Noen ganger har jeg tenkt at jeg gjerne skulle vært et par og tjue år igjen. Men det er egentlig bare tull. Om jeg skal være helt ærlig er kroppen det eneste jeg virkelig savner fra den tiden. Den var fast og sterk og sprek og pent brukt. Det var lite skavanker og svært få vondter. I motsetning til nå. Vent litt. En ting jeg tror jeg savner mer er overbevisningen om at verden lå for mine føtter. Ingenting var umulig! Jeg kunne gjøre alt, klare alt, overleve alt, mestre alt, OG SÅ: leve lykkelig i alle mine dager. DET savner jeg virkelig. Det, og kroppen min.
Sannheten er at selv om den unge kroppen er borte, så ligger alle mulighetene der ennå. Men veien kjennes tyngre. Jeg har et par ekstra kilo med voksenting i sekken mens jeg beveger meg sakte fremover: barn, forsørgeransvar, gjeld i millionklassen, barn (jeg vet jeg har sagt barn allerede - men jeg har to). Og ikke bare kjennes veien tyngre, men utsikten begynner å bli uklar den også. Hvor var det jeg skulle igjen?
Jo. Jeg skulle leve lykkelig i alle mine dager - det var dit jeg skulle. Er jeg lykkelig? Ja. Herlig mann, skjønne unger, hus, bil, ferie, vin og moro. Da er jeg i mål da vel? Dessverre må jeg innrømme at nei, ikke helt. Og jeg gremmes litt ved å bekjenne dette, men du skjønner, som aktiv medlem av utakknemligheten vil jeg ha mer, jeg. Og i mitt regnestykke foreligger det fortsatt én ukjent for at ligningen skal gå opp. En jobb. Ikke en hvemsomhelst jobb heller, men en spennende jobb som jeg liker og som gir meg noe. Utover lønn altså. Æsj. Det er ubehagelig å erkjenne de mindre sjarmerende sidene ved seg selv. Hadde det ikke vært for mitt egoistiske behov for selvrealisering så hadde jeg ikke begynt å studere som voksen. Og hadde det ikke vært for min treårige høyskoleutdannelse så hadde jeg ikke vært like kresen og kravstor når det gjaldt jobbene jeg ønsker meg og søker på. Og ikke får. Og hadde det ikke vært for at jeg.........
En gang i blant ser jeg et tydelig svart hull i bakken foran meg (metaforisk snakka). Og til tross for all lys og varme og kjærlighet og gode greier som finnes rundt meg, frister det å legge seg ned i dette hullet. "Ærlig talt kvinne, få litt perspektiv på ting" sitter jeg og sier til meg selv nå. OK. Jeg skal dra hodet mitt ut av ræva og begynne å tenke litt kreativt og konstruktivt før jeg segner om i en pøl av selvforakt og selvmedlidenhet. Skjerpings!
”Hvis ikke enhver følte en så aldeles overdreven interesse for seg selv, ville livet være så uinteressant, at ingen kunne holde det ut.” (Arthur Schopenhauer)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar