Jeg har skrevet en god del jobbsøknader det siste året. Noen ganger er jeg trolig motivert og skriver godt (synes jeg selv) og andre ganger ikke. Uansett utgangspunkt resulterer oftest mine søknader i intet. Intet intervju, intet arbeid. Og skuffende ofte, ikke engang et svar om at noen har mottatt mitt rop om jobb. Det er som å slippe et skriftlig ønske ned i en bunnløs brønn. Nylig ble jeg derimot hørt. Jeg hadde sendt av gårde en særdeles inspirert og frisk søknad til redaksjonen i Cupido, som var på jakt etter en ny medarbeider. Ansvarlig redaktør Hanne Grasmo ringte hjem til meg på torsdag og ville ha meg inn på et kort 20 minutters intervju i Oslo dagen etter. O Lykke!
NSB er sjelden på parti med den som skal rekke noe, men jeg tok toget allikevel. Jeg skulle befinne meg hos Cupido i Snippen 8 (en bortgjemt idyllisk liten gate på Rodeløkka) klokken 14:30 og tok toget fra Holmestrand klokken 12:24, noe som plasserte meg på Nasjonalteateret i god tid før intervjuet. Da jeg reiste hjemmefra var det kjølig og fare for regn og jeg kledde meg deretter. Og tok med paraply. Som jeg glemte på toget. Mens jeg gikk gjennom det underjordiske virvaret som er Nasjonalteateret stasjon, lurte jeg på om den gjenglemte paraplyen var et slags illevarslende omen om hvordan dette kom til å gå. Men, da jeg kom til overflaten var himmelen blå og solen skinte og jeg var lettet over at jeg slapp å drasse på en unyttig paraply. Altså, et godt tegn.
Jeg synes jeg hadde god tid og bestemte meg for å gå innom Ark bokhandel på Egertorvet. Lite ante jeg at forfatteren Cecilia Samartin skulle være der i forbindelse med utgivelsen av sin siste bok Mofongo. Boksigneringsstunden var offisielt over, men hun satt der ennå. Som den boknerden jeg er, så jeg mitt snitt til å få en signert utgave. Hun var svært snakkesalig og stilte meg spørsmål om dette og hint. Det kom frem at jeg var på vei til et jobbintervju og hun forsikret meg om at dette kom til å gå bra for jeg hadde ”a lot of positive energy”. Nok et godt tegn.
Av en eller annen grunn var jeg fast bestemt på å gå opp til Rodeløkka. I ettertid står denne avgjørelsen som et komplett mysterium for meg. Jeg passerte vitterlig flere taxiholdeplasser på veien som kunne gjort alt mye enklere – men nei. Jeg skulle gå. Intensjonen var å gå av meg intervjunervene. I stedet endte jeg med å gå av meg strømpene. Et dårlig tegn.
Intim betroelse følger: Jeg hater strømpebukser. Jeg får diaré bare ved tanken på den stramme strikken rundt maven, og bruker følgelig bare stay-ups. Som er svært befriende, så fremt de gjør som navnet tilsier og ”stay-er oppe”.
Midtveis i Trondheimsveien kjente jeg at venstre stay-up hadde tenkt å gi seg. Jeg lot det stå til og tenkte at jeg kunne innfinne meg med elefantskrukker på kneet frem til jeg fant et egnet sted å rette på sakene. Da jeg kikket ned så jeg til min forskrekkelse at jeg ikke hadde elefantskrukker på kneet, men at hele den gummierte blondetoppen av strømpen hang og slang rundt leggen. Ikke lekkert. Ikke lekkert, og i hvert fall mer informasjon om mitt strømpevalg enn jeg hadde tenkt å dele med den mannlige befolkningen som var ute og gikk sammen med meg. Jeg ”gjemte” meg (i den grad det var mulig) bak en parkeringsautomat og dro opp strømpen. Jeg forsøkte å opptre nonchalant, som om det å dra opp kjolen og blotte lårene midt i Trondheimsveien var noe jeg gjorde hver dag. Jeg var neppe særlig overbevisende. Men dette var jo tross alt Oslo. Jeg forsøkte å kaste av meg vissheten om at jeg fremsto som en slik løs kvinne og fortsatte. Strømpen hang løst, men den hang i det minste fast.
Jeg begynte å bli bekymret for at tidsskjemaet mitt skulle sprekke og satte opp tempo. Som sagt, var jeg kledd for en kjøligere temperatur enn den jeg befant meg i, og det økte tempoet gjorde meg mildt sagt litt opphetet. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Den økte kroppsvarmen bidro til at strømpen satt bedre fast, så det var ett problem mindre. Dessverre kjente jeg meg ganske svett ellers også og da jeg kastet et blikk på meg selv i et butikkvindu så jeg at luggen hadde skilt seg på midten og kinnene hadde fått noen frenetiske roser. Intervjunervene hadde nå fått følge av punktlighetsnerver og de ikke ukjente
”å-herregud-hvordan-er-det-jeg-ser-jeg-ut” nervene. Et dårlig tegn.
Omsider sto jeg foran døren til Hverdag AS (altså Cupido). Klokken var 14:28 og jeg hadde tenkt å bruke minst ett minutt på å dra opp strømpene, rette på luggen og ta på meg litt lip gloss. Den gang ei. For døren åpnet seg og der sto redaktøren med utstrakt hånd. Hei og velkommen og bli med meg, sa hun. Etter mine 20 minutter var over, snakket vi i 20 til. Stemningen var god. Jeg likte henne, hun likte meg. Jeg lot meg ikke vippe av pinnen av tematikken. Ei heller av de ymse vibratorene som lå rundt om på kontoret. Jeg fikk allikevel følelsen av at jeg ikke var den de var på jakt etter. Feil utdannelse, feil erfaring. Hyggelig å treffe deg og ha det bra, sa hun og fulgte meg ut.
Vel hjemme den kvelden fikk jeg mailen som bekreftet mine mistanker. Ingen jobb.
Men, jeg ble en morsom opplevelse og en artig historie rikere!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar