Forandring fryder!

Jeg har tilbrakt de siste to ukene på Sturt Island, en liten privateid øy mellom Vancouver Island og fastlands British Columbia. Høvdingen, jentene, og jeg besøker moren og stefaren min som har bodd her siden 1996. De har jobbet med denne eiendommen i mange år, og forvandlet det fra en øde øy til et lite paradis.

Hver gang jeg setter mine ben pa denne øya får jeg lyst til å forandre livet mitt litt. Til noe litt sunnere og mer meningsfylt. Kanskje jeg får for mye sol og frisk luft. Kanskje jeg spiser for mye grønnsaker. Kanskje jeg rett og slett slapper så av at jeg plutselig tror at alt er mulig? Uansett hva det skyldes så drar jeg nok en gang herfra med ønsker om forandring.

Jeg vil sove mer. Og da mener jeg ikke slik søvn man sniker til seg på lørdag og søndag da man ikke står opp før det som her kalles for lunsj-tid. Jeg mener at jeg må legge meg tidligere og sove i mer enn seks timer.  Her på øya styres ikke dagen av klokka på samme måte som hjemme. På Sturt går vi på "island time". Vi legger oss litt etter det blir mørkt, og står opp litt etter det blir lyst. Jeg har jaget jentene i seng klokken ni for at jeg og høvdingen skal rekke litt voksentid i sofaen før vi stuper i seng klokken ti og sover som noen steiner til vi våkner AV OSS SELV rundt klokken syv. Fabelaktig. Jeg føler meg bedre og innbiller meg at jeg ser bedre ut også (men igjen, dette kan ha noe med sol, frisk luft, og grønnsaker å gjøre også!)

Jeg vil se mindre TV. I løpet av de siste to ukene er det ingen av oss som har sett på TV en eneste gang. Og ingen har savnet det heller. Befriende  ikke å ha kjenningsmelodier fra serier på Disney Channel  summende i bakgrunnen som et slags soundtrack til hverdagslivet vårt. Når jeg tenker på hvor mange timer jeg "kaster bort" foran TV'n i løpet av en uke blir jeg helt dårlig. Etter hva jeg har lest meg til i løpet av denne TV-frie tiden kunne jeg lært meg 1000 utenlandske gloser og lest over 20 bøker på den tiden jeg bruker på å følge med på Dr. House sine gjøren og laden i løpet av et år. Stygg sak.

Jeg vil ta pa tærne mine. Eh.... jeg mener ikke at jeg har en syk ny trang til a pelle på tærne mine... Jeg mener at jeg har lyst til a lære kroppen min til å være fleksibel igjen. Å være tøyelig og myk. Altså ligger en eller annen form for tøy og bøy i min nærmeste fremtid. Jeg tenker yoga. Dæven, der sa jeg det. Det forplikter litt. Noen som har lyst til å være med på yoga?

Jeg vil si hei til folk jeg ikke kjenner. Da jeg flyttet fra USA for 25 år siden, (herregud, det er 25 år siden) ble jeg stadig fortalt av nordmenn - som ikke hadde vaert i amerika - at amerikanere var så overfladiske. Alle sa "Hi! How are you?" uten noe egentlig ønske om å vite svaret. Og hva så? Det er hyggelig. Det åpner for kontakt og kommunikasjon. Å smile og si hei til folk du ikke kjenner er å vise åpenhet og godvilje mot fremmede. Det kan umulig være farlig. Dette skjer blant turfolk i norge. Møter du noen ukjente i skogen er det greit å si hei, men ikke i Storgata? Tullprat. Kan tenkes jeg vil bli oppfattet som en raring - men jeg har tenkt å gjøre det for det. Møter du ei fremmed smilende og uthvilt dame i førtiåra som kan ingenting om hva som gikk pa TV-Norge i går (men som kan ta på tærne sine) og hun sier "HEI" til deg  - så er det kanskje meg!