Kom mai du skjønne milde?

Jeg gleder meg virkelig til 8. mai i år. Ikke fordi jeg har et spesielt forhold til frigjøringsdagen (hurra for den, altså) men fordi den markerer slutten på et halvår som har vært preget av uoverenskommelser og konfrontasjoner. Om noe så tilsynelatende fredelig som en konfirmasjon.

Husfjortisen skal konfirmere seg i år. Og jeg er skilt. Det er en svært forenklet, men akk så beskrivende fremstilling av grunnlaget for den siste tidens lurveleven. Som en liten tilleggsopplysning kan jeg meddele at jeg og min eks er prinsipielt uenige om det absolutt meste. Og her snakker vi basics av typen, finnes Gud? Inn i denne mølja kan du legge til en stk. hormonell fjortenåring med mange egne meninger. Tjo hei.

Det var altså ikke duket for koselig familiefest sånn helt uten videre. Det begynte litt dårlig og ble progressivt litt verre. Nå, en drøy uke før selveste begivenheten, har gemyttene roet seg betraktelig, men mye av gleden ved å arrangere og å bli arrangert for (vil jeg tro), har blitt borte underveis. Og det er utrolig trist.

Jeg personlig har ikke noe forhold til konfirmasjon. Jeg har vel strengt talt ikke noe særlig forhold til familiefester heller. Eller utvidet familie overhodet, om jeg skal være helt ærlig. Men, når det er sagt så unner jeg jo fjortisen min et mindre avstumpet forhold til egen familie enn det jeg har hatt. Alt i alt så sitter jeg igjen med en ørliten følelse av at jeg har sviktet henne litt. Ikke ved at jeg ikke har støttet henne i denne prosessen. For all del, jeg har stått foran henne i vinden jeg, men når hun sier at hun faktisk gruer seg litt til selve festen, så har jeg ikke gjort jobben min godt nok. Jeg burde vel skånet henne for mer av uenighetene? Lagt meg flat og latt konvensjoner og tradisjoner komme foran personlige overbevisninger som peker i motsatt retning?

Nei. For hvis konfirmasjon skal være en slags overgangsseremoni for å markere et skille mellom barndommen og nesten-voksentilværelsen så kan jeg ikke ha det å overkjøre hennes ønsker og meninger som utgangspunkt. "Velkommen inn i de voksnes rekker - gjør som jeg sier" - blir helt feil for meg.

Når festbordet er pyntet med hvit duk, sølvbestikk, og vårens blomster, og fjortisen intar hedersplassen så håper jeg alt det vonde blir glemt. Hvis hun kan se nedover bordet på alle de som har kommet fra fjern og nær for å feire dagen hennes og glede seg over festen sin, da blir alt verdt det.

Og så kommer frigjøringa!