Mind the gap

Alle som har tatt t-banen i London har fått med seg at man skal "mind the gap" - altså, passe seg for den lille avstanden mellom perrongen og toget..... Denne advarselen har fått en ny betydning for meg.

Filmen "Notes on a Scandal" gikk på bliss i går kveld. Kort og brutalt summert handler det om to kvinner som roter det voldsomt til for seg selv og omgivelsene. Den ene innleder et forhold til en femten år gammel elev og den andre innleder et innbilt forhold til den andre kvinnen. Løgn, bedrag, utpressing, og fullstendig kaos over hele linja. MEN, midt opp i all elendigheten ble jeg grepet av noen visdomsord den ene kvinnen fikk overlevert av sin far:

"Mind the gap. It's the distance between life as you dream it, and life as it is."

Jeg fikk en liten åpenbaring her. Jeg tror nemlig jeg har glemt å "maijnde gæppen". Dette spriket mellom mine drømmer, ambisjoner, og mål for livet på den ene siden, og mitt faktiske, helt vanlige hverdagsliv på den andre, har fått lov til å ta alt for stor plass inne i hodet mitt. Jeg har ofte referert til dette metaforiske svarte hullet jeg stundom ser foran meg, og har hatt lyst til å krype ned i. Det er kanskje ikke et hull allikvevel, men heller ei glipe. Et avvik mellom det jeg hadde sett for meg, og det jeg ser. Og fy meg for å henge meg mest opp i det som IKKE er på plass, i motsetning til det som er det. Det klassiske halvtomme glasset.

Jeg har ikke tenkt å gjøre dette til et kvalmende innlegg av "se alltid lyst på livet" og "vær takknemlig for alt du har" floskler. Jeg kan ikke fordra slikt. Livet er ikke en dans på jævla roser hele tiden og det er helt legitimt å synes at livet er kjipt iblant, til tross for at vi har mat, husly, NAV, friske barn, og ikke blir rammet av naturkatastrofer eller krig.

Det jeg har tenkt å gjøre derimot er å finne frem den lille kjøleskapsmagneten Høvdingen kjøpte i Liverpool i fjor. På den står det nemlig "Mind the Gap" - og det trenger jeg tydeligvis å bli minnet på. Og så skal jeg se litt nøyere på det glasset....

God helg!

Friluftsfanatisme - del to.

Jeg ble vekket av en SMS i dag morges fra en venninne som hadde lest blogginnlegget mitt fra i går. Hun lurte på om vi skulle pakke sammen litt pølser og ved og what-not og dra på tur med familiene våre. I Rødhettes ånd.

Som sagt, så gjort. Vi samlet sammen menner og unger og hund og sekker med stæsj, og dro ut til Jesusbukta på Løvøya. Bål og pølser og pinnebrød. Tjo ho!

I kraft av sin stilling som familieoverhode tok Høvdingen ansvaret for spikking av pølsepinner. I tillegg til pølsepinner spikket han også bort mesteparten av tommeltott neglen og en bit av selve totten.

Vi andre er vel hjemme igjen, med roser i kinnene og bållukt i håret. Høvdingen sitter på legevakta i Tønsberg og venter.....

Jeg bare nevner det.

Friluftsfanatisme og sånn

Det er en vakker høstdag og solen skinner. Mitt personlige behov for å komme meg ut og nyte dagen i friskluft er minimal. Men innerst innerst inne, sammen med nødvendigheten av å banke tepper, lage skikkelig søndagsmiddag, og handle julegaver før bittelille julaften, ligger trangen til å komme meg ut på tur. Jeg tror moren min plantet dette lille frøet i barndommen - "det er så fint vær, kom deg ut" var standardparolen hjemme hos oss. Dette lille frøet har dessverre ikke vokst seg til et oppriktig ønske om å være ute og nyte friluftsaktiviteter. Grunnet elendige vekstvilkår og lite gjødsel har den faktisk mutert til et viltvoksende ugress av dårlig samvittighet.

Jeg sleper ikke teppene mine ut for å banke løs på dem med et sånt snodig lite bambusredskap. Jeg MÅ ikke spise en eller annen langstekt kjøttrett med poteter og brun saus hver søndag. Og så lenge julegavene er i hus før sølvguttene traller julen inn er jeg godt fornøyd. Disse tingene klarer jeg å drite i.

Men dette med å komme meg ut når det er fint vær, her sliter jeg. Vel, sliter og sliter. Det jeg sliter med er følelsen av at jeg BURDE. Ikke bare at jeg burde komme meg ut, men at jeg burde VILLE komme meg ut. Jeg gjør nemlig ingen av delene. Jeg sitter jo her, inne foran skjermen, og konstaterer at det er fint vær og at jeg ikke har lyst til å gå ut og nyte det. Jeg koser meg her inne. Fyr i peisen. Glovarm kaffe i koppen. Snus under leppa. P3 som en svak musikalsk summing fra kjøkkenet. Nevnte jeg at jeg er alene hjemme? Det er til å bli rent salig av....

Så var det denne samvittigheten da. Solen skinner, høstluften er deilig frisk, og fargene er spektakulære på denne årstiden. Og her sitter jeg. Jeg burde gå meg en tur. Ideelt sett burde jeg tatt på meg supermamma drakten min, lagd pinnebrøddeig, funnet frem noen pølser, laget kakao, hivd noen vedkubber i sekken, og dratt familien ut på tur. Ideelt sett. Kanskje i morgen - hvis været holder.

slow suicide - med sko til 1300 kroner

For en stund siden leste jeg om en treningsguru som fnøs av utsagnet til andre treningsguruer om viktigheten av å finne en treningsform som "du synes er gøy". For, som den kloke mannen sa, finnes det ingen form for trening som er gøy når du er i dårlig form. Det er ALDRI gøy å ikke kunne puste. Det er heller ikke særlig morsomt å være det mest ukoordinerte og andpustne i salen på et helsestudio. Eller den med det mest rødsprengte ansiktet etter en spinning time. Å få min elendige kondis bekreftet offentlig vil jeg helst unngå, derfor må jeg smug-jogge i skogen.

På denne tiden i fjor var jeg målbevisst og ambisiøs, og fulgte et løpe opplegg jeg fant på nettet. Jeg begynte pent og klarte etter hvert å løpe mine 5 km uten å miste pusten eller motet. På ett tidspunkt kunne jeg faktisk se for meg selv som en "løper". Men det var i fjor. Da vinteren kom hadde jeg alle verdens intensjoner om å holde formen ved like på tredemølle på helsestudio, men gjorde det ikke. Og jeg er tilbake til utgangskondisen - som er laber.

Dette fikk jeg bekreftet i dag etter en suicidal løperunde med en mye sprekere venninne. Jeg burde visst bedre enn å hive meg på en joggetur sånn helt ut av det blå. Hva med å begynne litt pent? Hadde det vært en idé kanskje? Jeg falt av før vi var kommet halvveis, med blodsmak i munnen og stjerner foran øynene. Linkin Park dundret i ørene, mens hjertet mitt holdt takt med en trash-metal låt fra helvete. Det er slike stunt som gjør at motivasjonen for å noensinne løpe igjen blir borte.

Men, jeg har en plan. Jeg skal hente frem "ta det pent og pyntelig" opplegget igjen og begynne på nytt. Jeg klarer nok ikke å holde tritt med venninnen min neste gang, eller gangen etter der igjen heller, men før eller siden...

Ekte løpefolk kan fortelle om noe som heter "runners high" - en slags euforisk opplevelse under løpeturen, som man blir avhengig av, som en rus. At det er deilig å løpe. Sex er deilig. Høvdingen er deilig. Rødvin er deilig. Popkorn er deilig. Men løping??

Jeg er litt skeptisk.  Men den som jogger får se.

Oversett av:

I dag var jeg innom Publicom forlag for å hente et par eksemplarer av boka "mi". Det vil si, boka til Nando Parrado, som jeg har oversatt. Det var en ganske spesiell følelse å holde så mange arbeidstimer i hendene. Men, det er jo ikke mine ord. Det er riktignok mine norske ordvalg og utrykksmåter, og jeg eier opphavrettighetene til den norske utgaven, men det er Nando sin historie. Jeg har også historier, men ingen som har vokst seg så store og sterke at de står av seg selv mellom to permer. Når historiene mine og jeg blir store skal vi også få våre navn på førstesiden. Ikke i liten skrift på kolofonsiden bak Oversetter:...

Jeg trodde det var litt tæl i deg.....

Når man har familie man ikke treffer så ofte så risikerer man å få det fryktede "hva driver du med for tiden?" servert midt i trynet. Akkurat da du syntes det begynte å bli hyggelig. Jeg kjenner folk som har unnlatt å møte opp på alle slags gjenforeningsfester (i skole og familie sammenheng) BARE for å slippe å bli stilt dette spørsmålet. Jeg har ikke latt det gå så langt, men trodde helt ærlig jeg ville være trygg hos min nærmeste familie. Niks.

Nå har det seg slik at jeg har litt innviklede familieforhold. Mine tremenninger på morssiden er også mine stesøsken på farssiden. (Finn ut av det i ledige stunder). Jeg var altså hos min far og hadde det hyggelig da min tremenning/stebror også kom innom. Samtalen dreide seg over på jobb og yrkesmessige bragder, noe det har vært lite av i det siste for min del. Jeg forklarte og bortforklarte min situasjon etter beste evne da den ikke- kjødelige lillebroren jeg aldri ønsket meg sa, "Jeg trodde det var litt tæl i deg jeg...."

KLASK! PLAFF! DUNK!  Dæven som det svir når man blir truffet på sitt aller ømmeste punkt. Med ei slegge. Og det blir en enda surere pille å svelge når du vet, innerst inne, at du er fersket. Gjennomskuet som den lille feige fisen du er.

Joda, jeg har søkt på masse jobber. Og ja, jeg har oversatt en bok (ute i en bokhandel nær deg i disse dager: Jeg lever! heter den) og litt annet. Jeg har til og med FÅTT en jobb. Som konfirmantleder for Human-Etisk Forbund i Tønsberg, noe jeg gleder meg veldig til. Men, når sant skal sies så har jeg ikke virkelig fyret meg opp og hevet meg rundt og vært skikkelig på.

Jeg vet jeg har det i meg. Et eller annet sted. Kanskje det ligger under en metaforisk haug med avvisning. Eller nederst i bunken av tiltak jeg skal iverksette ETTER jeg har gjort et eller annet som jeg ikke får gjort før jeg har gjort noe annet som jeg egentlig ikke har lyst til å gjøre..... Kanskje jeg rett og slett har mistet det. Eller lagt det fra meg på et trygt og bortgjemt sted i påvente av at behovet skal bli så stort at jeg husker hvor jeg la det.

Jeg må lete litt. Jeg MÅ finne ballene mine!