregud. Hva var det? Hvorfor gjorde han det? Hvorfor kribler leppene mine ennå? Mest av alt tenkte jeg, WOW! Det må jeg gjøre igjen.
Og det har jeg gjort. Til gangs.
Vi har kysset oss til samboerskap i gammel murvilla og flere millioner i gjeld. Jeg gleder meg fortsatt til han kommer hjem fra jobben hver dag. Jeg får fortsatt blomster. Og jeg får fortsatt sommerfugler i maven når han kysser meg. Jeg regner meg som privilegert som har det sånn.
Vi skal ut og spise middag i kveld, for å feire. Vi vurderte diverse romantiske heisaturer vi kunne hive oss på denne helgen, med fyll og hotellsex i storbyen. Men ikke denne gangen. Det blir riktignok både hiving og fyll - men vi har leid en container og ikke et hotellrom.
Han hadde fulgt meg hjem fra byen. Han var naboen min, så dette var ikke noen stor begivenhet i seg selv, han skulle jo tross alt samme vei.
Det er ikke akkurat noe jeg er stolt av, men jeg hadde forsøkt å lokke han opp og inn (for å si det sånn...ehem) opptil flere ganger tidligere, uten hell. Vi hadde kjent hverandre siden ungdomstiden og vi var jo så gode venner at var det egentlig lurt å risikere vennskapet for en natt eller to med, ja... ting og tang? Nei, det var det ikke, så mine tilnærmelser ble høflig avvist hver gang. Så du det? Det står hver gang. Jeg prøvde meg altså flere ganger. Pinlig skamløst.
Men denne gangen fikk jeg altså et kyss på trappa. Helt uventet. Lite og lett. OVERRASKENDE bra til et uventet, lite og lett, og tilsynelatende ikke-planlagt nattakyss å være. Jeg tror ikke jeg sa noe etterpå. Ikke engang takk.
Vel innenfor døren med skjelvende knær og maven full av sommerfulger hadde jeg derimot en lengre samtale med meg selv. Herregud. Hva var det? Hvorfor gjorde han det? Hvorfor kribler leppene mine ennå? Mest av alt tenkte jeg, WOW! Det må jeg gjøre igjen.
Og det har jeg gjort. Til gangs.
Vi har kysset oss til samboerskap i gammel murvilla og flere millioner i gjeld. Jeg gleder meg fortsatt til han kommer hjem fra jobben hver dag. Jeg får fortsatt blomster. Og jeg får fortsatt sommerfugler i maven når han kysser meg. Jeg regner meg som privilegert som har det sånn.
Vi skal ut og spise middag i kveld, for å feire. Vi vurderte diverse romantiske heisaturer vi kunne hive oss på denne helgen, med fyll og hotellsex i storbyen. Men ikke denne gangen. Det blir riktignok både hiving og fyll - men vi har leid en container og ikke et hotellrom.
onsdag 7. juli 2010
Sommerfavoritter i tilfeldig rekkefølge.
Varme - Jeg fryser bestandig. Jeg er en av de få jeg kjenner som tar med seg en liten jakke til syden midtsommers i tilfelle det blir kaldt. Skjønt, skikkelig kaldt blir det jo aldri på Gran Canaria midt i juli, men i tilfelle det skulle bli det, vil jeg være forberedt. Skjønner? Det er ille. Jeg har lidd meg gjennom denne vinteren som har vært og har gledet meg veldig til sommer og varme. Jeg skal ikke engang gå inn på norske sommere.... men det er ihvertfall ikke snø.
Dårlige romaner - Hvem gidder vel å ligge i sola og lese seriøse bøker? Det finnes en egen sjanger for denne årstiden. Å komme ajour med alle krititerroste romaner er noe vi kan gjøre resten av året. Les lett. For ikke å si lettsindig. La deg bortføre og forføre av en mørk og vakker pirat i sommer. Hvis du rødmer underveis har du valgt rett (eller du burde komme deg ut oftere!)
Rosévin - Rosévin er merkelige greier. Det ville ikke engang falt meg inn å drikke rosévin ellers i året, uansett hva slags fiffig forrett som ble servert. Men om sommeren er det utrolig godt. Jeg kan driste meg til å ta ordet forfriskende i bruk. Å sitte på verandaen med min kjære med solen i ansiktet og et glass rosévin er en skikkelig ahhhh.......sommer opplevelse.
Grillmat - Høvdingen har investert i gassgrill i år. Han har sverget til Weber kulegrillen i alle år og jeg har hørt "det er DET som er grilling" og bla bla om grillkullets uovertreffelige egenskaper og det blir ikke det samme på gass, så lenge vi har bodd sammen. Men plutselig en dag rygget han inn oppkjørselen med en diger pappeske bak i bilen og voila! vi griller på gass. Jeg er ingen kjenner... og jeg merker ikke noe forskjell i smaken jeg. Det er høvdingen som står for det meste av matlagingen her i huset (jeg bøyer meg i støvet) og sommermaten på grillen er ALLTID bra. Uavhengig av gass eller kull.
Sol - Vi nordboere lider av solmangel. Jeg har ikke tenkt å bli vitenskapelig her men jeg mener å ha lest noe om at grunnen til at vi oftere plages av influensa og forkjølelse om vinteren er på grunn av for lite vitamin D - som vi får av sola. Sol og sommer gjør noe med oss her oppe. Vi blir lettere til sinns, lettere i tøyet, lettere på tråden... ja, alt løsner i solen! I stedet for å krype inn under hvert vårt pledd i hvert vårt hus, er vi ute og skaper trengsel på sitte-ute plassene til kaféer og restauranter og slukker en fiktiv tørste med flere liter med øl.
Ferie - Hvor skal dere i ferien? Har du ferie? Ja, nå trenger jeg ferie. Det snakkes ustanselig om ferie. Det begynner faktisk rett etter 17. mai. Vi pakker vekk bunaden og flagga og glir nærmest umerkelig inne i pre-ferie modus. Innen midten av juni tenker ikke folk på annet. Skattepenger og feriepenger renner inn og handelstanden kniser hele veien til banken. Innen midten av juli henger bedriftsnorge i en tynn tråd av ekstrahjelper, vikarer, og ufaglærte ungdommer som forsøker å fylle alt for store sko. Som arbeidsledig har jeg hatt "fri" ganske lenge nå, og den største forskjellen er faktisk været og det labre utvalget av ledige jobber på nav.no. Men snart har resten av familien også ferie, og det gleder jeg meg til. Gleder meg til høvdingen er like laid back med hensyn til leggetid og vekkerklokker som det jeg har vært i det siste. Gleder meg til at han senker skuldrene, slapper av, og tar det helt unødvendig, men akk så deilige, siste glasset med rødvin sammen med meg - midt i uka! Og så skal vi på langtur da. Det er digg.
Brunfarge - alt på kroppen min ser bedre ut med litt brunfarge. Ferdig snakka.
Venner - Hvorfor er det slik at det er enklere bare å stikke innom venner om sommeren? Er det fordi man ikke føler at man er like mye til "bry" hvis man ikke går lenger enn inn på verandaen? Hvem vet. Det er ihverfall hyggelig å treffes og ta en uhøytidelig fiesta med grillmat og vin i sommernorge når alle har fri. Det burde høvdingen og jeg gjøre oftere. Du også.
Feriemodus - Den tilstanden i hjernen som vekkes til live i det du setter deg i bilen etter siste arbeidsdag før ferien. Det kjennes godt. Nyt følelsen og prøv å bevar den gjennom dine tilmålte ferieuker. Fritt frem for å kose seg!
Dårlige romaner - Hvem gidder vel å ligge i sola og lese seriøse bøker? Det finnes en egen sjanger for denne årstiden. Å komme ajour med alle krititerroste romaner er noe vi kan gjøre resten av året. Les lett. For ikke å si lettsindig. La deg bortføre og forføre av en mørk og vakker pirat i sommer. Hvis du rødmer underveis har du valgt rett (eller du burde komme deg ut oftere!)
Rosévin - Rosévin er merkelige greier. Det ville ikke engang falt meg inn å drikke rosévin ellers i året, uansett hva slags fiffig forrett som ble servert. Men om sommeren er det utrolig godt. Jeg kan driste meg til å ta ordet forfriskende i bruk. Å sitte på verandaen med min kjære med solen i ansiktet og et glass rosévin er en skikkelig ahhhh.......sommer opplevelse.
Grillmat - Høvdingen har investert i gassgrill i år. Han har sverget til Weber kulegrillen i alle år og jeg har hørt "det er DET som er grilling" og bla bla om grillkullets uovertreffelige egenskaper og det blir ikke det samme på gass, så lenge vi har bodd sammen. Men plutselig en dag rygget han inn oppkjørselen med en diger pappeske bak i bilen og voila! vi griller på gass. Jeg er ingen kjenner... og jeg merker ikke noe forskjell i smaken jeg. Det er høvdingen som står for det meste av matlagingen her i huset (jeg bøyer meg i støvet) og sommermaten på grillen er ALLTID bra. Uavhengig av gass eller kull.
Sol - Vi nordboere lider av solmangel. Jeg har ikke tenkt å bli vitenskapelig her men jeg mener å ha lest noe om at grunnen til at vi oftere plages av influensa og forkjølelse om vinteren er på grunn av for lite vitamin D - som vi får av sola. Sol og sommer gjør noe med oss her oppe. Vi blir lettere til sinns, lettere i tøyet, lettere på tråden... ja, alt løsner i solen! I stedet for å krype inn under hvert vårt pledd i hvert vårt hus, er vi ute og skaper trengsel på sitte-ute plassene til kaféer og restauranter og slukker en fiktiv tørste med flere liter med øl.
Ferie - Hvor skal dere i ferien? Har du ferie? Ja, nå trenger jeg ferie. Det snakkes ustanselig om ferie. Det begynner faktisk rett etter 17. mai. Vi pakker vekk bunaden og flagga og glir nærmest umerkelig inne i pre-ferie modus. Innen midten av juni tenker ikke folk på annet. Skattepenger og feriepenger renner inn og handelstanden kniser hele veien til banken. Innen midten av juli henger bedriftsnorge i en tynn tråd av ekstrahjelper, vikarer, og ufaglærte ungdommer som forsøker å fylle alt for store sko. Som arbeidsledig har jeg hatt "fri" ganske lenge nå, og den største forskjellen er faktisk været og det labre utvalget av ledige jobber på nav.no. Men snart har resten av familien også ferie, og det gleder jeg meg til. Gleder meg til høvdingen er like laid back med hensyn til leggetid og vekkerklokker som det jeg har vært i det siste. Gleder meg til at han senker skuldrene, slapper av, og tar det helt unødvendig, men akk så deilige, siste glasset med rødvin sammen med meg - midt i uka! Og så skal vi på langtur da. Det er digg.
Brunfarge - alt på kroppen min ser bedre ut med litt brunfarge. Ferdig snakka.
Venner - Hvorfor er det slik at det er enklere bare å stikke innom venner om sommeren? Er det fordi man ikke føler at man er like mye til "bry" hvis man ikke går lenger enn inn på verandaen? Hvem vet. Det er ihverfall hyggelig å treffes og ta en uhøytidelig fiesta med grillmat og vin i sommernorge når alle har fri. Det burde høvdingen og jeg gjøre oftere. Du også.
Feriemodus - Den tilstanden i hjernen som vekkes til live i det du setter deg i bilen etter siste arbeidsdag før ferien. Det kjennes godt. Nyt følelsen og prøv å bevar den gjennom dine tilmålte ferieuker. Fritt frem for å kose seg!
mandag 5. juli 2010
Den mykeste huden
Nylig var jeg og et par jevnaldrende damer på telttur. Og ikke en hvilkensomhelst teltur. Nei da, vi var på festival. Og ikke en hvilkensomhelst festival heller. Nei da, vi var på Hovefestivalen. Fjortisfestivalen fremfor noen. Vi bodde ikke på selve festivalcampen, men på betryggende (dog gangbar) avstand på Hove Familiecamping. Hvor alle familier med vettet i behold hadde skygget banen og gjort plass for festivalungdommen som søkte et "litt roligere alternativ". Og da rolig i ordets videste forstand.
Vi ankom i en familievogn av merket Volvo og fikk utdelt plass av en stammende sørlending på sykkel. Teltet kom opp uten problemer og luftmadrasser ble oppblåst nesten uten problemer. Vi rigget oss til i campingstolene for nå skulle det drikkes! Det var omtrent her vi VIRKELIG begynte å skille oss ut.... I tre stettglass av plast helte vi opp våre drinks of choice.... To ganger Rosé og en Chardonney. Ikke nok med at vi drakk kald vin fra stettglass, men vi var også de desidert mest påkledde jentene. Myggspray hadde vi også.
Vi hadde plass rett ved stien og derfor rikelig med underholdning. I alt for lite klær spaserte ungdommen forbi. Guttegjenger, jentegjenger, kjærestepar. Noen var ganske fulle og noen var enda litt fullere. Kvelden var ennå ung og Kvelertak sto på Hovedscenen, men vi hadde mer vin igjen. Guttene i teltet bak oss spilte Muse og vi forsøkte å overtale hverandre til å gå bort og be dem guffe opp lyden. Det endte med det internasjonale tegnet for "høyere, takk", som de heldigvis skjønte.
Med Muse i bakgrunnen og en parade av ungdommer foran oss, gikk tankene tilbake til egen ungdomstid. Og så dreide samtalen over på kropp. Min kropp, din kropp, hennes kropp, oi! se på hans kropp, kropp, kropp, kropp. Alle disse jentene med så alt for lite klær (og jeg tenker temperaturmessig altså - ikke moralsk) viste frem utrolig mye hud. Og den var glatt og fast og brun og myk og hårløs. Da vi senere stod tett sammen med alle disse jentene i diverse køer merket jeg meg at de luktet godt også. Friske og rene (dette var førøvrig festivalens første dag - jeg kan ikke gå god for hvor godt de luktet etterhvert). Ikke rart gutter går i frø.
I det daglige er jeg sjelden omringet av tusenvis av faste, brune, og myke ungdommer, og jeg holder meg relativt godt, men i denne settingen følte jeg meg med ett gammel. Men ikke gammel i hodet. Gammel i skinnet - bokstavelig talt. For det er jeg jo! Jeg har slikket sol, drukket alkohol, og røykt sigaretter lenger enn de har levd. Klart det synes.
Men så har jeg kommet et godt stykke lengre i livet også. Jeg har utdannelse og hus og mann og barn. Hele sekken full av gode opplevelser. Sånn sett så leder jo jeg. Da er det er ikke annet enn rettferdig at de skal kunne stå ved startstreken til livet sitt med den mykeste huden.
Vi ankom i en familievogn av merket Volvo og fikk utdelt plass av en stammende sørlending på sykkel. Teltet kom opp uten problemer og luftmadrasser ble oppblåst nesten uten problemer. Vi rigget oss til i campingstolene for nå skulle det drikkes! Det var omtrent her vi VIRKELIG begynte å skille oss ut.... I tre stettglass av plast helte vi opp våre drinks of choice.... To ganger Rosé og en Chardonney. Ikke nok med at vi drakk kald vin fra stettglass, men vi var også de desidert mest påkledde jentene. Myggspray hadde vi også.
Vi hadde plass rett ved stien og derfor rikelig med underholdning. I alt for lite klær spaserte ungdommen forbi. Guttegjenger, jentegjenger, kjærestepar. Noen var ganske fulle og noen var enda litt fullere. Kvelden var ennå ung og Kvelertak sto på Hovedscenen, men vi hadde mer vin igjen. Guttene i teltet bak oss spilte Muse og vi forsøkte å overtale hverandre til å gå bort og be dem guffe opp lyden. Det endte med det internasjonale tegnet for "høyere, takk", som de heldigvis skjønte.
Med Muse i bakgrunnen og en parade av ungdommer foran oss, gikk tankene tilbake til egen ungdomstid. Og så dreide samtalen over på kropp. Min kropp, din kropp, hennes kropp, oi! se på hans kropp, kropp, kropp, kropp. Alle disse jentene med så alt for lite klær (og jeg tenker temperaturmessig altså - ikke moralsk) viste frem utrolig mye hud. Og den var glatt og fast og brun og myk og hårløs. Da vi senere stod tett sammen med alle disse jentene i diverse køer merket jeg meg at de luktet godt også. Friske og rene (dette var førøvrig festivalens første dag - jeg kan ikke gå god for hvor godt de luktet etterhvert). Ikke rart gutter går i frø.
I det daglige er jeg sjelden omringet av tusenvis av faste, brune, og myke ungdommer, og jeg holder meg relativt godt, men i denne settingen følte jeg meg med ett gammel. Men ikke gammel i hodet. Gammel i skinnet - bokstavelig talt. For det er jeg jo! Jeg har slikket sol, drukket alkohol, og røykt sigaretter lenger enn de har levd. Klart det synes.
Men så har jeg kommet et godt stykke lengre i livet også. Jeg har utdannelse og hus og mann og barn. Hele sekken full av gode opplevelser. Sånn sett så leder jo jeg. Da er det er ikke annet enn rettferdig at de skal kunne stå ved startstreken til livet sitt med den mykeste huden.
fredag 2. juli 2010
Blogworthy
I en episode av Seinfeld for mange år siden var Elaine hysterisk opptatt av å kjøpe opp restlageret av et prevensjonsmiddel som het "Today". Det var en slags en-gangs pessar, en svamp, som skulle tas av markedet da den ikke hadde vært noen stor suksess. I motsetning til det store flertallet av kvinner, synes Elaine at dette prevensjonsmiddelet var helt topp og hun kjøpte derfor kasser på kasser med denne svampen. Og som alltid når man har et begrenset antall av noe, så må man rasjonere. Tenke seg litt om før man bruker. Ta stilling til om det er virkelig verdt det. Elaines dilemma ble derfor å vurdere hvorvidt alle hennes potensielle elskere var "spongeworthy". Var denne mannen bra nok til å bruke en svamp på? Tenk om han viste seg å være en idiot? En idiot som hadde kostet henne en dyrebar svamp? Når alt kom til alt måtte hun kaste flesteparten av svampene da de gikk ut på dato. Hun gikk glipp av mye moro mens hun ruget på prevensjonsmiddelet sitt i påvente av Mr. Spongeworthy.
Jeg opprettet denne bloggen for et halvt år siden og har ventet med å skrive til jeg synes jeg hadde noe som var verdt å blogge om. Noe "Blogworthy" om du vil. Jeg viser til historien over og setter likesågodt bare igang jeg....
Jeg opprettet denne bloggen for et halvt år siden og har ventet med å skrive til jeg synes jeg hadde noe som var verdt å blogge om. Noe "Blogworthy" om du vil. Jeg viser til historien over og setter likesågodt bare igang jeg....
Abonner på:
Innlegg (Atom)