Det er lenge siden jeg har hatt reisefeber. Da jeg var liten kan jeg huske at jeg synes den siste kvelden og natten før vi skulle ut på spennende ferietur var ulidelig lang. Det kriblet i magen og det kriblet i bena og mamma og pappa var stresset og det var en anelse amper stemning i huset.
Siden den gang har det blitt mange reiser og jeg trodde rett og slett jeg hadde blitt en reisevant og til dels blasert voksen dame. Men nei. Denne kvelden før vi skal ut på en spennende ferietur har jeg reisefeber for første gang på veldig veldig lenge.
De spente sommerfuglene i magen har dessverre blitt erstattet av luft, kriblingen i bena gir seg mest utslag i et akutt behov for rødvin og stemningen er heldigvis langt ifra amper her i vår stue – men spenningen er så avgjort tilstede.
Det er mye å huske på.
Elektronisk pass? Check. Billetter? Check. Reserverte sitteplasser? Check. Bekreftelsen på leiebilen? Check. Penger? Check. Og vi har rutetabeller for ferjene, vi har hotellrom og kjøreanvisninger fra Google maps. Høvdingen har endog pugget veinettet i halve delstaten via satellitt. Alt det praktiske er under kontroll. Posten er stoppet, avisen er stoppet. Huspass er ordnet. Søppelet er tømt, kjøleskapet rensket for alle eventuelle stygge overraskelser. Bilen rakk til og med en EU kontroll i dag morges.
Da gjenstår det bare å pakke.
Jeg begynte egentlig å pakke klær for tre uker siden. Jeg puttet ikke noe fysisk ned i kofferten før noen få timer siden, men inne i hodet mitt har jeg pakket. Jeg har hatt en idé om hva som skal med og ikke og har faktisk bare brukt klær fra ”B-garderoben” i det siste. Du vet, de ikke helt favorittplaggene. De som ligger underst og henger bakerst. Ikke direkte maleklær, men de som har havnet i kategorien helt grei som gjør at de havner i posen til UFF neste gang du rydder i skapet. På den måten har jeg klart å holde grom-klærne rene og pene frem til i dag da de endelig tok turen fra min mentale koffert over i Samsoniten. Ungene fikk en detaljert liste over hvor mange av hva de skulle ha med. Gikk som en drøm. Høvdingen klarer seg utmerket på egenhånd.
Og så var det sko. At det skal være så vanskelig å velge ut et passende antall par sko. Jeg skulle ønske jeg følte at ett par holdt i massevis. Nei, forresten, det er løgn. Jeg er glad for at jeg ikke synes det holder med ett par sko. Det ville vært leit. Men at det holdt med tre eller fire par… Det hadde vært fint. Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at jeg har noe sånt som femti par sko. Det er svært vanskelig bare å velge ut noen få. Men jeg har en slags regel om at dersom skoene lar seg klemme skikkelig flate – da teller de ikke. For de er jo nesten ikke der sant? Tar vi hensyn til den lille regelen min så har jeg klart å begrense meg til kun seks par.
Til tross for at jeg skal reise til sminkepungens hjemland må jeg likevel ha med meg mye stæsj. Jeg er ingen ungdom lenger og huden min har visse behov som må dekkes, uansett reisemål. Jeg kan ikke la Clarins kremene og andre godsaker stå igjen på badehylla hjemme fordi det går an å erstatte dem med noe billig skvip fra drug store’n over there og dermed slippe å drasse med meg en egen liten koffert med toalettsaker. Du leste riktig. Jeg har en egen liten koffert med toalettsaker. Men, når sant skal sies er det ikke bare toalettsaker i den kofferten – det er jo også sko.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar