Det er en vakker høstdag og solen skinner. Mitt personlige behov for å komme meg ut og nyte dagen i friskluft er minimal. Men innerst innerst inne, sammen med nødvendigheten av å banke tepper, lage skikkelig søndagsmiddag, og handle julegaver før bittelille julaften, ligger trangen til å komme meg ut på tur. Jeg tror moren min plantet dette lille frøet i barndommen - "det er så fint vær, kom deg ut" var standardparolen hjemme hos oss. Dette lille frøet har dessverre ikke vokst seg til et oppriktig ønske om å være ute og nyte friluftsaktiviteter. Grunnet elendige vekstvilkår og lite gjødsel har den faktisk mutert til et viltvoksende ugress av dårlig samvittighet.
Jeg sleper ikke teppene mine ut for å banke løs på dem med et sånt snodig lite bambusredskap. Jeg MÅ ikke spise en eller annen langstekt kjøttrett med poteter og brun saus hver søndag. Og så lenge julegavene er i hus før sølvguttene traller julen inn er jeg godt fornøyd. Disse tingene klarer jeg å drite i.
Men dette med å komme meg ut når det er fint vær, her sliter jeg. Vel, sliter og sliter. Det jeg sliter med er følelsen av at jeg BURDE. Ikke bare at jeg burde komme meg ut, men at jeg burde VILLE komme meg ut. Jeg gjør nemlig ingen av delene. Jeg sitter jo her, inne foran skjermen, og konstaterer at det er fint vær og at jeg ikke har lyst til å gå ut og nyte det. Jeg koser meg her inne. Fyr i peisen. Glovarm kaffe i koppen. Snus under leppa. P3 som en svak musikalsk summing fra kjøkkenet. Nevnte jeg at jeg er alene hjemme? Det er til å bli rent salig av....
Så var det denne samvittigheten da. Solen skinner, høstluften er deilig frisk, og fargene er spektakulære på denne årstiden. Og her sitter jeg. Jeg burde gå meg en tur. Ideelt sett burde jeg tatt på meg supermamma drakten min, lagd pinnebrøddeig, funnet frem noen pølser, laget kakao, hivd noen vedkubber i sekken, og dratt familien ut på tur. Ideelt sett. Kanskje i morgen - hvis været holder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar