Jeg har nemlig fått skriveforbud. Jeg får heller ikke lov til å løfte eller drive med "anstrengende" fysisk aktivitet. Jeg fikk faktisk spesifikk beskjed om å ikke vaske gulvene heller - selv når ingen så meg. En svært bedagelig livsstil - på blå resept.
Jeg har tilbrakt en del tid på sykehuset i det siste. Nakken og skuldrene mine har vært vonde i lang tid. Jeg har ment at dette skyldes et langt yrkesliv foran dataskjermen, samt en uheldig tendens til å heise skuldrene opp rundt ørene når jeg er stresset. Og det stemmer. Men i tillegg viser det seg at jeg har en liten prolaps i nakken og en nerverotsbetennelse. Utrolig hva som kommer frem av en MR undersøkelse. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har hatt dette (ikke legene heller), men jeg vet at jeg har brukt store summer på potensielle løsninger som ikke har hatt ønsket effekt. Det har vært knekkemenn, nålstikkmenn, myke aromadamer, og hardhendte massasjemenn. Til ingen nytte. Siste tilskudd på listen over ting som kanskje hjelper er traksjonsbehandling - alstå strekkbehandling av nakken. Jeg begynte i forrige uke, og har nå bare to dager igjen av uke to. Jeg fikk utdelt et slags stroppinnretning som skal tres over hodet og festes under haka. Den er koblet til en trinse som henger over og bak sengen, og i enden henger det tre én kilos lodd. Som altså strekker nakken. Cluet skal visstnok være at denne strekkingen skal gi bedre plass til den betente nerven, sånn at den roer seg ned. (Selve prolapsen er det intet å gjøre med). Dette tar hele dagen. Jeg møter opp klokken 08:00 og stropper meg inn. Så ligger jeg i strekk i en og en halv time, tar en times pause, så en nye runde med strekking. Totalt tre strekkrunder og to pauser. Jo, og så gjør det vondt også. Sømmene på stroppen presser noe aldeles forferdelig på bakhodet. Det kan ligne litt på den vondten man får av å gå med for liten hatt i for lang tid, eller billige solbriller som klemmer noe jævelsk bak øra. Og selv ikke pillecocktailen jeg får utdelt klarer å ta knekken på hodepinen jeg får. Nevnte jeg forresten at dette er et helt udokumentert opplegg? Det foreligger ikke noen vitenskapelig bevis for at dette funker - men det har hjulpet mange, ifølge nevrologen. Så hvorfor ikke?
Under mitt opphold på sykehuset har jeg hatt god tid til å fordype meg i lektyren som ligger på pauserommet på avdelingen. Det var ikke stor utvalgtet i grunnen: en utgave av Woman fra februar i år, en utgave av Historie (forøvrig et veldig interessent blad), en istykkerklippet og dermed uleslig utgave av Reise og Fritid, samt utallige spesialblader om Parkinsons, pasientrettigheter, og MS. Etter å ha lest ut alt utenom magasinet for MS-rammede, leste jeg tilslutt det også. Og der, av alle steder, møtte jeg meg selv i døra! Etter flere solskinnshistorier fra unge livsglade MS-syke kvinner og menn som snakket varmt om å ta for seg av livet i gode perioder og ikke la seg henfalle til selvmedlidenhet og mørke tanker kom det er artikkel om MS-pasienter som glemmer å ta medisinene sine, tar "ferie" fra behandlingene, eller rett og slett ikke gidder å følge anbefalingene fra legene fordi de ikke synes det har hatt noen effekt. "Jøss" tenkte jeg, "for noen idioter som ikke følger opp tiltak som faktisk kan gjøre livene deres bedre!"
Ehem....det var her jeg dukket opp i døra nemlig. Hvor mange ganger har ikke jeg fått beskjed fra legen om å gjøre det ene eller det andre og bare gitt faen? Ja, se bare nå. Her sitter jeg og skriver enda jeg fikk beskjed om å la være. Løftet ting har jeg også gjort. Det skal sies at jeg tok anbefalingen om å ikke vaske gulvet til etteretning.... Her i huset sliter vi med litt av hvert småtteri. Høvdingen skal iføge doktoren sin holde seg unna kaffe og vin og snus og sterk mat. Gjør han det? Nei. Vi har begge fått beskjed om å være mer aktive. Er vi det? Nei. Vi VET jo begge at med stillesittende jobber og sekken full av uvaner så MÅ vi skjerpe oss. Spise sunt, få nok søvn og omega 3, og være fysisk aktive dersom vi ønsker å nyte livet og hverandre i førti år til. Så hvorfor er det vanskelig da? Er det fordi resultatene ikke kommer med en gang? Er vi bare ute etter en ikke-eksisterende quick-fix? Hvorfor gidder vi ikker å investere i vår egen helse?
Å la nakken min strekkes i 22.5 ubehagelige timer i uka i to uker som en del av et udokumentert opplegg som kanskje kan gjøre vondtene mindre - DET gidder jeg. Og svelge unna et sammensurium av medikamenter med bivirkningslister så lange som et vondt år - det gidder jeg også. Men, helt "enkle" hverdagstiltak som nærmest garanterer bedre helse, de ligger ubrukte igjen i haugen av ugjorte ting. Forstå det den som kan.
onsdag 5. oktober 2011
søndag 28. august 2011
Om fortidens frosker og nåtidens prinser
Noen få uker i september 1985 var jeg sammen med en gutt som, tross sin ubetydelige plassering i mitt livs kjæreste-arkiv, likevel skulle vise seg å være en essensiell brikke i det skjebnespillet livet er. (Han dumpet meg forøvrig fordi han mente at jeg som jomfruelig 16-åring var for "kjip", og fant seg heller en yngre og villigere dame.) For en tulling.
Ok. Da jeg ikke var overmåtelig interessert i å ha sex eller bedrive noen form for "petting" med denne parentetiske kjæresten, var vi ute og gikk tur en fredagskveld, (Eh.. Jeg innser med den setningen at jeg umulig kan ha vært noen spennende kjæreste...) og hadde satt oss på et gjerde. Mens vi satt der stoppet en gutt på moped, som viste seg å ha gått i klassen til Mr. Ubetydelig. Snakke, snakke, snakke (på denne tiden var det på ingen måte å forvente at jeg ble presentert) og under samtalen kom det frem at mopedgutten var på vei til fest og hadde vi lyst til å bli med kanskje? Som sagt så gjort.
Og her kunne denne lille ungdomsepisoden fort ha forsvunnet inn i mylderet av korttidskjærester og tilfeldige fester. Men, nei. For gutten, hvis fest vi ramlet innom, viste seg å være en gammel sandkassekamerat av meg, fra tiden før vi flyttet til Amerika. Og gutten på mopeden viste seg å være ingen ringere enn min egen Høvding.
På denne festen ble jeg gjenforenet med sandkassekameraten min, og møtte en gjeng med gutter, deriblant Høvdingen, som skulle bli mine beste og nærmeste venner det første og svært vanskelige året med tilpasning i Norge. Det var forøvrig også sandkassekameraten min som senere presenterte meg for min fremtidig eks-mann.
Da jeg skilte meg fikk jeg muligheten til å leie et rekkehus av en gammel klassekamerat. Huset på den andre siden av hekken skulle vise seg å være bebodd av....kan du gjette? Høvdingen. Han var nylig blitt singel, og til tross for alle årene som hadde gått siden vi hang sammen som ungdommer var det som å finne en trygg havn i urolig sjø. Vi hadde alltid hatt en slik "connection" som gjorde at uansett hvor lang tid det hadde gått siden sist vi møttes, så var vi alltid tilbake der vi slapp. Han var mitt foretrukne selskap og beste venn. Som jeg har bekjent før: Jeg prøvde meg på han skamløst mange ganger, mens han stadig takket høflig nei. Helt til den kvelden da han kysset meg god natt på trappen (se The light and the angle). Siden da har vi vært uadskillelige. Den andre dagen i juni i år fikk jeg et romantisk frieri i Parc Guell i Barcelona, og vi giftet oss forrige fredag.
Jeg tror ikke på Gud, og jeg tror ikke på tilfeldigheter. Men, jeg tror på skjebnen. Jeg er akkurat der jeg er ment å være. Og jeg har en overkåt og ubetydelig, men likevel utslagsgivende, ungdomskjæreste å takke. Tenk det.
Avslutter med mitt favorittdikt, Amor Fati av André Bjerke
Ikke som en Cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæpne
deg mot verden, men med ordet:
Amor fati - elsk din skjebne.
Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet
Ikke skjel til andre stier!
Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.
Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.
Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig,
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg, skjer rettferdig.
Si da, når din levegledes
grønn skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg annerledes.
Intet ønsker jeg forandret.
Ok. Da jeg ikke var overmåtelig interessert i å ha sex eller bedrive noen form for "petting" med denne parentetiske kjæresten, var vi ute og gikk tur en fredagskveld, (Eh.. Jeg innser med den setningen at jeg umulig kan ha vært noen spennende kjæreste...) og hadde satt oss på et gjerde. Mens vi satt der stoppet en gutt på moped, som viste seg å ha gått i klassen til Mr. Ubetydelig. Snakke, snakke, snakke (på denne tiden var det på ingen måte å forvente at jeg ble presentert) og under samtalen kom det frem at mopedgutten var på vei til fest og hadde vi lyst til å bli med kanskje? Som sagt så gjort.
Og her kunne denne lille ungdomsepisoden fort ha forsvunnet inn i mylderet av korttidskjærester og tilfeldige fester. Men, nei. For gutten, hvis fest vi ramlet innom, viste seg å være en gammel sandkassekamerat av meg, fra tiden før vi flyttet til Amerika. Og gutten på mopeden viste seg å være ingen ringere enn min egen Høvding.
På denne festen ble jeg gjenforenet med sandkassekameraten min, og møtte en gjeng med gutter, deriblant Høvdingen, som skulle bli mine beste og nærmeste venner det første og svært vanskelige året med tilpasning i Norge. Det var forøvrig også sandkassekameraten min som senere presenterte meg for min fremtidig eks-mann.
Da jeg skilte meg fikk jeg muligheten til å leie et rekkehus av en gammel klassekamerat. Huset på den andre siden av hekken skulle vise seg å være bebodd av....kan du gjette? Høvdingen. Han var nylig blitt singel, og til tross for alle årene som hadde gått siden vi hang sammen som ungdommer var det som å finne en trygg havn i urolig sjø. Vi hadde alltid hatt en slik "connection" som gjorde at uansett hvor lang tid det hadde gått siden sist vi møttes, så var vi alltid tilbake der vi slapp. Han var mitt foretrukne selskap og beste venn. Som jeg har bekjent før: Jeg prøvde meg på han skamløst mange ganger, mens han stadig takket høflig nei. Helt til den kvelden da han kysset meg god natt på trappen (se The light and the angle). Siden da har vi vært uadskillelige. Den andre dagen i juni i år fikk jeg et romantisk frieri i Parc Guell i Barcelona, og vi giftet oss forrige fredag.
Jeg tror ikke på Gud, og jeg tror ikke på tilfeldigheter. Men, jeg tror på skjebnen. Jeg er akkurat der jeg er ment å være. Og jeg har en overkåt og ubetydelig, men likevel utslagsgivende, ungdomskjæreste å takke. Tenk det.
Avslutter med mitt favorittdikt, Amor Fati av André Bjerke
Ikke som en Cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæpne
deg mot verden, men med ordet:
Amor fati - elsk din skjebne.
Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet
Ikke skjel til andre stier!
Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.
Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.
Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig,
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg, skjer rettferdig.
Si da, når din levegledes
grønn skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg annerledes.
Intet ønsker jeg forandret.
fredag 26. august 2011
Gror det pepper på Ullevål?
For ti år siden i går giftet Håkon seg med Mette Marit. Det jeg husker best fra den dagen er ikke kjolen eller blomstene eller kysset på balkongen, men kjærligheten. Ikke så mye kjærligheten i deres liv, som mangelen på det i mitt eget. I løpet av den uken med bryllupsoppstyr for ti år siden skjønte jeg at ekteskapet mitt var i ferd med å falle fra hverandre. Jeg minnes at jeg satt på jobben en dag og sa til meg selv at jeg skulle rense hjernen, klarne tankene og så skrive ned det første ordet som falt meg inn når jeg tenkte på mitt ekteskap. LIKEGYLDIG sto det på den gule post-it lappen. Jeg ga rett og slett faen. Intet godt utgangspunkt for noe som helst. Jeg ble faktisk så satt ut av min egen brutale ærlighet akkurat da at jeg måtte rømme inn på toalettet for å ta meg en liten gråt. Det skulle gå ganske nøyaktig tre år før slutten var et faktum, og da jeg flyttet ut og lukket døren bak meg var jeg ferdig. Sant, helt ferdig blir man aldri når man har fått barn sammen. Vi vil forevig være bundet sammen som foreldre. På godt og vondt. Vi deler på ansvar og utgifter. Vi deler også bursdager, julefeiringer, ferier, og samvær med barna - i to.
For ti år siden i går fylte eksen min 32 år. Han feiret ikke dagen sammen med familien, for han var på jobb i Oslo i forbindelse med prinsebryllupet den uken. På hans 42 års dag i går lå han delvis bevisstløs på intensivavdelingen på Ullevål sykehus etter en alvorlig MC-ulykke som nesten kostet han livet.
Jeg står ikke lenger oppført som hans nærmeste pårørende, men jeg har ansvaret for det kjæreste han har. Så mens hans nye samboer våker over sykesengen og holder meg oppdatert via telefon og sms, gjør jeg mitt beste for å holde hverdagene i gang hjemme. Jeg er lettet og glad for at det er noen som elsker ham høyt som står ved hans side nå. Han vil trenge en ung, engasjert, og forelsket kjæreste i den vanskelige rehabiliteringsfasen fremover. Styrken og tålmodigheten man finner i kjærligheten vil komme godt med.
Ekteskapet vi delte er ferdig, kjærligheten likeså. Men opp i alt dette tragiske og vonde som har skjedd har også likegyldigheten tatt slutt. Jeg bryr meg. For ungenes del, for kjærestens del, men også for hans del. Jeg har ofte ønsket han dit pepper'n gror - men jeg mente det ikke. Ikke egentlig.
For ti år siden i går fylte eksen min 32 år. Han feiret ikke dagen sammen med familien, for han var på jobb i Oslo i forbindelse med prinsebryllupet den uken. På hans 42 års dag i går lå han delvis bevisstløs på intensivavdelingen på Ullevål sykehus etter en alvorlig MC-ulykke som nesten kostet han livet.
Jeg står ikke lenger oppført som hans nærmeste pårørende, men jeg har ansvaret for det kjæreste han har. Så mens hans nye samboer våker over sykesengen og holder meg oppdatert via telefon og sms, gjør jeg mitt beste for å holde hverdagene i gang hjemme. Jeg er lettet og glad for at det er noen som elsker ham høyt som står ved hans side nå. Han vil trenge en ung, engasjert, og forelsket kjæreste i den vanskelige rehabiliteringsfasen fremover. Styrken og tålmodigheten man finner i kjærligheten vil komme godt med.
Ekteskapet vi delte er ferdig, kjærligheten likeså. Men opp i alt dette tragiske og vonde som har skjedd har også likegyldigheten tatt slutt. Jeg bryr meg. For ungenes del, for kjærestens del, men også for hans del. Jeg har ofte ønsket han dit pepper'n gror - men jeg mente det ikke. Ikke egentlig.
torsdag 28. april 2011
Kom mai du skjønne milde?
Jeg gleder meg virkelig til 8. mai i år. Ikke fordi jeg har et spesielt forhold til frigjøringsdagen (hurra for den, altså) men fordi den markerer slutten på et halvår som har vært preget av uoverenskommelser og konfrontasjoner. Om noe så tilsynelatende fredelig som en konfirmasjon.
Husfjortisen skal konfirmere seg i år. Og jeg er skilt. Det er en svært forenklet, men akk så beskrivende fremstilling av grunnlaget for den siste tidens lurveleven. Som en liten tilleggsopplysning kan jeg meddele at jeg og min eks er prinsipielt uenige om det absolutt meste. Og her snakker vi basics av typen, finnes Gud? Inn i denne mølja kan du legge til en stk. hormonell fjortenåring med mange egne meninger. Tjo hei.
Det var altså ikke duket for koselig familiefest sånn helt uten videre. Det begynte litt dårlig og ble progressivt litt verre. Nå, en drøy uke før selveste begivenheten, har gemyttene roet seg betraktelig, men mye av gleden ved å arrangere og å bli arrangert for (vil jeg tro), har blitt borte underveis. Og det er utrolig trist.
Jeg personlig har ikke noe forhold til konfirmasjon. Jeg har vel strengt talt ikke noe særlig forhold til familiefester heller. Eller utvidet familie overhodet, om jeg skal være helt ærlig. Men, når det er sagt så unner jeg jo fjortisen min et mindre avstumpet forhold til egen familie enn det jeg har hatt. Alt i alt så sitter jeg igjen med en ørliten følelse av at jeg har sviktet henne litt. Ikke ved at jeg ikke har støttet henne i denne prosessen. For all del, jeg har stått foran henne i vinden jeg, men når hun sier at hun faktisk gruer seg litt til selve festen, så har jeg ikke gjort jobben min godt nok. Jeg burde vel skånet henne for mer av uenighetene? Lagt meg flat og latt konvensjoner og tradisjoner komme foran personlige overbevisninger som peker i motsatt retning?
Nei. For hvis konfirmasjon skal være en slags overgangsseremoni for å markere et skille mellom barndommen og nesten-voksentilværelsen så kan jeg ikke ha det å overkjøre hennes ønsker og meninger som utgangspunkt. "Velkommen inn i de voksnes rekker - gjør som jeg sier" - blir helt feil for meg.
Når festbordet er pyntet med hvit duk, sølvbestikk, og vårens blomster, og fjortisen intar hedersplassen så håper jeg alt det vonde blir glemt. Hvis hun kan se nedover bordet på alle de som har kommet fra fjern og nær for å feire dagen hennes og glede seg over festen sin, da blir alt verdt det.
Og så kommer frigjøringa!
Husfjortisen skal konfirmere seg i år. Og jeg er skilt. Det er en svært forenklet, men akk så beskrivende fremstilling av grunnlaget for den siste tidens lurveleven. Som en liten tilleggsopplysning kan jeg meddele at jeg og min eks er prinsipielt uenige om det absolutt meste. Og her snakker vi basics av typen, finnes Gud? Inn i denne mølja kan du legge til en stk. hormonell fjortenåring med mange egne meninger. Tjo hei.
Det var altså ikke duket for koselig familiefest sånn helt uten videre. Det begynte litt dårlig og ble progressivt litt verre. Nå, en drøy uke før selveste begivenheten, har gemyttene roet seg betraktelig, men mye av gleden ved å arrangere og å bli arrangert for (vil jeg tro), har blitt borte underveis. Og det er utrolig trist.
Jeg personlig har ikke noe forhold til konfirmasjon. Jeg har vel strengt talt ikke noe særlig forhold til familiefester heller. Eller utvidet familie overhodet, om jeg skal være helt ærlig. Men, når det er sagt så unner jeg jo fjortisen min et mindre avstumpet forhold til egen familie enn det jeg har hatt. Alt i alt så sitter jeg igjen med en ørliten følelse av at jeg har sviktet henne litt. Ikke ved at jeg ikke har støttet henne i denne prosessen. For all del, jeg har stått foran henne i vinden jeg, men når hun sier at hun faktisk gruer seg litt til selve festen, så har jeg ikke gjort jobben min godt nok. Jeg burde vel skånet henne for mer av uenighetene? Lagt meg flat og latt konvensjoner og tradisjoner komme foran personlige overbevisninger som peker i motsatt retning?
Nei. For hvis konfirmasjon skal være en slags overgangsseremoni for å markere et skille mellom barndommen og nesten-voksentilværelsen så kan jeg ikke ha det å overkjøre hennes ønsker og meninger som utgangspunkt. "Velkommen inn i de voksnes rekker - gjør som jeg sier" - blir helt feil for meg.
Når festbordet er pyntet med hvit duk, sølvbestikk, og vårens blomster, og fjortisen intar hedersplassen så håper jeg alt det vonde blir glemt. Hvis hun kan se nedover bordet på alle de som har kommet fra fjern og nær for å feire dagen hennes og glede seg over festen sin, da blir alt verdt det.
Og så kommer frigjøringa!
mandag 18. april 2011
og vinneren er....
Jeg tror jeg mangler konkurranseinstinkt. Og ganske sikkert lagånd også - men det er en annen historie. Dette med å finne glede i å konkurrere har gått meg hus forbi. Å ikke finne noen glede i å konkurrere i sportslige sammenhenger kan forklares enkelt med det faktum at jeg er helt ubrukelig i sportslige sammenhenger. Jeg drev med turn som barn, men et stygt fall fra bommen under noen akrobatiske krumspring kurerte meg raskt. Jeg drev med friidrett som ungdom og trivdes svært godt med løping i grunnen, helt til treneren brukte ordene "stevne" og "representere laget" i samme setning. Da løp jeg i motsatt retning og lot meg innhente av tobakken. Og der røyk lungekapasiteten. Når det gjaldt ballspill var det en ting jeg var eksepsjonelt god på, uansett hvilken sport vi spilte, og det var å få ballen i hodet. Basketballer, tennisballer, fotballer (amerikanske så vel som "vanlige"). You name it - jeg har fått en i hodet. På ungdomsskolen ble jeg og en klønete artsfrende alltid fordelt på hvert vårt lag (av læreren) sånn at ingen skulle stille med det handikappet det var å ha oss begge på laget.
Når dette er sagt, vil jeg gjerne nyansere litt. Jeg har konkurrert i mitt liv. I musikksammenheng, i stavekonkurranser, ved audition for roller i skolestykker og orkestre. For ikke å snakke om i jobbsøkersammenheng.... Det hele koker kanskje ned til noe så enkelt som egeninteresse. Jeg har tidvis konkurranselyst mer enn instinkt kan vi vel si.
Alle overnevnte konkurranseformer tar utgangspunkt i en eller annen prestasjon. Noe man gjør så mye bedre enn alle andre at man vinner - at man rett og slett er best, faktisk. Den andre typen konkurranser baserer seg på flaks. Intet mindre. Det går ikke an å være best på å kjøpe lodd eller best på å gjette syv vilkårlige tall som kan gjøre deg til millionær. Du kan ikke trene deg opp til å vinne den jævla båten som Kiwanis lodder ut hvert år, eller øve på å gjette riktige lotto tall (men jeg tror det er mange som driver med det altså).
I denne typen konkurranser mangler jeg det grunnleggende hellet, det berømte gullhåret der bak. Bortsett fra en og annen gevinst i vinlotteriet på jobben så har jeg vunnet en eneste gang i mitt liv. Og det var en svært skuffende opplevelse.
Det var loddsalg i forbindelse med en avslutning på skolen i 4. klasse. Førstepremien var en liten elbil. En BIL! Ok, det var en slags forvokst el-drevet tråbil, men det var det kuleste jeg noensinne hadde sett. Den skulle jeg ha. Jeg brukte alle pengene jeg hadde fått til popkorn og sukkerspinn og hva det nå enn var til å kjøpe lodd. Og jeg vant! Da jeg hørte oppropet kunne jeg neste ikke tro det, og jeg spurtet opp på scenen med blussende kinn hamrende hjerte. GIGANTISK var derfor skuffelsen når de overleverte premien min. Jeg hadde vunnet en bok. En riktig stor og fjong bok, men altså en bok. Jeg klarte nok ikke å skjule hvor misfornøyd jeg var og jeg vil tro at geipen var like lang som de tynne armene mine der jeg gikk ned fra scenen med den store tunge boka mi. Siden den gang har jeg kjøpt lodd for å være høflig og "støtte en god sak", men har helt sluttet å melde meg på slike skuffelser.
Helt til nå. I løpet av noen skarve uker har jeg meldt meg på opptil flere konkurranser. Gevinsten? Gjett en gang - det er alltid en bil. For to uker siden var jeg med på Peugeot sin "Timeglasset" konkurranse. Har du hørt om den? Man melder seg på innen fristen så blir man et sandkorn i et timeglass. I løpet av fire-fem dager skulle alle sandkornene renne ut og siste sandkorn ut av glasset vant en ny bil! Men det var ikke så enkelt må du tro. Ved å logge inn på nettsiden kunne man riste på timeglasset og sikre seg en bedre posisjon. Det tok helt av. Jeg skal innrømme at jeg vurderte å døgne og ta meg fri fra jobben for å sitte oppe hele natten og riste og riste og riste på det jævla glasset. Men jeg gjorde det ikke. Jeg satt den siste kvelden og lot sandkornet mitt falle ut. Jeg gadd ikke, orket ikke, ville ikke..... Ser du? Null konkurranseinstinkt. Det gjenstår fortsatt et par trekninger på de andre konkurransene. Jeg holder ikke pusten - men det hadde vært morsomt med en bil.
I mellomtiden har Høvdingen både vunnet seks krimbøker og to billetter til Humorgallaen i Oslo Spektrum til høsten! Så hvem vet - den som ler sist kjører kanskje ny bil?
Når dette er sagt, vil jeg gjerne nyansere litt. Jeg har konkurrert i mitt liv. I musikksammenheng, i stavekonkurranser, ved audition for roller i skolestykker og orkestre. For ikke å snakke om i jobbsøkersammenheng.... Det hele koker kanskje ned til noe så enkelt som egeninteresse. Jeg har tidvis konkurranselyst mer enn instinkt kan vi vel si.
Alle overnevnte konkurranseformer tar utgangspunkt i en eller annen prestasjon. Noe man gjør så mye bedre enn alle andre at man vinner - at man rett og slett er best, faktisk. Den andre typen konkurranser baserer seg på flaks. Intet mindre. Det går ikke an å være best på å kjøpe lodd eller best på å gjette syv vilkårlige tall som kan gjøre deg til millionær. Du kan ikke trene deg opp til å vinne den jævla båten som Kiwanis lodder ut hvert år, eller øve på å gjette riktige lotto tall (men jeg tror det er mange som driver med det altså).
I denne typen konkurranser mangler jeg det grunnleggende hellet, det berømte gullhåret der bak. Bortsett fra en og annen gevinst i vinlotteriet på jobben så har jeg vunnet en eneste gang i mitt liv. Og det var en svært skuffende opplevelse.
Det var loddsalg i forbindelse med en avslutning på skolen i 4. klasse. Førstepremien var en liten elbil. En BIL! Ok, det var en slags forvokst el-drevet tråbil, men det var det kuleste jeg noensinne hadde sett. Den skulle jeg ha. Jeg brukte alle pengene jeg hadde fått til popkorn og sukkerspinn og hva det nå enn var til å kjøpe lodd. Og jeg vant! Da jeg hørte oppropet kunne jeg neste ikke tro det, og jeg spurtet opp på scenen med blussende kinn hamrende hjerte. GIGANTISK var derfor skuffelsen når de overleverte premien min. Jeg hadde vunnet en bok. En riktig stor og fjong bok, men altså en bok. Jeg klarte nok ikke å skjule hvor misfornøyd jeg var og jeg vil tro at geipen var like lang som de tynne armene mine der jeg gikk ned fra scenen med den store tunge boka mi. Siden den gang har jeg kjøpt lodd for å være høflig og "støtte en god sak", men har helt sluttet å melde meg på slike skuffelser.
Helt til nå. I løpet av noen skarve uker har jeg meldt meg på opptil flere konkurranser. Gevinsten? Gjett en gang - det er alltid en bil. For to uker siden var jeg med på Peugeot sin "Timeglasset" konkurranse. Har du hørt om den? Man melder seg på innen fristen så blir man et sandkorn i et timeglass. I løpet av fire-fem dager skulle alle sandkornene renne ut og siste sandkorn ut av glasset vant en ny bil! Men det var ikke så enkelt må du tro. Ved å logge inn på nettsiden kunne man riste på timeglasset og sikre seg en bedre posisjon. Det tok helt av. Jeg skal innrømme at jeg vurderte å døgne og ta meg fri fra jobben for å sitte oppe hele natten og riste og riste og riste på det jævla glasset. Men jeg gjorde det ikke. Jeg satt den siste kvelden og lot sandkornet mitt falle ut. Jeg gadd ikke, orket ikke, ville ikke..... Ser du? Null konkurranseinstinkt. Det gjenstår fortsatt et par trekninger på de andre konkurransene. Jeg holder ikke pusten - men det hadde vært morsomt med en bil.
I mellomtiden har Høvdingen både vunnet seks krimbøker og to billetter til Humorgallaen i Oslo Spektrum til høsten! Så hvem vet - den som ler sist kjører kanskje ny bil?
fredag 1. april 2011
Jævla morsomt liksom.....
Jeg tror det er et dårlig tegn at nettavisene har SÅ mange idiotiske saker til vanlig at det nesten blir vanskelig å luke ut hva som er aprilsnarr på en dag der man faktisk VET at noe av det idiotiske vi kan lese er tull.
Å legge ned tax-free på "tur-skip" for å spare miljøet. Hundegebyr i Tønsberg fordi kommunen ikke kan ta seg råd til å plukke opp hundebæsj lenger. En en-kroners økning av bompengene for å finansiere kulturhus. Ulven er misdanna så det holder. Enda en som påstår å være den beryktede forfatteren bak "Anonym". De siste dagers fotoreportasjer av hull i veiene er nesten ikke til å tro. Hva er fakta? Hva er kødd?
I dag fortalte læreren i klassen til 12-åringene med alvorlig stemme at grunnet den dårlige kommuneøkonomien måtte de selv betale kr. 350,- for de nye bøkene som hadde blitt bestilt. Disse ungene, som nettopp har hatt en ukes leksefri som "kompensasjon" fordi de ikke fikk leirskole etter skolebudsjettkutt i vinter, gikk selvsagt fem på. De reiste seg og protesterte høylytt før frøken fikk klargjort at det bare var en(dårlig) aprilspøk.
Hvordan står det egentlig til med Norge når det er så vanskelig å skille mellom spøk og alvor?
Å legge ned tax-free på "tur-skip" for å spare miljøet. Hundegebyr i Tønsberg fordi kommunen ikke kan ta seg råd til å plukke opp hundebæsj lenger. En en-kroners økning av bompengene for å finansiere kulturhus. Ulven er misdanna så det holder. Enda en som påstår å være den beryktede forfatteren bak "Anonym". De siste dagers fotoreportasjer av hull i veiene er nesten ikke til å tro. Hva er fakta? Hva er kødd?
I dag fortalte læreren i klassen til 12-åringene med alvorlig stemme at grunnet den dårlige kommuneøkonomien måtte de selv betale kr. 350,- for de nye bøkene som hadde blitt bestilt. Disse ungene, som nettopp har hatt en ukes leksefri som "kompensasjon" fordi de ikke fikk leirskole etter skolebudsjettkutt i vinter, gikk selvsagt fem på. De reiste seg og protesterte høylytt før frøken fikk klargjort at det bare var en(dårlig) aprilspøk.
Hvordan står det egentlig til med Norge når det er så vanskelig å skille mellom spøk og alvor?
lørdag 19. februar 2011
Tre esker til Rødhette
Kan du huske sist du fikk et brev? Et langt håndskrevet brev? Det kan ikke jeg. Jeg fikk noen få julekort i år, det gjorde jeg. Men brev, det er lenge siden.
Eksen min var innom for noen uker siden med tre pappesker fulle av ting som var mine. Han sa han hadde funnet dem nederst bakerst bortest i boden sin. De har nok stått der siden vi flyttet inn i det huset i 2000, og ble tydeligvis ikke med meg da jeg flyttet ut. Men nå står de altså i gangen.
Oppi disse eskene var det mye rart. Min gamle frimerkesamling. Et par broderte bilder av kunstneren farmor, som min far foræret meg en eller annen gang på 90-tallet og som jeg ikke hadde hjerte til å takke nei til. Lenge leve nostalgisk samvittighet.... jeg kastet dem. I bunnen av den ene lå brudebildet til foreldrene mine. Pur unge stivpyntede folk jeg ikke kjenner. Og et kjernefamilie bilde anno 1977. Lekkert. Blant alle disse ikke fullt så interessante tingene lå det brev. MENGDER av brev. Hysterisk morsomme men akk så hjerteskjærende minner fra min tapte ungdom.
Da jeg flyttet fra USA i 1985 holdt jeg kontakt med mine nærmeste venner via brev. Jeg overdriver ikke om jeg sier at jeg skrev og mottok rundt femten brev i uka de første årene. Å lese disse er som å stupe mange og tjue år tilbake i tid og være 16, 17, 18 år igjen. Jeg sitter jo ikke med mine egne brev, men med responsen jeg fikk, og jeg satt i flere timer og humret over mine venners reaksjoner på beretningene om dette rare landet jeg plutselig befant meg i. Jeg hadde visst sendt over noen do-papir samples (av den gamle sorten som var skikkelig hardt og stivt) og alle sendte sympatiske tanker til våre norske romper! Det refereres til forelskelser hvor navnet på gutten det gjaldt ikke ringer ei eneste bjelle (stygg sak) og noen fester jeg helst ikke vil vedkjenne at jeg var med på.
Og det var kjærlighetsbrev. Herlig pinlige brev fra "små-beilere" (og et par store) som tok mot til seg og knotet ned noen mer eller mindre velvalgte ord. Jeg fant et følelsesladet Valentine's kort jeg fikk i sjette klasse fra min store flamme Matt, og en håpløs kjærlighetserklæring fra en snåling som het Monty. Og brevene fra Jørstadmoen og Bardufoss da daværende kjæreste var i militæret. (Å omtale disse i samme avsnitt som kjærlighetsbrev blir strengt talt å utvide begrepet litt, for det var ikke mye lengsel og hete betroelser å spore. Mest saklig info om det pågående USK-kurset og diverse romkamerater samt en anmodning avslutningsvis i hvert brev om å være "snill jente" til han kom tilbake.) Det ble ikke oss to, for å si det sånn.
Det var brev fra søster'n min da hun var student i Tromsø, og pappa som bodde i Singapore. Fra globetrotter venner som jobbet som reiseledere i syden og Disney vertinner i Orlando, og soldater i Libanon. Oppdateringer fra de som ble igjen i Horten og fra de som studerte langt hjemmefra. Eske på eske med artige historier og fantastiske minner. Minner som hadde blitt borte dersom ingen hadde skrevet dem ned og jeg ikke hadde spart på alt mulig rart. Man glemmer jo ting i løpet av tjue år!
Hvis jeg skal dømme ut i fra innholdet i disse eskene, sluttet livet mitt på midten av 90-tallet. Det var vel på den tiden at e-mail gjorde seg gjeldende. Og mobiltelefoner og etterhvert SMS. Nå Facebook og Twitter og LinkedIn og alt det der. Hvem skriver vel brev lenger? Og hvis ingen skriver brev lenger, hvordan skal vi huske? Jeg sparer ikke på alle mailer og SMS'er jeg får. Gjør du?
På Riksarkivet i Oslo kan du lese gamle brev. Bunker med snirklete skriftlig korrespondanse på gulnet papir. Ikke bare brev fra "viktige" folk, men også mellom Ola og Kari Nordmann. Dette er viktige kilder til Norges sosialhistorie. Hva med vår historie?
De yngre generasjonene beskyldes ofte for å være historieløse - hvem sin feil er det?
Eksen min var innom for noen uker siden med tre pappesker fulle av ting som var mine. Han sa han hadde funnet dem nederst bakerst bortest i boden sin. De har nok stått der siden vi flyttet inn i det huset i 2000, og ble tydeligvis ikke med meg da jeg flyttet ut. Men nå står de altså i gangen.
Oppi disse eskene var det mye rart. Min gamle frimerkesamling. Et par broderte bilder av kunstneren farmor, som min far foræret meg en eller annen gang på 90-tallet og som jeg ikke hadde hjerte til å takke nei til. Lenge leve nostalgisk samvittighet.... jeg kastet dem. I bunnen av den ene lå brudebildet til foreldrene mine. Pur unge stivpyntede folk jeg ikke kjenner. Og et kjernefamilie bilde anno 1977. Lekkert. Blant alle disse ikke fullt så interessante tingene lå det brev. MENGDER av brev. Hysterisk morsomme men akk så hjerteskjærende minner fra min tapte ungdom.
Da jeg flyttet fra USA i 1985 holdt jeg kontakt med mine nærmeste venner via brev. Jeg overdriver ikke om jeg sier at jeg skrev og mottok rundt femten brev i uka de første årene. Å lese disse er som å stupe mange og tjue år tilbake i tid og være 16, 17, 18 år igjen. Jeg sitter jo ikke med mine egne brev, men med responsen jeg fikk, og jeg satt i flere timer og humret over mine venners reaksjoner på beretningene om dette rare landet jeg plutselig befant meg i. Jeg hadde visst sendt over noen do-papir samples (av den gamle sorten som var skikkelig hardt og stivt) og alle sendte sympatiske tanker til våre norske romper! Det refereres til forelskelser hvor navnet på gutten det gjaldt ikke ringer ei eneste bjelle (stygg sak) og noen fester jeg helst ikke vil vedkjenne at jeg var med på.
Og det var kjærlighetsbrev. Herlig pinlige brev fra "små-beilere" (og et par store) som tok mot til seg og knotet ned noen mer eller mindre velvalgte ord. Jeg fant et følelsesladet Valentine's kort jeg fikk i sjette klasse fra min store flamme Matt, og en håpløs kjærlighetserklæring fra en snåling som het Monty. Og brevene fra Jørstadmoen og Bardufoss da daværende kjæreste var i militæret. (Å omtale disse i samme avsnitt som kjærlighetsbrev blir strengt talt å utvide begrepet litt, for det var ikke mye lengsel og hete betroelser å spore. Mest saklig info om det pågående USK-kurset og diverse romkamerater samt en anmodning avslutningsvis i hvert brev om å være "snill jente" til han kom tilbake.) Det ble ikke oss to, for å si det sånn.
Det var brev fra søster'n min da hun var student i Tromsø, og pappa som bodde i Singapore. Fra globetrotter venner som jobbet som reiseledere i syden og Disney vertinner i Orlando, og soldater i Libanon. Oppdateringer fra de som ble igjen i Horten og fra de som studerte langt hjemmefra. Eske på eske med artige historier og fantastiske minner. Minner som hadde blitt borte dersom ingen hadde skrevet dem ned og jeg ikke hadde spart på alt mulig rart. Man glemmer jo ting i løpet av tjue år!
Hvis jeg skal dømme ut i fra innholdet i disse eskene, sluttet livet mitt på midten av 90-tallet. Det var vel på den tiden at e-mail gjorde seg gjeldende. Og mobiltelefoner og etterhvert SMS. Nå Facebook og Twitter og LinkedIn og alt det der. Hvem skriver vel brev lenger? Og hvis ingen skriver brev lenger, hvordan skal vi huske? Jeg sparer ikke på alle mailer og SMS'er jeg får. Gjør du?
På Riksarkivet i Oslo kan du lese gamle brev. Bunker med snirklete skriftlig korrespondanse på gulnet papir. Ikke bare brev fra "viktige" folk, men også mellom Ola og Kari Nordmann. Dette er viktige kilder til Norges sosialhistorie. Hva med vår historie?
De yngre generasjonene beskyldes ofte for å være historieløse - hvem sin feil er det?
Abonner på:
Innlegg (Atom)