Det er lenge siden jeg har hatt reisefeber. Da jeg var liten kan jeg huske at jeg synes den siste kvelden og natten før vi skulle ut på spennende ferietur var ulidelig lang. Det kriblet i magen og det kriblet i bena og mamma og pappa var stresset og det var en anelse amper stemning i huset.
Siden den gang har det blitt mange reiser og jeg trodde rett og slett jeg hadde blitt en reisevant og til dels blasert voksen dame. Men nei. Denne kvelden før vi skal ut på en spennende ferietur har jeg reisefeber for første gang på veldig veldig lenge.
De spente sommerfuglene i magen har dessverre blitt erstattet av luft, kriblingen i bena gir seg mest utslag i et akutt behov for rødvin og stemningen er heldigvis langt ifra amper her i vår stue – men spenningen er så avgjort tilstede.
Det er mye å huske på.
Elektronisk pass? Check. Billetter? Check. Reserverte sitteplasser? Check. Bekreftelsen på leiebilen? Check. Penger? Check. Og vi har rutetabeller for ferjene, vi har hotellrom og kjøreanvisninger fra Google maps. Høvdingen har endog pugget veinettet i halve delstaten via satellitt. Alt det praktiske er under kontroll. Posten er stoppet, avisen er stoppet. Huspass er ordnet. Søppelet er tømt, kjøleskapet rensket for alle eventuelle stygge overraskelser. Bilen rakk til og med en EU kontroll i dag morges.
Da gjenstår det bare å pakke.
Jeg begynte egentlig å pakke klær for tre uker siden. Jeg puttet ikke noe fysisk ned i kofferten før noen få timer siden, men inne i hodet mitt har jeg pakket. Jeg har hatt en idé om hva som skal med og ikke og har faktisk bare brukt klær fra ”B-garderoben” i det siste. Du vet, de ikke helt favorittplaggene. De som ligger underst og henger bakerst. Ikke direkte maleklær, men de som har havnet i kategorien helt grei som gjør at de havner i posen til UFF neste gang du rydder i skapet. På den måten har jeg klart å holde grom-klærne rene og pene frem til i dag da de endelig tok turen fra min mentale koffert over i Samsoniten. Ungene fikk en detaljert liste over hvor mange av hva de skulle ha med. Gikk som en drøm. Høvdingen klarer seg utmerket på egenhånd.
Og så var det sko. At det skal være så vanskelig å velge ut et passende antall par sko. Jeg skulle ønske jeg følte at ett par holdt i massevis. Nei, forresten, det er løgn. Jeg er glad for at jeg ikke synes det holder med ett par sko. Det ville vært leit. Men at det holdt med tre eller fire par… Det hadde vært fint. Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at jeg har noe sånt som femti par sko. Det er svært vanskelig bare å velge ut noen få. Men jeg har en slags regel om at dersom skoene lar seg klemme skikkelig flate – da teller de ikke. For de er jo nesten ikke der sant? Tar vi hensyn til den lille regelen min så har jeg klart å begrense meg til kun seks par.
Til tross for at jeg skal reise til sminkepungens hjemland må jeg likevel ha med meg mye stæsj. Jeg er ingen ungdom lenger og huden min har visse behov som må dekkes, uansett reisemål. Jeg kan ikke la Clarins kremene og andre godsaker stå igjen på badehylla hjemme fordi det går an å erstatte dem med noe billig skvip fra drug store’n over there og dermed slippe å drasse med meg en egen liten koffert med toalettsaker. Du leste riktig. Jeg har en egen liten koffert med toalettsaker. Men, når sant skal sies er det ikke bare toalettsaker i den kofferten – det er jo også sko.
tirsdag 20. juli 2010
søndag 11. juli 2010
Kjerring VM
Jeg kan igrunnen veldig lite om syklubber. Jeg kan huske at mamma var med i syklubb da jeg var liten. Det kom en gjeng med venninnedamer hjem til oss og mamma hadde dekket på med kaffe og kanskje ei kake. Men de sydde faktisk, om jeg ikke husker helt feil. Det var strikketøy, heklenåler, og broderigarn med i veskene deres. Når damer dra på syklubb nå for tiden er det ikke håndarbeidsposen de tar med seg, men polposen.
Jeg kan som sagt lite om syklubber. Men jeg har to ganger blitt tvangsinnlemmet i syklubbens stygge stesøster - barselgruppen. Og dette er egentig noe helt annet. Her ble et passende antall totalt fremmede kvinner spleiset sammen av den lokale helsestasjon utifra enkle demografiske kriterier. Vi bodde i samme kommune og hadde fått unger omtrent samtidig. Eventuelle andre felles interesser ble opp til de enkelte å finne ut av i løpet av noen småkoselige samlinger hjemme hos hverandre. Men, innen alle obligatoriske temaer som graviditet, fødsel, sting, forstoppelse, amming, såre brystvorter, nattevåk og udugelige ektemenn var utdebattert, var barseltiden over, ammetåken hadde lettet og jeg har ikke sett eller hørt fra dem siden.
Syklubber derimot, er venninner. Gjerne sånne venninner man har hatt så lenge man kan huske. Sånne venninner man kan si alt til – og alt om. Man blir ikke medlem av slike syklubber helt uten videre. Det er litt ”by invitation only”. Som en eksklusiv klubb, på en misforstått måte. Jeg ble bedt med til en slik syklubb-aften en gang. Min tilstedeværelse ble visstnok godkjent på det forrige møtet. Jeg måtte pynte meg bitte-litt og ta med en liten gave til maks 100 kroner til utlodning.
Jeg pyntet meg bitte litt for lite, tok med en gave som var alt for langt unna 100 kroner og følte meg dum dum dum fra første stund. Jeg kjente alle medlemmene fra før, men vi var vel ikke akkurat venninner. Allerede i bilen på vei dit fattet jeg mistanke om hvordan dette kom til å bli. Jeg ble grundig de-breifet om hvem som hadde kranglet med hvem sist gang, hvem som alltid drakk for mye, hvem som alltid gjorde for lite ut av serveringen og hvem som alltid tok den heeelt ut og satte stadig nye standarder for renhold, antrekk, og ikke minst, bevertning. Hver syklubb var i virkeligheten siste runden i en uendelig lang rekke av kvalifiseringskamper mot tittelen ”hun som fikser alt, alltid”.
Denne kvelden skulle vi til hun som gjerne var litt enkel hva gjaldt servering. Jeg så for meg Maryland kjeks og kaffe. Enkelt i denne sammenhengen var derimot quiche med broccoli og tomat med varme hjemmelagde baguetter. Oi oi oi, her var jeg definitivt utenfor min liga. Jeg sto midt i den rene, pene, ryddige stuen og tenkte at jeg måtte minst skaffe meg vaskehjelp og pusse opp flere rom før jeg kunne være vertinne for denne gjengen.
Stemningen var.....rett og slett litt fjollete. Jeg følte meg som en jentunge som hadde kledd seg ut i mammas klær og lekte voksenfest. Var disse velfriserte, nøttebrune damene med perleøredobber og fransk manikyr på min egen alder? Sist jeg så flere av dem samlet, veltet de ut av en russebil, drita fulle med grorud-palmer, knallblå mascara, og hver sin flaske med Peach Canei. Og det var ikke pent.
Men skinnet bedrar, for når det kom til stykket, hadde de ikke forandret seg så mye likevel. Peach Canei var byttet ut med en frisk Chablis og hårstrikk var noe man brukte på spinning, men jenter er jenter og syklubb er voksne jenters nye arena for yndlingsgeskjeften: sladder. Om sladrehank skal selv ha bank var det et par stykker her som skulle hatt en omgang med juling. Lykken smilte denne syklubbkvelden, for en av jentene måtte bli hjemme og da var showet i gang.
”Guuuuuuuuuuuud så feit hun har blitt. Hun har helt sluttet å trene. Jeg har hørt at mannen hennes er utro. Neiiiiiiiiiiiiiiii, er det sant? Ungene hennes er så ufordragelige. Huset hennes luktet litt rart sist – Ja! Merket du det også? Hva var hun serverte forrige gang? Jeg tror hun har fikset på puppene. Hun gjør så godt hun kan, stakkar.”
Ja sannelig sa de stakkar. I et lite øyeblikk følte jeg meg høyt hevet over disse damene. For noen drittkjerringer! Men, det varte ikke lenge. For, når sant skal sies, er nok ikke jeg noe bedre. Eller jo, litt. For jeg vasker og rydder ikke hele huset før jeg lager en masse mat, pynter meg, og ber venninner på VM i baksnakking. Men jeg også plukker andre kvinner fra hverandre. Sammenligner unger, inntekt, rynker, og romper. Ingenting gjør meg gladere en sommerdag på stranden enn å se ei fin dame med hengepupper. Eller strekkmerker. Eller best av alt: appelsinhud!! Å lykke! Det er ikke bare meg. Men hun også. Og hun. Og hun! Hurra! Vi forfaller like herlig alle sammen. Er det ikke deilig?
Jeg kan som sagt lite om syklubber. Men jeg har to ganger blitt tvangsinnlemmet i syklubbens stygge stesøster - barselgruppen. Og dette er egentig noe helt annet. Her ble et passende antall totalt fremmede kvinner spleiset sammen av den lokale helsestasjon utifra enkle demografiske kriterier. Vi bodde i samme kommune og hadde fått unger omtrent samtidig. Eventuelle andre felles interesser ble opp til de enkelte å finne ut av i løpet av noen småkoselige samlinger hjemme hos hverandre. Men, innen alle obligatoriske temaer som graviditet, fødsel, sting, forstoppelse, amming, såre brystvorter, nattevåk og udugelige ektemenn var utdebattert, var barseltiden over, ammetåken hadde lettet og jeg har ikke sett eller hørt fra dem siden.
Syklubber derimot, er venninner. Gjerne sånne venninner man har hatt så lenge man kan huske. Sånne venninner man kan si alt til – og alt om. Man blir ikke medlem av slike syklubber helt uten videre. Det er litt ”by invitation only”. Som en eksklusiv klubb, på en misforstått måte. Jeg ble bedt med til en slik syklubb-aften en gang. Min tilstedeværelse ble visstnok godkjent på det forrige møtet. Jeg måtte pynte meg bitte-litt og ta med en liten gave til maks 100 kroner til utlodning.
Jeg pyntet meg bitte litt for lite, tok med en gave som var alt for langt unna 100 kroner og følte meg dum dum dum fra første stund. Jeg kjente alle medlemmene fra før, men vi var vel ikke akkurat venninner. Allerede i bilen på vei dit fattet jeg mistanke om hvordan dette kom til å bli. Jeg ble grundig de-breifet om hvem som hadde kranglet med hvem sist gang, hvem som alltid drakk for mye, hvem som alltid gjorde for lite ut av serveringen og hvem som alltid tok den heeelt ut og satte stadig nye standarder for renhold, antrekk, og ikke minst, bevertning. Hver syklubb var i virkeligheten siste runden i en uendelig lang rekke av kvalifiseringskamper mot tittelen ”hun som fikser alt, alltid”.
Denne kvelden skulle vi til hun som gjerne var litt enkel hva gjaldt servering. Jeg så for meg Maryland kjeks og kaffe. Enkelt i denne sammenhengen var derimot quiche med broccoli og tomat med varme hjemmelagde baguetter. Oi oi oi, her var jeg definitivt utenfor min liga. Jeg sto midt i den rene, pene, ryddige stuen og tenkte at jeg måtte minst skaffe meg vaskehjelp og pusse opp flere rom før jeg kunne være vertinne for denne gjengen.
Stemningen var.....rett og slett litt fjollete. Jeg følte meg som en jentunge som hadde kledd seg ut i mammas klær og lekte voksenfest. Var disse velfriserte, nøttebrune damene med perleøredobber og fransk manikyr på min egen alder? Sist jeg så flere av dem samlet, veltet de ut av en russebil, drita fulle med grorud-palmer, knallblå mascara, og hver sin flaske med Peach Canei. Og det var ikke pent.
Men skinnet bedrar, for når det kom til stykket, hadde de ikke forandret seg så mye likevel. Peach Canei var byttet ut med en frisk Chablis og hårstrikk var noe man brukte på spinning, men jenter er jenter og syklubb er voksne jenters nye arena for yndlingsgeskjeften: sladder. Om sladrehank skal selv ha bank var det et par stykker her som skulle hatt en omgang med juling. Lykken smilte denne syklubbkvelden, for en av jentene måtte bli hjemme og da var showet i gang.
”Guuuuuuuuuuuud så feit hun har blitt. Hun har helt sluttet å trene. Jeg har hørt at mannen hennes er utro. Neiiiiiiiiiiiiiiii, er det sant? Ungene hennes er så ufordragelige. Huset hennes luktet litt rart sist – Ja! Merket du det også? Hva var hun serverte forrige gang? Jeg tror hun har fikset på puppene. Hun gjør så godt hun kan, stakkar.”
Ja sannelig sa de stakkar. I et lite øyeblikk følte jeg meg høyt hevet over disse damene. For noen drittkjerringer! Men, det varte ikke lenge. For, når sant skal sies, er nok ikke jeg noe bedre. Eller jo, litt. For jeg vasker og rydder ikke hele huset før jeg lager en masse mat, pynter meg, og ber venninner på VM i baksnakking. Men jeg også plukker andre kvinner fra hverandre. Sammenligner unger, inntekt, rynker, og romper. Ingenting gjør meg gladere en sommerdag på stranden enn å se ei fin dame med hengepupper. Eller strekkmerker. Eller best av alt: appelsinhud!! Å lykke! Det er ikke bare meg. Men hun også. Og hun. Og hun! Hurra! Vi forfaller like herlig alle sammen. Er det ikke deilig?
lørdag 10. juli 2010
No shoes. No shirt. No service.
Jeg tror ingen som kjenner meg, selv ikke de som bare kjenner meg litt, vil noensinne påstå at jeg er prippen. Men, etterhvert som sommervarmen brer seg over østlandet, plages jeg av en vederstyggelighet. Halvnakne folk.
De er overalt. Jeg snakker ikke om på stranda eller i parken eller i hagen. Det er i orden, jeg sa jo at jeg ikke er prippen. Jeg snakker om halvnakne folk i butikken. Og verst av alt - i matbutikken.
En svett overvektig mann i bar overkropp og ingen sko gikk foran meg gjennom avdelingen for frukt og grønt på Meny i sted. Han hadde lange hår på ryggen som dannet en slags midtskill nedover ryggraden og var helt svart under føttene. Unnskyld meg altså, men... æsj. Jeg skjønner at det er ikke min plass å mene noe som helst om hans kropp og kroppshår eller hvor ofte (eller ikke) han vasker føttene sine - men så la meg få slippe da for pokker!
Skal jeg ha en svett halvnaken mann så tett innpå meg ser jeg helst at han har et skjelmsk smil og en stående invitasjon.
Til trauste tilbakeholdne ola nordmenner å være synes jeg grensen for god gammeldags dekorum er langt overskredet. Når ble det helt greit å belemre vilt fremmede mennesker med så mye kroppslukt, kroppshår og kroppsfett mens de handler mat?? Og dette gjelder ikke bare de som faller inn under ikke-helt-fotomodell-akkurat-gruppen. Det gjelder alle som av en eller annen grunn synes det er akseptabelt å vandre gjennom kjøpesenter o.l. i badebukse eller bikini - og intet annet. Det er selvsagt mer urovekkende å komme borti en svett øl-vom eller et par hengepupper på avveie i det man strekker seg etter salaten enn det er å stå bak en ung veltrent V-rygg i kassen, men problemstillingen er den samme. Jeg har ikke bedt om å få kroppen din midt i trynet på butikken. Eller i bokhandleren. Eller på Maxbo. Men SÆRLIG ikke på Meny. Svette, fremmede, halvnakne kropper sto ikke på min Meny.
De er overalt. Jeg snakker ikke om på stranda eller i parken eller i hagen. Det er i orden, jeg sa jo at jeg ikke er prippen. Jeg snakker om halvnakne folk i butikken. Og verst av alt - i matbutikken.
En svett overvektig mann i bar overkropp og ingen sko gikk foran meg gjennom avdelingen for frukt og grønt på Meny i sted. Han hadde lange hår på ryggen som dannet en slags midtskill nedover ryggraden og var helt svart under føttene. Unnskyld meg altså, men... æsj. Jeg skjønner at det er ikke min plass å mene noe som helst om hans kropp og kroppshår eller hvor ofte (eller ikke) han vasker føttene sine - men så la meg få slippe da for pokker!
Skal jeg ha en svett halvnaken mann så tett innpå meg ser jeg helst at han har et skjelmsk smil og en stående invitasjon.
Til trauste tilbakeholdne ola nordmenner å være synes jeg grensen for god gammeldags dekorum er langt overskredet. Når ble det helt greit å belemre vilt fremmede mennesker med så mye kroppslukt, kroppshår og kroppsfett mens de handler mat?? Og dette gjelder ikke bare de som faller inn under ikke-helt-fotomodell-akkurat-gruppen. Det gjelder alle som av en eller annen grunn synes det er akseptabelt å vandre gjennom kjøpesenter o.l. i badebukse eller bikini - og intet annet. Det er selvsagt mer urovekkende å komme borti en svett øl-vom eller et par hengepupper på avveie i det man strekker seg etter salaten enn det er å stå bak en ung veltrent V-rygg i kassen, men problemstillingen er den samme. Jeg har ikke bedt om å få kroppen din midt i trynet på butikken. Eller i bokhandleren. Eller på Maxbo. Men SÆRLIG ikke på Meny. Svette, fremmede, halvnakne kropper sto ikke på min Meny.
torsdag 8. juli 2010
The light and the angle....
På denne dagen for fem år siden kysset høvdingen meg for første gang.
Han hadde fulgt meg hjem fra byen. Han var naboen min, så dette var ikke noen stor begivenhet i seg selv, han skulle jo tross alt samme vei.
Det er ikke akkurat noe jeg er stolt av, men jeg hadde forsøkt å lokke han opp og inn (for å si det sånn...ehem) opptil flere ganger tidligere, uten hell. Vi hadde kjent hverandre siden ungdomstiden og vi var jo så gode venner at var det egentlig lurt å risikere vennskapet for en natt eller to med, ja... ting og tang? Nei, det var det ikke, så mine tilnærmelser ble høflig avvist hver gang. Så du det? Det står hver gang. Jeg prøvde meg altså flere ganger. Pinlig skamløst.
Men denne gangen fikk jeg altså et kyss på trappa. Helt uventet. Lite og lett. OVERRASKENDE bra til et uventet, lite og lett, og tilsynelatende ikke-planlagt nattakyss å være. Jeg tror ikke jeg sa noe etterpå. Ikke engang takk.
Vel innenfor døren med skjelvende knær og maven full av sommerfulger hadde jeg derimot en lengre samtale med meg selv. Herregud. Hva var det? Hvorfor gjorde han det? Hvorfor kribler leppene mine ennå? Mest av alt tenkte jeg, WOW! Det må jeg gjøre igjen.
Og det har jeg gjort. Til gangs.
Vi har kysset oss til samboerskap i gammel murvilla og flere millioner i gjeld. Jeg gleder meg fortsatt til han kommer hjem fra jobben hver dag. Jeg får fortsatt blomster. Og jeg får fortsatt sommerfugler i maven når han kysser meg. Jeg regner meg som privilegert som har det sånn.
Vi skal ut og spise middag i kveld, for å feire. Vi vurderte diverse romantiske heisaturer vi kunne hive oss på denne helgen, med fyll og hotellsex i storbyen. Men ikke denne gangen. Det blir riktignok både hiving og fyll - men vi har leid en container og ikke et hotellrom.
Han hadde fulgt meg hjem fra byen. Han var naboen min, så dette var ikke noen stor begivenhet i seg selv, han skulle jo tross alt samme vei.
Det er ikke akkurat noe jeg er stolt av, men jeg hadde forsøkt å lokke han opp og inn (for å si det sånn...ehem) opptil flere ganger tidligere, uten hell. Vi hadde kjent hverandre siden ungdomstiden og vi var jo så gode venner at var det egentlig lurt å risikere vennskapet for en natt eller to med, ja... ting og tang? Nei, det var det ikke, så mine tilnærmelser ble høflig avvist hver gang. Så du det? Det står hver gang. Jeg prøvde meg altså flere ganger. Pinlig skamløst.
Men denne gangen fikk jeg altså et kyss på trappa. Helt uventet. Lite og lett. OVERRASKENDE bra til et uventet, lite og lett, og tilsynelatende ikke-planlagt nattakyss å være. Jeg tror ikke jeg sa noe etterpå. Ikke engang takk.
Vel innenfor døren med skjelvende knær og maven full av sommerfulger hadde jeg derimot en lengre samtale med meg selv. Herregud. Hva var det? Hvorfor gjorde han det? Hvorfor kribler leppene mine ennå? Mest av alt tenkte jeg, WOW! Det må jeg gjøre igjen.
Og det har jeg gjort. Til gangs.
Vi har kysset oss til samboerskap i gammel murvilla og flere millioner i gjeld. Jeg gleder meg fortsatt til han kommer hjem fra jobben hver dag. Jeg får fortsatt blomster. Og jeg får fortsatt sommerfugler i maven når han kysser meg. Jeg regner meg som privilegert som har det sånn.
Vi skal ut og spise middag i kveld, for å feire. Vi vurderte diverse romantiske heisaturer vi kunne hive oss på denne helgen, med fyll og hotellsex i storbyen. Men ikke denne gangen. Det blir riktignok både hiving og fyll - men vi har leid en container og ikke et hotellrom.
onsdag 7. juli 2010
Sommerfavoritter i tilfeldig rekkefølge.
Varme - Jeg fryser bestandig. Jeg er en av de få jeg kjenner som tar med seg en liten jakke til syden midtsommers i tilfelle det blir kaldt. Skjønt, skikkelig kaldt blir det jo aldri på Gran Canaria midt i juli, men i tilfelle det skulle bli det, vil jeg være forberedt. Skjønner? Det er ille. Jeg har lidd meg gjennom denne vinteren som har vært og har gledet meg veldig til sommer og varme. Jeg skal ikke engang gå inn på norske sommere.... men det er ihvertfall ikke snø.
Dårlige romaner - Hvem gidder vel å ligge i sola og lese seriøse bøker? Det finnes en egen sjanger for denne årstiden. Å komme ajour med alle krititerroste romaner er noe vi kan gjøre resten av året. Les lett. For ikke å si lettsindig. La deg bortføre og forføre av en mørk og vakker pirat i sommer. Hvis du rødmer underveis har du valgt rett (eller du burde komme deg ut oftere!)
Rosévin - Rosévin er merkelige greier. Det ville ikke engang falt meg inn å drikke rosévin ellers i året, uansett hva slags fiffig forrett som ble servert. Men om sommeren er det utrolig godt. Jeg kan driste meg til å ta ordet forfriskende i bruk. Å sitte på verandaen med min kjære med solen i ansiktet og et glass rosévin er en skikkelig ahhhh.......sommer opplevelse.
Grillmat - Høvdingen har investert i gassgrill i år. Han har sverget til Weber kulegrillen i alle år og jeg har hørt "det er DET som er grilling" og bla bla om grillkullets uovertreffelige egenskaper og det blir ikke det samme på gass, så lenge vi har bodd sammen. Men plutselig en dag rygget han inn oppkjørselen med en diger pappeske bak i bilen og voila! vi griller på gass. Jeg er ingen kjenner... og jeg merker ikke noe forskjell i smaken jeg. Det er høvdingen som står for det meste av matlagingen her i huset (jeg bøyer meg i støvet) og sommermaten på grillen er ALLTID bra. Uavhengig av gass eller kull.
Sol - Vi nordboere lider av solmangel. Jeg har ikke tenkt å bli vitenskapelig her men jeg mener å ha lest noe om at grunnen til at vi oftere plages av influensa og forkjølelse om vinteren er på grunn av for lite vitamin D - som vi får av sola. Sol og sommer gjør noe med oss her oppe. Vi blir lettere til sinns, lettere i tøyet, lettere på tråden... ja, alt løsner i solen! I stedet for å krype inn under hvert vårt pledd i hvert vårt hus, er vi ute og skaper trengsel på sitte-ute plassene til kaféer og restauranter og slukker en fiktiv tørste med flere liter med øl.
Ferie - Hvor skal dere i ferien? Har du ferie? Ja, nå trenger jeg ferie. Det snakkes ustanselig om ferie. Det begynner faktisk rett etter 17. mai. Vi pakker vekk bunaden og flagga og glir nærmest umerkelig inne i pre-ferie modus. Innen midten av juni tenker ikke folk på annet. Skattepenger og feriepenger renner inn og handelstanden kniser hele veien til banken. Innen midten av juli henger bedriftsnorge i en tynn tråd av ekstrahjelper, vikarer, og ufaglærte ungdommer som forsøker å fylle alt for store sko. Som arbeidsledig har jeg hatt "fri" ganske lenge nå, og den største forskjellen er faktisk været og det labre utvalget av ledige jobber på nav.no. Men snart har resten av familien også ferie, og det gleder jeg meg til. Gleder meg til høvdingen er like laid back med hensyn til leggetid og vekkerklokker som det jeg har vært i det siste. Gleder meg til at han senker skuldrene, slapper av, og tar det helt unødvendig, men akk så deilige, siste glasset med rødvin sammen med meg - midt i uka! Og så skal vi på langtur da. Det er digg.
Brunfarge - alt på kroppen min ser bedre ut med litt brunfarge. Ferdig snakka.
Venner - Hvorfor er det slik at det er enklere bare å stikke innom venner om sommeren? Er det fordi man ikke føler at man er like mye til "bry" hvis man ikke går lenger enn inn på verandaen? Hvem vet. Det er ihverfall hyggelig å treffes og ta en uhøytidelig fiesta med grillmat og vin i sommernorge når alle har fri. Det burde høvdingen og jeg gjøre oftere. Du også.
Feriemodus - Den tilstanden i hjernen som vekkes til live i det du setter deg i bilen etter siste arbeidsdag før ferien. Det kjennes godt. Nyt følelsen og prøv å bevar den gjennom dine tilmålte ferieuker. Fritt frem for å kose seg!
Dårlige romaner - Hvem gidder vel å ligge i sola og lese seriøse bøker? Det finnes en egen sjanger for denne årstiden. Å komme ajour med alle krititerroste romaner er noe vi kan gjøre resten av året. Les lett. For ikke å si lettsindig. La deg bortføre og forføre av en mørk og vakker pirat i sommer. Hvis du rødmer underveis har du valgt rett (eller du burde komme deg ut oftere!)
Rosévin - Rosévin er merkelige greier. Det ville ikke engang falt meg inn å drikke rosévin ellers i året, uansett hva slags fiffig forrett som ble servert. Men om sommeren er det utrolig godt. Jeg kan driste meg til å ta ordet forfriskende i bruk. Å sitte på verandaen med min kjære med solen i ansiktet og et glass rosévin er en skikkelig ahhhh.......sommer opplevelse.
Grillmat - Høvdingen har investert i gassgrill i år. Han har sverget til Weber kulegrillen i alle år og jeg har hørt "det er DET som er grilling" og bla bla om grillkullets uovertreffelige egenskaper og det blir ikke det samme på gass, så lenge vi har bodd sammen. Men plutselig en dag rygget han inn oppkjørselen med en diger pappeske bak i bilen og voila! vi griller på gass. Jeg er ingen kjenner... og jeg merker ikke noe forskjell i smaken jeg. Det er høvdingen som står for det meste av matlagingen her i huset (jeg bøyer meg i støvet) og sommermaten på grillen er ALLTID bra. Uavhengig av gass eller kull.
Sol - Vi nordboere lider av solmangel. Jeg har ikke tenkt å bli vitenskapelig her men jeg mener å ha lest noe om at grunnen til at vi oftere plages av influensa og forkjølelse om vinteren er på grunn av for lite vitamin D - som vi får av sola. Sol og sommer gjør noe med oss her oppe. Vi blir lettere til sinns, lettere i tøyet, lettere på tråden... ja, alt løsner i solen! I stedet for å krype inn under hvert vårt pledd i hvert vårt hus, er vi ute og skaper trengsel på sitte-ute plassene til kaféer og restauranter og slukker en fiktiv tørste med flere liter med øl.
Ferie - Hvor skal dere i ferien? Har du ferie? Ja, nå trenger jeg ferie. Det snakkes ustanselig om ferie. Det begynner faktisk rett etter 17. mai. Vi pakker vekk bunaden og flagga og glir nærmest umerkelig inne i pre-ferie modus. Innen midten av juni tenker ikke folk på annet. Skattepenger og feriepenger renner inn og handelstanden kniser hele veien til banken. Innen midten av juli henger bedriftsnorge i en tynn tråd av ekstrahjelper, vikarer, og ufaglærte ungdommer som forsøker å fylle alt for store sko. Som arbeidsledig har jeg hatt "fri" ganske lenge nå, og den største forskjellen er faktisk været og det labre utvalget av ledige jobber på nav.no. Men snart har resten av familien også ferie, og det gleder jeg meg til. Gleder meg til høvdingen er like laid back med hensyn til leggetid og vekkerklokker som det jeg har vært i det siste. Gleder meg til at han senker skuldrene, slapper av, og tar det helt unødvendig, men akk så deilige, siste glasset med rødvin sammen med meg - midt i uka! Og så skal vi på langtur da. Det er digg.
Brunfarge - alt på kroppen min ser bedre ut med litt brunfarge. Ferdig snakka.
Venner - Hvorfor er det slik at det er enklere bare å stikke innom venner om sommeren? Er det fordi man ikke føler at man er like mye til "bry" hvis man ikke går lenger enn inn på verandaen? Hvem vet. Det er ihverfall hyggelig å treffes og ta en uhøytidelig fiesta med grillmat og vin i sommernorge når alle har fri. Det burde høvdingen og jeg gjøre oftere. Du også.
Feriemodus - Den tilstanden i hjernen som vekkes til live i det du setter deg i bilen etter siste arbeidsdag før ferien. Det kjennes godt. Nyt følelsen og prøv å bevar den gjennom dine tilmålte ferieuker. Fritt frem for å kose seg!
mandag 5. juli 2010
Den mykeste huden
Nylig var jeg og et par jevnaldrende damer på telttur. Og ikke en hvilkensomhelst teltur. Nei da, vi var på festival. Og ikke en hvilkensomhelst festival heller. Nei da, vi var på Hovefestivalen. Fjortisfestivalen fremfor noen. Vi bodde ikke på selve festivalcampen, men på betryggende (dog gangbar) avstand på Hove Familiecamping. Hvor alle familier med vettet i behold hadde skygget banen og gjort plass for festivalungdommen som søkte et "litt roligere alternativ". Og da rolig i ordets videste forstand.
Vi ankom i en familievogn av merket Volvo og fikk utdelt plass av en stammende sørlending på sykkel. Teltet kom opp uten problemer og luftmadrasser ble oppblåst nesten uten problemer. Vi rigget oss til i campingstolene for nå skulle det drikkes! Det var omtrent her vi VIRKELIG begynte å skille oss ut.... I tre stettglass av plast helte vi opp våre drinks of choice.... To ganger Rosé og en Chardonney. Ikke nok med at vi drakk kald vin fra stettglass, men vi var også de desidert mest påkledde jentene. Myggspray hadde vi også.
Vi hadde plass rett ved stien og derfor rikelig med underholdning. I alt for lite klær spaserte ungdommen forbi. Guttegjenger, jentegjenger, kjærestepar. Noen var ganske fulle og noen var enda litt fullere. Kvelden var ennå ung og Kvelertak sto på Hovedscenen, men vi hadde mer vin igjen. Guttene i teltet bak oss spilte Muse og vi forsøkte å overtale hverandre til å gå bort og be dem guffe opp lyden. Det endte med det internasjonale tegnet for "høyere, takk", som de heldigvis skjønte.
Med Muse i bakgrunnen og en parade av ungdommer foran oss, gikk tankene tilbake til egen ungdomstid. Og så dreide samtalen over på kropp. Min kropp, din kropp, hennes kropp, oi! se på hans kropp, kropp, kropp, kropp. Alle disse jentene med så alt for lite klær (og jeg tenker temperaturmessig altså - ikke moralsk) viste frem utrolig mye hud. Og den var glatt og fast og brun og myk og hårløs. Da vi senere stod tett sammen med alle disse jentene i diverse køer merket jeg meg at de luktet godt også. Friske og rene (dette var førøvrig festivalens første dag - jeg kan ikke gå god for hvor godt de luktet etterhvert). Ikke rart gutter går i frø.
I det daglige er jeg sjelden omringet av tusenvis av faste, brune, og myke ungdommer, og jeg holder meg relativt godt, men i denne settingen følte jeg meg med ett gammel. Men ikke gammel i hodet. Gammel i skinnet - bokstavelig talt. For det er jeg jo! Jeg har slikket sol, drukket alkohol, og røykt sigaretter lenger enn de har levd. Klart det synes.
Men så har jeg kommet et godt stykke lengre i livet også. Jeg har utdannelse og hus og mann og barn. Hele sekken full av gode opplevelser. Sånn sett så leder jo jeg. Da er det er ikke annet enn rettferdig at de skal kunne stå ved startstreken til livet sitt med den mykeste huden.
Vi ankom i en familievogn av merket Volvo og fikk utdelt plass av en stammende sørlending på sykkel. Teltet kom opp uten problemer og luftmadrasser ble oppblåst nesten uten problemer. Vi rigget oss til i campingstolene for nå skulle det drikkes! Det var omtrent her vi VIRKELIG begynte å skille oss ut.... I tre stettglass av plast helte vi opp våre drinks of choice.... To ganger Rosé og en Chardonney. Ikke nok med at vi drakk kald vin fra stettglass, men vi var også de desidert mest påkledde jentene. Myggspray hadde vi også.
Vi hadde plass rett ved stien og derfor rikelig med underholdning. I alt for lite klær spaserte ungdommen forbi. Guttegjenger, jentegjenger, kjærestepar. Noen var ganske fulle og noen var enda litt fullere. Kvelden var ennå ung og Kvelertak sto på Hovedscenen, men vi hadde mer vin igjen. Guttene i teltet bak oss spilte Muse og vi forsøkte å overtale hverandre til å gå bort og be dem guffe opp lyden. Det endte med det internasjonale tegnet for "høyere, takk", som de heldigvis skjønte.
Med Muse i bakgrunnen og en parade av ungdommer foran oss, gikk tankene tilbake til egen ungdomstid. Og så dreide samtalen over på kropp. Min kropp, din kropp, hennes kropp, oi! se på hans kropp, kropp, kropp, kropp. Alle disse jentene med så alt for lite klær (og jeg tenker temperaturmessig altså - ikke moralsk) viste frem utrolig mye hud. Og den var glatt og fast og brun og myk og hårløs. Da vi senere stod tett sammen med alle disse jentene i diverse køer merket jeg meg at de luktet godt også. Friske og rene (dette var førøvrig festivalens første dag - jeg kan ikke gå god for hvor godt de luktet etterhvert). Ikke rart gutter går i frø.
I det daglige er jeg sjelden omringet av tusenvis av faste, brune, og myke ungdommer, og jeg holder meg relativt godt, men i denne settingen følte jeg meg med ett gammel. Men ikke gammel i hodet. Gammel i skinnet - bokstavelig talt. For det er jeg jo! Jeg har slikket sol, drukket alkohol, og røykt sigaretter lenger enn de har levd. Klart det synes.
Men så har jeg kommet et godt stykke lengre i livet også. Jeg har utdannelse og hus og mann og barn. Hele sekken full av gode opplevelser. Sånn sett så leder jo jeg. Da er det er ikke annet enn rettferdig at de skal kunne stå ved startstreken til livet sitt med den mykeste huden.
fredag 2. juli 2010
Blogworthy
I en episode av Seinfeld for mange år siden var Elaine hysterisk opptatt av å kjøpe opp restlageret av et prevensjonsmiddel som het "Today". Det var en slags en-gangs pessar, en svamp, som skulle tas av markedet da den ikke hadde vært noen stor suksess. I motsetning til det store flertallet av kvinner, synes Elaine at dette prevensjonsmiddelet var helt topp og hun kjøpte derfor kasser på kasser med denne svampen. Og som alltid når man har et begrenset antall av noe, så må man rasjonere. Tenke seg litt om før man bruker. Ta stilling til om det er virkelig verdt det. Elaines dilemma ble derfor å vurdere hvorvidt alle hennes potensielle elskere var "spongeworthy". Var denne mannen bra nok til å bruke en svamp på? Tenk om han viste seg å være en idiot? En idiot som hadde kostet henne en dyrebar svamp? Når alt kom til alt måtte hun kaste flesteparten av svampene da de gikk ut på dato. Hun gikk glipp av mye moro mens hun ruget på prevensjonsmiddelet sitt i påvente av Mr. Spongeworthy.
Jeg opprettet denne bloggen for et halvt år siden og har ventet med å skrive til jeg synes jeg hadde noe som var verdt å blogge om. Noe "Blogworthy" om du vil. Jeg viser til historien over og setter likesågodt bare igang jeg....
Jeg opprettet denne bloggen for et halvt år siden og har ventet med å skrive til jeg synes jeg hadde noe som var verdt å blogge om. Noe "Blogworthy" om du vil. Jeg viser til historien over og setter likesågodt bare igang jeg....
Abonner på:
Innlegg (Atom)