Kjerring VM

Jeg kan igrunnen veldig lite om syklubber. Jeg kan huske at mamma var med i syklubb da jeg var liten. Det kom en gjeng med venninnedamer hjem til oss og mamma hadde dekket på med kaffe og kanskje ei kake. Men de sydde faktisk, om jeg ikke husker helt feil. Det var strikketøy, heklenåler, og broderigarn med i veskene deres. Når damer dra på syklubb nå for tiden er det ikke håndarbeidsposen de tar med seg, men polposen.

Jeg kan som sagt lite om syklubber. Men jeg har to ganger blitt tvangsinnlemmet i syklubbens stygge stesøster - barselgruppen. Og dette er egentig noe helt annet. Her ble et passende antall totalt fremmede kvinner spleiset sammen av den lokale helsestasjon utifra enkle demografiske kriterier. Vi bodde i samme kommune og hadde fått unger omtrent samtidig. Eventuelle andre felles interesser ble opp til de enkelte å finne ut av i løpet av noen småkoselige samlinger hjemme hos hverandre. Men, innen alle obligatoriske temaer som graviditet, fødsel, sting, forstoppelse, amming, såre brystvorter, nattevåk og udugelige ektemenn var utdebattert, var barseltiden over, ammetåken hadde lettet og jeg har ikke sett eller hørt fra dem siden.

Syklubber derimot, er venninner. Gjerne sånne venninner man har hatt så lenge man kan huske. Sånne venninner man kan si alt til – og alt om. Man blir ikke medlem av slike syklubber helt uten videre. Det er litt ”by invitation only”. Som en eksklusiv klubb, på en misforstått måte. Jeg ble bedt med til en slik syklubb-aften en gang. Min tilstedeværelse ble visstnok godkjent på det forrige møtet. Jeg måtte pynte meg bitte-litt og ta med en liten gave til maks 100 kroner til utlodning.

Jeg pyntet meg bitte litt for lite, tok med en gave som var alt for langt unna 100 kroner og følte meg dum dum dum fra første stund. Jeg kjente alle medlemmene fra før, men vi var vel ikke akkurat venninner. Allerede i bilen på vei dit fattet jeg mistanke om hvordan dette kom til å bli. Jeg ble grundig de-breifet om hvem som hadde kranglet med hvem sist gang, hvem som alltid drakk for mye, hvem som alltid gjorde for lite ut av serveringen og hvem som alltid tok den heeelt ut og satte stadig nye standarder for renhold, antrekk, og ikke minst, bevertning. Hver syklubb var i virkeligheten siste runden i en uendelig lang rekke av kvalifiseringskamper mot tittelen ”hun som fikser alt, alltid”.

Denne kvelden skulle vi til hun som gjerne var litt enkel hva gjaldt servering. Jeg så for meg Maryland kjeks og kaffe. Enkelt i denne sammenhengen var derimot quiche med broccoli og tomat med varme hjemmelagde baguetter. Oi oi oi, her var jeg definitivt utenfor min liga. Jeg sto midt i den rene, pene, ryddige stuen og tenkte at jeg måtte minst skaffe meg vaskehjelp og pusse opp flere rom før jeg kunne være vertinne for denne gjengen.

Stemningen var.....rett og slett litt fjollete. Jeg følte meg som en jentunge som hadde kledd seg ut i mammas klær og lekte voksenfest. Var disse velfriserte, nøttebrune damene med perleøredobber og fransk manikyr på min egen alder? Sist jeg så flere av dem samlet, veltet de ut av en russebil, drita fulle med grorud-palmer, knallblå mascara, og hver sin flaske med Peach Canei. Og det var ikke pent.

Men skinnet bedrar, for når det kom til stykket, hadde de ikke forandret seg så mye likevel. Peach Canei var byttet ut med en frisk Chablis og hårstrikk var noe man brukte på spinning, men jenter er jenter og syklubb er voksne jenters nye arena for yndlingsgeskjeften: sladder. Om sladrehank skal selv ha bank var det et par stykker her som skulle hatt en omgang med juling. Lykken smilte denne syklubbkvelden, for en av jentene måtte bli hjemme og da var showet i gang.

”Guuuuuuuuuuuud så feit hun har blitt. Hun har helt sluttet å trene. Jeg har hørt at mannen hennes er utro. Neiiiiiiiiiiiiiiii, er det sant? Ungene hennes er så ufordragelige. Huset hennes luktet litt rart sist – Ja! Merket du det også? Hva var hun serverte forrige gang? Jeg tror hun har fikset på puppene. Hun gjør så godt hun kan, stakkar.”

Ja sannelig sa de stakkar. I et lite øyeblikk følte jeg meg høyt hevet over disse damene. For noen drittkjerringer! Men, det varte ikke lenge. For, når sant skal sies, er nok ikke jeg noe bedre. Eller jo, litt. For jeg vasker og rydder ikke hele huset før jeg lager en masse mat, pynter meg, og ber venninner på VM i baksnakking. Men jeg også plukker andre kvinner fra hverandre. Sammenligner unger, inntekt, rynker, og romper. Ingenting gjør meg gladere en sommerdag på stranden enn å se ei fin dame med hengepupper. Eller strekkmerker. Eller best av alt: appelsinhud!! Å lykke! Det er ikke bare meg. Men hun også. Og hun. Og hun! Hurra! Vi forfaller like herlig alle sammen. Er det ikke deilig?