Venneløs?

Har du egentlig noen venner, mamma?

Ja, faktisk. Hvordan det? 

Vel, du er jo bare hjemme. Og du henger aldri med noen.

Nei, der har vi det. Jeg "henger" aldri med noen. Ergo, jeg har ingen venner ifølge den rådende tenåringsfornuften. Jeg kjente at jeg brygget på et lite utbrudd. Av typen totalt ikke-sjarmerende selvhøytidelig mamma-harme kombinert med en solid overføring av dårlig samvittighet, og en liten dæsj "din utakknemlige drittunge" på toppen. Jeg klarte å holde (mesteparten inne), men forklarte at voksenlivet besto av adskillig mer enn ungdomslivet, og at jeg derfor ikke hadde så mye tid til overs til å "henge" med vennene mine. Som forøvrig lever det samme voksenlivet som meg.

Det ble himlet med øyne og sukket oppgitt før hun snudde, og gikk demonstrativt på rommet sitt. Jeg hørte likevel ALT hun ikke sa...om at så vidt hun kunne se så besto voksenlivet av TV-titting hver kveld. Ispedd litt multi-tasking. Det vil si Facebook og/eller Pinterest samtidig som jeg ser på TV. Og drikker rødvin.

Hun sa ikke det altså. Det var nok heller min egen indre dårlig samvittighet jeg hørte. For hun er absolutt inne på noe. Med unntak av noen månedlige FAU og KFU møter, samt litt yoga, så er jeg fint lite utenfor døren etter jeg kommer hjem fra jobb. Hvis jeg ikke må på Meny da, men det gjelder knappest.

Jeg husker at før, i "gamle dager", så besto livet hovedsakelig av venner. Det var viktig å være sammen. HELE tiden. Da vi ble litt eldre var det viktig å være ute på byen sammen. HVER helg. Så gikk det gradvis over til middager hjemme hos hverandre en gang i blant. Og nå? Nå er det hyggelig om vi treffes på kjøpesenteret i ny og ne, eller på Meny for den sakens skyld. Og hver gang sier vi det samme - "Vi må treffes snart". Og tikk-takk tiden går.

Jeg var på IKEA på lørdagskvelden (jeg vet, det sier alt) og fant noen sorte servietter med spindelvevmønster. Høvdingen kikket rart på meg da jeg la dem i handlevognen. Det er snart Holloween, sa jeg. Senere fikk serviettene selskap av papptallerkner og krus med edderkopper på. Kanskje jeg skulle laget noen grelle kaker, og gjort et nummer ut av Halloween i år? Kanskje til og med henge med noen venner?

Latskapens tyranni

Kan det være slik at fortellertrangen blir så stor at det resulterer i ingenting? At man har så mye på hjertet at man ender med å holde kjeft?

Jeg sitter og leter etter en god forklaring på hvorfor jeg ikke har skrevet noe her siden januar i fjor. Det er halvannet år siden! Og det er ikke som om det ikke har skjedd noe i livet mitt på halvannet år. Ei heller at det har skortet på inspirasjon. Men blogginnlegg ble det altså ikke.

Jeg hadde riktignok en liten bloggeperiode hos trening.no (http://www.trening.no/forum/index.php?/blog/4-treningno-tonje-sin-blogg/) da jeg meldte meg opp til frivillig å loggføre og publisere mine spede forsøk på å gjennomføre et 5K løp en gang. Men også her forsvant interessen, viljen, motivasjonen, piffen.

Jeg tok en av disse quizene på start.no i dag,  "Hvem fra Game of Thrones er du", og et av spørsmålene var hvilken av de syv dødsyndene  jeg følte "beskrev meg best".

1.Hovmod
2.Grådighet
3.Begjær
4.Misunnelse
5.Fråtseri
6.Vrede
7.Latskap

Valget falt på latskap. Her er jeg skyldig. (Føler meg litt skyldig i noen andre også - men hallo, jeg skulle bare velge en!) Jeg tror ikke det er behov for å gjøre det vanskeligere enn det. Om det er tilfelle at fortellertrangen har vært så stor at jeg ikke har klart å formidle noe, så koker det i virkelighetheten ned til at jeg har vært så lat at jeg ikke engang har forsøkt.

Jeg bedriver ofte tankevirksomhet rundt tema "et nytt og bedre liv." Dette innebærer gjerne en lang liste med ting jeg liker, men skal slutte med, og en nesten like lang liste over ting jeg egentlig ikke liker, men skal begynne med. Er det rart det ikke blir noe av?  

Det hadde vært lurere av meg å drite i begge de forannevnte listene og heller lage rom i hverdagen for å gjøre mer av ting jeg faktisk liker. Og klare å koble ut irriterende håndverkere,  nært forestående deadlines på jobben, og andre stresselementer for å finne roen til å lese, skrive, besøke venner, gjøre yoga.

Det er en ting å være for lat til å trene eller støvsuge hver fredag, men det holder ikke mål å være for lat til å ha det bra.

Washy-washy!

Etter lang tids vurdering, og litt annet småplukk (som for eksempel arbeidsløshet og tilhørende dårlig råd og ingen god grunn) har vi fått oss en Olga. Olga kommer annenhver uke og vasker huset vårt. Uten å ta helt av og skrive alt i store bokstaver kan jeg formidle at det er svært kjekt med Olga. Olga er polsk, og snakker nesten ikke norsk. Det hadde jo ikke vært et problem dersom hun snakket engelsk, men hun gjør knappest det  heller. Vi kommuniserer med et sammensurium av norsk, engelsk, og det stadig like anvendlige finger- og/eller kroppsspråket (bevegelsene for "vaske gulv" og "tørke støv" er tydelig internasjonale). De fleste kommuniserer strengt talt bare med vaskehjelpen via kontanter på kjøkkenbordet. Det ligger 500 kroner der som liksom sier: "Her er vi.  Det forventes at det er rent og pent før du putter oss i lommen din og låser deg ut". Men vår Olga kan ikke vaske på dagtid, for da er hun hjemme med barna. Hun kommer etter mannen hennes - og vi, er ferdig på jobb. Og her i ligger problemet. I utgangspunktet synes jeg det var en terskel å komme over dette at jeg skulle betale noen andre for å gjøre rent hos meg. Men å bare legge noen kroner på bordet på morgen og komme hjem til et rent hus etter jobb blir som å ha en vaske-fe på en måte. En usynlig hjelper. Men når Olga kommer og begynner på badet oppe i annen etasje så "gjemmer" vi  oss i stua. Når hun kommer ned  igjen og starter på kjøkkenet og stua så "gjemmer" vi oss på soverommet (skulle ønske det var halvparten så spennende som det kunne høres ut som!). Jeg sliter faktisk litt med å sitte på ræva og SE  PÅ at noen andre gjør det jeg ikke gjør selv. Som tenåring kunne jeg sitte og sløke i sofaen og synes jeg var grei som løftet bena når moren min skulle støvsuge rundt meg. Men det var moren min. Og selv om det på ingen måte var greit (sier jeg nå som jeg har tenåringer selv) så var det alikevel noe annet. Jeg føler at det blir litt kleint at Olga er her og vasker som en polsk tornado samtidig som jeg er hjemme og gjør ingenting. Dessuten er det jo så mørkt om kvelden på denne tiden av året at sikringene går i ett sett fordi jeg setter på alt som finnes av lys og lamper for at hun skal få med seg hvor mye dritt det egentlig er her. Det hadde vært bedre med vasking på dagtid. Ser dere? Jeg har ikke hatt vaskehjelp i tre måneder engang før jeg klager over at det burde/kunne vært bedre! Æsj meg.

Når alt dette er sagt så er Olga veldig søt, og det lukter så godt, og ser så pent ut når hun er ferdig. Jeg føler en enorm lettelse når jeg vet at huset er rent og presentabelt. Og det frigjør mye indre stress. Og tid til andre ting. Som Word Feud. Men det er en annen historie.

Hysj...ikke si til legen min at jeg har blogget!

Jeg har nemlig fått skriveforbud. Jeg får heller ikke lov til å løfte eller drive med "anstrengende" fysisk aktivitet. Jeg fikk faktisk spesifikk beskjed om å ikke vaske gulvene heller - selv når ingen så meg. En  svært bedagelig livsstil - på blå resept.

Jeg har tilbrakt en del tid på sykehuset i det siste. Nakken og skuldrene mine har vært vonde i lang tid. Jeg har ment at dette skyldes et langt yrkesliv foran dataskjermen, samt en uheldig tendens til å heise skuldrene opp rundt ørene når jeg er stresset. Og det stemmer. Men i tillegg viser det seg at jeg har en liten prolaps i nakken og en nerverotsbetennelse. Utrolig hva som kommer frem av en MR undersøkelse. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har hatt dette (ikke legene heller), men jeg vet at jeg har brukt store summer på potensielle løsninger som ikke har hatt ønsket effekt. Det har vært knekkemenn, nålstikkmenn, myke aromadamer, og hardhendte massasjemenn. Til ingen nytte. Siste tilskudd på listen over ting som kanskje hjelper er traksjonsbehandling - alstå strekkbehandling av nakken. Jeg begynte i forrige uke, og har nå bare to dager igjen av uke to. Jeg fikk utdelt et slags stroppinnretning som skal tres over hodet og festes under haka. Den er koblet til en trinse som henger over og bak sengen, og i enden henger det tre én kilos lodd. Som altså strekker nakken. Cluet skal visstnok være at denne strekkingen skal gi bedre plass til den betente nerven, sånn at den roer seg ned. (Selve prolapsen er det intet å gjøre med). Dette tar hele dagen. Jeg møter opp klokken 08:00 og stropper meg inn. Så ligger jeg i strekk i en og en halv time, tar en times pause, så en nye runde med strekking. Totalt tre strekkrunder og to pauser. Jo, og så gjør det vondt også. Sømmene på stroppen presser noe aldeles forferdelig på bakhodet. Det kan ligne litt på den vondten man får av å gå med for liten hatt i for lang tid, eller billige solbriller som klemmer noe jævelsk bak øra. Og selv ikke pillecocktailen jeg får utdelt klarer å ta knekken på hodepinen jeg får. Nevnte jeg forresten at dette er et helt udokumentert opplegg? Det foreligger ikke noen vitenskapelig bevis for at dette funker - men det har hjulpet mange, ifølge nevrologen. Så hvorfor ikke?

Under mitt opphold på sykehuset har jeg hatt god tid til å fordype meg i lektyren som ligger på pauserommet på avdelingen. Det var ikke stor utvalgtet i grunnen: en utgave av Woman fra februar i år, en utgave av Historie (forøvrig et veldig interessent blad), en istykkerklippet og dermed uleslig utgave av Reise og Fritid, samt utallige spesialblader om Parkinsons, pasientrettigheter, og MS. Etter å ha lest ut alt utenom magasinet for MS-rammede, leste jeg tilslutt det også. Og der, av alle steder, møtte jeg meg selv i døra! Etter flere solskinnshistorier fra unge livsglade MS-syke kvinner og menn som snakket varmt om å ta for seg av livet i gode perioder og ikke la seg henfalle til selvmedlidenhet og mørke tanker kom det er artikkel om MS-pasienter som glemmer å ta medisinene sine, tar "ferie" fra behandlingene, eller rett og slett ikke gidder å følge anbefalingene fra legene fordi de ikke synes det har hatt noen effekt. "Jøss" tenkte jeg, "for noen idioter som ikke følger opp tiltak som faktisk kan gjøre livene deres bedre!"

Ehem....det var her jeg dukket opp i døra nemlig. Hvor mange ganger har ikke jeg fått beskjed fra legen om å gjøre det ene eller det andre og bare gitt faen? Ja, se bare nå. Her sitter jeg og skriver enda jeg fikk beskjed om å la være. Løftet ting har jeg også gjort. Det skal sies at jeg tok anbefalingen om å ikke vaske gulvet til etteretning....  Her i huset sliter vi med litt av hvert småtteri. Høvdingen skal iføge doktoren sin holde seg unna kaffe og vin og snus og sterk mat. Gjør han det? Nei. Vi har begge fått beskjed om å være mer aktive. Er vi det? Nei. Vi VET jo begge at med stillesittende jobber og sekken full av uvaner  så MÅ vi skjerpe oss. Spise sunt, få nok søvn og omega 3, og være fysisk aktive dersom vi ønsker å nyte livet og hverandre i førti år til. Så hvorfor er det vanskelig da? Er det fordi resultatene ikke kommer med en gang? Er vi bare ute etter en ikke-eksisterende quick-fix? Hvorfor gidder vi ikker å investere i vår egen helse?

Å la nakken min strekkes i 22.5 ubehagelige timer i uka i to uker som en del av et udokumentert opplegg som kanskje kan gjøre vondtene mindre - DET gidder jeg. Og svelge unna et sammensurium av medikamenter med bivirkningslister så lange som et vondt år - det gidder jeg også. Men, helt "enkle" hverdagstiltak som nærmest garanterer bedre helse, de ligger ubrukte igjen i haugen av ugjorte ting. Forstå det den som kan.

Om fortidens frosker og nåtidens prinser

Noen få uker i september 1985 var jeg sammen med en gutt som,  tross sin ubetydelige plassering i mitt livs kjæreste-arkiv, likevel skulle vise seg å være en essensiell brikke i det skjebnespillet livet er. (Han dumpet meg forøvrig fordi han mente at jeg som jomfruelig 16-åring var for "kjip", og fant seg heller en yngre og villigere dame.) For en tulling.

Ok. Da jeg ikke var overmåtelig interessert i å ha sex eller bedrive noen form for "petting" med denne parentetiske kjæresten, var vi ute og gikk tur en fredagskveld, (Eh.. Jeg innser med den setningen at jeg umulig kan ha vært noen spennende kjæreste...) og hadde satt oss på et gjerde. Mens vi satt der stoppet en gutt på moped, som viste seg å ha gått i klassen til Mr. Ubetydelig. Snakke, snakke, snakke (på denne tiden var det på ingen måte å forvente at jeg ble presentert) og under samtalen kom det frem at mopedgutten var på vei til fest og hadde vi lyst til å bli med kanskje? Som sagt så gjort.

Og her kunne denne lille ungdomsepisoden fort ha forsvunnet inn i mylderet av korttidskjærester og tilfeldige fester. Men, nei. For gutten, hvis fest vi ramlet innom, viste seg å være en gammel sandkassekamerat av meg, fra tiden før vi flyttet til Amerika. Og gutten på mopeden viste seg å være ingen ringere enn min egen Høvding.

På denne festen ble jeg gjenforenet med sandkassekameraten min, og møtte en gjeng med gutter, deriblant Høvdingen, som skulle bli mine beste og nærmeste venner det første og svært vanskelige året med tilpasning i Norge.  Det var forøvrig også sandkassekameraten min som senere presenterte meg for min fremtidig eks-mann.

Da jeg skilte meg fikk jeg muligheten til å leie et rekkehus av en gammel klassekamerat. Huset på den andre siden av hekken skulle vise seg å være bebodd av....kan du gjette? Høvdingen. Han var nylig blitt singel, og til tross for alle årene som hadde gått siden vi hang sammen som ungdommer var det som å finne en trygg havn i urolig sjø. Vi hadde alltid hatt en slik "connection" som gjorde at uansett hvor lang tid det hadde gått siden sist vi møttes, så var vi alltid tilbake der vi slapp. Han var mitt foretrukne selskap og beste venn. Som jeg har bekjent før: Jeg prøvde meg på han skamløst mange ganger, mens han stadig takket høflig nei. Helt til den kvelden da han kysset meg god natt på trappen (se The light and the angle). Siden da har vi vært uadskillelige. Den andre dagen i juni i år fikk jeg et romantisk frieri i Parc Guell i Barcelona, og vi giftet oss forrige fredag.

Jeg tror ikke på Gud, og jeg tror ikke på tilfeldigheter. Men, jeg tror på skjebnen. Jeg er akkurat der jeg er ment å være. Og jeg har en overkåt og ubetydelig, men likevel utslagsgivende,  ungdomskjæreste å takke. Tenk det.

Avslutter med mitt favorittdikt, Amor Fati av André Bjerke

Ikke som en Cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæpne
deg mot verden, men med ordet:
Amor fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet
Ikke skjel til andre stier!

Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig,
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg, skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes
grønn skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg annerledes.
Intet ønsker jeg forandret.

Gror det pepper på Ullevål?

For ti år siden i går giftet Håkon seg med Mette Marit. Det jeg husker best fra den dagen er ikke kjolen eller blomstene eller kysset på balkongen, men kjærligheten. Ikke så mye kjærligheten i deres liv, som mangelen på det i mitt eget. I løpet av den uken med bryllupsoppstyr for ti år siden skjønte jeg at ekteskapet mitt var i ferd med å falle fra hverandre. Jeg minnes at jeg satt på jobben en dag og sa til meg selv at jeg skulle rense hjernen, klarne tankene og så skrive ned det første ordet som falt meg inn når jeg tenkte på mitt ekteskap. LIKEGYLDIG sto det på den gule post-it lappen. Jeg ga rett og slett faen. Intet godt utgangspunkt for noe som helst. Jeg ble faktisk så satt ut av min egen brutale ærlighet akkurat da at jeg måtte rømme inn på toalettet for å ta meg en liten gråt. Det skulle gå ganske nøyaktig tre år før slutten var et faktum, og da jeg flyttet ut og lukket døren bak meg var jeg ferdig. Sant, helt ferdig blir man aldri når man har fått barn sammen. Vi vil forevig være bundet sammen som foreldre. På godt og vondt. Vi deler på ansvar og utgifter. Vi deler også bursdager, julefeiringer, ferier, og samvær med barna - i to.

For ti år siden i går fylte eksen min 32 år. Han feiret ikke dagen sammen med familien, for han var på jobb i Oslo i forbindelse med prinsebryllupet den uken. På hans 42 års dag i går lå han delvis bevisstløs på intensivavdelingen på Ullevål sykehus etter en alvorlig MC-ulykke som nesten kostet han livet.

Jeg står ikke lenger oppført som hans nærmeste pårørende, men jeg har ansvaret for det kjæreste han har. Så mens hans nye samboer våker over sykesengen og holder meg oppdatert via telefon og sms, gjør jeg mitt beste for å holde hverdagene i gang hjemme. Jeg er lettet og glad for at det er noen som elsker ham høyt som står ved hans side nå. Han vil trenge en ung, engasjert, og forelsket kjæreste i den vanskelige rehabiliteringsfasen fremover. Styrken og tålmodigheten man finner i kjærligheten vil komme godt med.

Ekteskapet vi delte er ferdig, kjærligheten likeså. Men opp i alt dette tragiske og vonde som har skjedd  har også likegyldigheten tatt slutt. Jeg bryr meg. For ungenes del, for kjærestens del, men også for hans del. Jeg har ofte ønsket han dit pepper'n gror - men jeg mente det ikke. Ikke egentlig.

Kom mai du skjønne milde?

Jeg gleder meg virkelig til 8. mai i år. Ikke fordi jeg har et spesielt forhold til frigjøringsdagen (hurra for den, altså) men fordi den markerer slutten på et halvår som har vært preget av uoverenskommelser og konfrontasjoner. Om noe så tilsynelatende fredelig som en konfirmasjon.

Husfjortisen skal konfirmere seg i år. Og jeg er skilt. Det er en svært forenklet, men akk så beskrivende fremstilling av grunnlaget for den siste tidens lurveleven. Som en liten tilleggsopplysning kan jeg meddele at jeg og min eks er prinsipielt uenige om det absolutt meste. Og her snakker vi basics av typen, finnes Gud? Inn i denne mølja kan du legge til en stk. hormonell fjortenåring med mange egne meninger. Tjo hei.

Det var altså ikke duket for koselig familiefest sånn helt uten videre. Det begynte litt dårlig og ble progressivt litt verre. Nå, en drøy uke før selveste begivenheten, har gemyttene roet seg betraktelig, men mye av gleden ved å arrangere og å bli arrangert for (vil jeg tro), har blitt borte underveis. Og det er utrolig trist.

Jeg personlig har ikke noe forhold til konfirmasjon. Jeg har vel strengt talt ikke noe særlig forhold til familiefester heller. Eller utvidet familie overhodet, om jeg skal være helt ærlig. Men, når det er sagt så unner jeg jo fjortisen min et mindre avstumpet forhold til egen familie enn det jeg har hatt. Alt i alt så sitter jeg igjen med en ørliten følelse av at jeg har sviktet henne litt. Ikke ved at jeg ikke har støttet henne i denne prosessen. For all del, jeg har stått foran henne i vinden jeg, men når hun sier at hun faktisk gruer seg litt til selve festen, så har jeg ikke gjort jobben min godt nok. Jeg burde vel skånet henne for mer av uenighetene? Lagt meg flat og latt konvensjoner og tradisjoner komme foran personlige overbevisninger som peker i motsatt retning?

Nei. For hvis konfirmasjon skal være en slags overgangsseremoni for å markere et skille mellom barndommen og nesten-voksentilværelsen så kan jeg ikke ha det å overkjøre hennes ønsker og meninger som utgangspunkt. "Velkommen inn i de voksnes rekker - gjør som jeg sier" - blir helt feil for meg.

Når festbordet er pyntet med hvit duk, sølvbestikk, og vårens blomster, og fjortisen intar hedersplassen så håper jeg alt det vonde blir glemt. Hvis hun kan se nedover bordet på alle de som har kommet fra fjern og nær for å feire dagen hennes og glede seg over festen sin, da blir alt verdt det.

Og så kommer frigjøringa!