Hvor hører du vel hjemme?

Jeg har aldri likt når folk spør meg hvor jeg kommer fra. Ikke fordi jeg skammer meg over hjemstedet mitt, men fordi jeg ikke har et. Hvor kommer jeg fra? Jeg vet ikke. ”Men hva regner du som hjem da?” er et populært oppfølgingsspørsmål fra behjelpelige nysgjerrigperer. Inntil nylig, har jeg ikke hatt noe godt svar på det heller.

”Hjem er der møblene er” sa vi i min familie. Med det som utgangspunkt har jeg kunnet kalle en U-Haul lastebil på vei tvers over U.S.A, og en knallrød fraktcontainer på vei tvers over Atlanterhavet for hjem i løpet av barndommen. I tillegg til én hybel, fire leiligheter, én tomannsbolig, fem eneboliger, og to hotellrom – alle før fylte 16 år. Hvor jeg kommer fra? Overalt og ingen steder. Ordet ”hjem” har alltid vært i mitt vokabular. Jeg må hjem, den ligger hjemme, jeg lengter hjem, vil du bli med meg hjem..... Men hjem har aldri vært noe fast eller definitivt.

I 1975 pakket mine foreldre sammen det lille de eide av jordlig gods, og flyttet med sine to døtre på tre og fem år til New York. Det som skulle vært pappas to-årige engasjement som serviceingeniør ble til hele familiens 10 år lange smaksprøve på den amerikanske drømmen. Bigger, better, faster, more! Forfremmelser og lønnsøkninger. Større hus og flere biler. Vi startet i en kakerlakkbefengt leilighet med loppismøbler i Katonah, New York og endte i flott villa med sjøutsikt i velstands suburbia utenfor Seattle. Med mange stopp underveis. I 1985 ville foreldrene mine plutselig hjem. Hjem? Hjem hvor? Vil skulle til Norge. For meg var Norge så langt unna hjem jeg kunne komme, vi kunne like gjerne flyttet til Mars.

Horten er riktignok ikke en egen planet, men for en opprørsk 16-åring fra Seattle, kjentes det sånn ut. Alt var annerledes. Jeg kjente ikke kulturen, omgangsformene eller språket. Jeg snakket norsk, men hadde ordforrådet til et barn og var analfabet i det som skulle forestille morsmålet mitt. Jeg hadde vært den nye jenta i klassen hele fem ganger i løpet av barneskoleårene, men hadde aldri følt meg så fremmed og ny som da jeg begynte på Horten Gymnas.

I hele oppveksten var det eneste faste og sikre jeg hadde vår lille familie på fire. Vi spøkte kanskje med at ”hjem” var der møblene var, men hjem var egentlig alltid der vi var, samlet. Være seg i leiligheter, flyttebiler, eller hus. Da foreldrene mine skilte lag i 1988 ble mitt eneste faste holdepunkt, mitt hjem, borte for alltid.  Geografisk sett var hjemmet fortsatt tilstede, men følelsen av å komme ”hjem” var visket bort. Skulle jeg ha noe hjem nå, måtte jeg skape det selv.
I løpet av årene hadde jeg lært å ikke knytte meg til hus og steder. Som voksen har det ikke kostet meg stort å pakke sammen og flytte. Nytt sted, nye muligheter. Etter mange år, og mange bosteder, hadde jeg et hus, og en egen familie. Men jeg hadde ennå denne nagende rotløsheten. På dette tidspunktet bodde jeg i Sylling i Lier. Og uansett hva det var, så var det i hvert fall ikke ”hjem”. Jeg følte et stort behov for røtter. Jeg unte mine barn den stabile oppveksten jeg aldri hadde, men jeg kunne ikke gi dem det i Sylling. Jeg måtte til Horten. Utrolig nok så var det Horten som kalte meg. På vinteren i 2000 flyttet jeg tilbake. Det kjentes godt og riktig ut. Det lengste jeg hadde bodde på ett sted til da var 6 år, og å kunne dra på butikken og dra kjensel på folk som jeg kunne huske fra 15 år siden, ga meg et skikkelig kick! Det var helt nytt. Men jeg var ikke helt fremme. I 2004 tok ekteskapet slutt og jeg flyttet igjen. Og så en gang til. Og enda en gang.

I dag er jeg hjemme i Horten. På ordentlig. Aldri før har mitt hjem vært mindre preget av midlertidighet enn dette. Og det skyldes ikke adressen, men menneskene. Det er barna som er så glade i byen sin, skolen sin, vennene sine. Som vet med sikkerhet hvilken ungdomsskole de skal gå på. Som er så heldige å ikke kunne huske noe annet enn Horten som hjemsted. Men det er mest på grunn av en mann. En mann med sterke familiebånd og nok tålmodighet og kjærlighet til å lære meg verdien av dype røtter.