Meg - under lupen.

Og snipp snapp snute så var min tid som kvasi-freelancer (friskt subsidiert av NAV) ute.

Allerede førstkommende mandag blir det andre boller. Jeg skal på jobb. Det ville være å strekke det langt å si at det er drømmejobben jeg har ventet på. Cupido har IKKE ringt og sagt at de angrer noe aldeles grusomt på at de lot meg spasere ut av de lugubre kontorene deres uten å ansette meg. Nei, det er en helt vanlig, veldig lokal, kontorjobb. Og det er helt greit. Etter å ha sittet hjemme i mer eller mindre total stillhet og ensomhet det siste året, så klarer jeg å finne glede i små fremskritt. Jeg gleder meg til å stå opp og ha et sted jeg må være klokken 08:00. Noe å rekke. Noe å gjøre. Noen å snakke med! Jeg kan endog gå dit, så det gjør ikke noe at bilen min sitter på death row heller.

Du vet disse speilene, som er vanlige på den ene siden og grusomt forstørrende på den andre? Ingenting er så ulekkert som å studere ansiktet sitt i et slikt speil. Alt synes. Alle rynker, kviser, store porer, føflekker med et sort hår voksende ut av seg (hvor lenge har det vært der?), øyebryn på avveie....... Alt kommer for en dag. ÆSJ! Jeg har IKKE brukt den siste tiden på å ni-studere forfallet mitt altså,  MEN - det er mye rart som kommer til syne i etterpåklokskapens grelle lys. Og ikke alt er like behagelig å ta innover seg. Jeg har nemlig gått meg selv litt etter i sømmene.

Det viser seg at jeg er veldig lat. Ærlig snakka, så kom ikke dette som noen stor overraskelse på meg egentlig, men jeg ble allikevel skuffet over meg selv. For jeg hadde jo så mange muligheter og så mye tid til å utrette så utrolig mye...... Og hva gjorde jeg? Etter egen kravstore målestokk: ikke så jævla mye. Det var ganske deprimerende å slå fast.

Var det virkelig så ille? For å etterprøve min egen konklusjon så laget jeg en liste faktisk. En konkret liten oppramsing av hva jeg har gjort siden jeg mistet jobben. Ok. Det var ikke SÅ ille. Jeg har hatt flere oppdrag som oversetter. Jeg har oversatt en hel bok faktisk. Jeg har søkt x-antall jobber og stilt opp på en håndfull intervjuer. Jeg har vært aktiv i FAU på to skoler og det kommunale foreldreutvalget også.  Jeg har engasjert meg i Human-Etisk Forbund og skal jobbe som konfirmantleder fra februar. Jeg har pusset opp et rom. Jeg begynte å blogge. Jeg fant en god venn i naboen. Jeg har reist. Jeg har skrevet. Jeg har lest. Jeg har vært tilstede for ungene.

Alt i alt - ingenting å direkte skamme seg over.

Det slo meg at jeg kanskje rett og slett er litt for hard mot meg selv. I stedet for å være fornøyd med det jeg hadde gjort - la jeg alt for stor vekt på alle de tingene jeg IKKE hadde gjort. Og det var ikke småtteri jeg ikke hadde gjort heller. Jeg hadde ikke trent fire dager i uka og meldt meg på halvmaraton. Jeg hadde ikke skrevet bok. Jeg hadde ikke slått meg stort opp som freelancer. Jeg hadde ikke blitt Martha Stewart og vasket og kokkelert som en god gammeldags "hemmafru".....

Alt i alt - ganske skyhøye forventninger. Og ganske symptomatisk for verden jeg lever i. Det er veldig lett å overfokusere på alt vi ikke gjør, og ikke har, og ikke får, og ikke kan. Jeg bør nok lage flere positive lister fremover.

Av frykt for at dette skal ende opp som selvhjelps oppgulp så setter jeg strek her. Kan avslutte med noen visdomsord jeg fikk fra hus-fjortisen da jeg spurte henne hva jeg hadde gjort det siste året:

"Du har lært at uansett hvor teit du synes jobben din er, så er det bedre enn å gå hjemme."

Spot on!