Decisions... decisions...

Overnevnte tekst var å lese på ENORME reklameplakater langs motorveien i USA. Det var reklame for McDonald's, og ved siden av denne teksten var det kun et bilde av en (surprise!) hamburger. En slik stor flott en som du garantert aldri får dersom du stopper på McDonald's. Det du derimot ganske sikkert får er akutt beslutningsvegring. Og dette gjelder uansett hvor du stopper for å spise eller drikke. Det er så jævlig mye å velge mellom. Jeg er vanligvis en stor tilhenger av valgfrihet - men ærlig talt, hvor mange størrelser og varianter trenger en gjennomsnittsamerikaner egentlig? Tydeligvis mange.

Vi er på en relativt enkel "diner" for å spise lunsj. Vi får sitte i en "booth", dvs to plasttrukne fastmonterte 3-seters sofaer plassert mot hverandre med en bordplate montert  i mellom. Slik som du ser på alle amerikanske filmer. Vi er fem stykker og menyene er så store at det er ikke plass til alle når de ligger flate på bordet, og når vi løfter dem opp for å lese blir vi sittende i hvert vårt lille menyunivers og må strekke hals og rope for å kommunisere med hverandre. Menyen er på nesten ti tettskrevne sider med to kolonner med tekst på hver side. Høvdingen stikker hodet frem fra bak menyen og ser forskrekket ut, og jeg kan formelig se spørsmålstegnene som dingler over de tre små hodene på andre siden av bordet. På denne diner'n serveres frokost hele døgnet så vi kan velge mellom alt fra egg og bacon og yankee pannekaker med lønnesirup til entrecôte med valgfritt tilbehør.

Vi får ikke velge om vi vil ha vann eller ikke. Det kommer helt uoppfordret fra damen. Fem store vannglass blant menytrengselen. Småfolket har vært ute en sommernatt i restaurant-amerika før og lukter på vannet først. Tre neser rynker seg i takt - æsj, det er springvann. Det ligger en eim av svømmehall rundt bordet og vi dykker ned i menyene igjen og kommer opp etterhvert som vi bestemmer oss.

Det er da det neste problemet melder seg. Når du endelig har bestemt deg for én ting på denne overdimensjonerte menyen, så kommer alle spørsmålene. Hva vil jeg ha i tillegg til det jeg bestilte. Det følger nemlig med suppe eller en eller annen form for salat. Jeg kan velge mellom tre typer suppe, en, to tre. Nei takk, jeg tar salat. Fruktsalat, coleslaw, garden salad? Garden salad, takk. Stor eller liten? Velger jeg stor kan jeg plukke selv fra salatbaren, velger jeg liten får jeg en skål med salatblader (fritt oversatt). Eh... jeg tar en liten. Og det gjelder å spisse ørene nå, for det kommer fem forskjellige dressingalternativer i rask rekkefølge. Jeg velger blue cheese og ser forventningsfullt på damen og venter å høre at de har opptil flere type muggost jeg kan velge mellom. Den gang ei,  men det var tilbud om krutonger. Og dem var det hvitløk i.... så dersom jeg var allergisk burde jeg heller be om solsikkekjerner eller baconstrø, som ikke var ekte bacon altså.

Alt dette lirer den überblide damen av seg uten antydning til verken stress eller irritasjon. Jeg derimot, begynner å bli lei. Høvdingen gruer seg allerede til sin tur og småhodene på andre siden av bordet spinner sånn at jeg nesten ikke ser hvem som er hvem lenger. Ja takk til krutonger da, og ferdig med det. Feil. Jeg skal jo ha en eller annen form for potet til. Jeg stopper henne midt i potetregla og ber om pommes frites. Jeg synes jeg hørte hun nevnte dobbelbakte poteter, som er utrolig gode, men bare tanken på alle de nye mulighetene det valget ville avstedkomme får meg til å miste matlysten fullstendig. Og da er plutselig mye av vitsen borte.