Jeg trodde det var litt tæl i deg.....

Når man har familie man ikke treffer så ofte så risikerer man å få det fryktede "hva driver du med for tiden?" servert midt i trynet. Akkurat da du syntes det begynte å bli hyggelig. Jeg kjenner folk som har unnlatt å møte opp på alle slags gjenforeningsfester (i skole og familie sammenheng) BARE for å slippe å bli stilt dette spørsmålet. Jeg har ikke latt det gå så langt, men trodde helt ærlig jeg ville være trygg hos min nærmeste familie. Niks.

Nå har det seg slik at jeg har litt innviklede familieforhold. Mine tremenninger på morssiden er også mine stesøsken på farssiden. (Finn ut av det i ledige stunder). Jeg var altså hos min far og hadde det hyggelig da min tremenning/stebror også kom innom. Samtalen dreide seg over på jobb og yrkesmessige bragder, noe det har vært lite av i det siste for min del. Jeg forklarte og bortforklarte min situasjon etter beste evne da den ikke- kjødelige lillebroren jeg aldri ønsket meg sa, "Jeg trodde det var litt tæl i deg jeg...."

KLASK! PLAFF! DUNK!  Dæven som det svir når man blir truffet på sitt aller ømmeste punkt. Med ei slegge. Og det blir en enda surere pille å svelge når du vet, innerst inne, at du er fersket. Gjennomskuet som den lille feige fisen du er.

Joda, jeg har søkt på masse jobber. Og ja, jeg har oversatt en bok (ute i en bokhandel nær deg i disse dager: Jeg lever! heter den) og litt annet. Jeg har til og med FÅTT en jobb. Som konfirmantleder for Human-Etisk Forbund i Tønsberg, noe jeg gleder meg veldig til. Men, når sant skal sies så har jeg ikke virkelig fyret meg opp og hevet meg rundt og vært skikkelig på.

Jeg vet jeg har det i meg. Et eller annet sted. Kanskje det ligger under en metaforisk haug med avvisning. Eller nederst i bunken av tiltak jeg skal iverksette ETTER jeg har gjort et eller annet som jeg ikke får gjort før jeg har gjort noe annet som jeg egentlig ikke har lyst til å gjøre..... Kanskje jeg rett og slett har mistet det. Eller lagt det fra meg på et trygt og bortgjemt sted i påvente av at behovet skal bli så stort at jeg husker hvor jeg la det.

Jeg må lete litt. Jeg MÅ finne ballene mine!