Om fortidens frosker og nåtidens prinser

Noen få uker i september 1985 var jeg sammen med en gutt som,  tross sin ubetydelige plassering i mitt livs kjæreste-arkiv, likevel skulle vise seg å være en essensiell brikke i det skjebnespillet livet er. (Han dumpet meg forøvrig fordi han mente at jeg som jomfruelig 16-åring var for "kjip", og fant seg heller en yngre og villigere dame.) For en tulling.

Ok. Da jeg ikke var overmåtelig interessert i å ha sex eller bedrive noen form for "petting" med denne parentetiske kjæresten, var vi ute og gikk tur en fredagskveld, (Eh.. Jeg innser med den setningen at jeg umulig kan ha vært noen spennende kjæreste...) og hadde satt oss på et gjerde. Mens vi satt der stoppet en gutt på moped, som viste seg å ha gått i klassen til Mr. Ubetydelig. Snakke, snakke, snakke (på denne tiden var det på ingen måte å forvente at jeg ble presentert) og under samtalen kom det frem at mopedgutten var på vei til fest og hadde vi lyst til å bli med kanskje? Som sagt så gjort.

Og her kunne denne lille ungdomsepisoden fort ha forsvunnet inn i mylderet av korttidskjærester og tilfeldige fester. Men, nei. For gutten, hvis fest vi ramlet innom, viste seg å være en gammel sandkassekamerat av meg, fra tiden før vi flyttet til Amerika. Og gutten på mopeden viste seg å være ingen ringere enn min egen Høvding.

På denne festen ble jeg gjenforenet med sandkassekameraten min, og møtte en gjeng med gutter, deriblant Høvdingen, som skulle bli mine beste og nærmeste venner det første og svært vanskelige året med tilpasning i Norge.  Det var forøvrig også sandkassekameraten min som senere presenterte meg for min fremtidig eks-mann.

Da jeg skilte meg fikk jeg muligheten til å leie et rekkehus av en gammel klassekamerat. Huset på den andre siden av hekken skulle vise seg å være bebodd av....kan du gjette? Høvdingen. Han var nylig blitt singel, og til tross for alle årene som hadde gått siden vi hang sammen som ungdommer var det som å finne en trygg havn i urolig sjø. Vi hadde alltid hatt en slik "connection" som gjorde at uansett hvor lang tid det hadde gått siden sist vi møttes, så var vi alltid tilbake der vi slapp. Han var mitt foretrukne selskap og beste venn. Som jeg har bekjent før: Jeg prøvde meg på han skamløst mange ganger, mens han stadig takket høflig nei. Helt til den kvelden da han kysset meg god natt på trappen (se The light and the angle). Siden da har vi vært uadskillelige. Den andre dagen i juni i år fikk jeg et romantisk frieri i Parc Guell i Barcelona, og vi giftet oss forrige fredag.

Jeg tror ikke på Gud, og jeg tror ikke på tilfeldigheter. Men, jeg tror på skjebnen. Jeg er akkurat der jeg er ment å være. Og jeg har en overkåt og ubetydelig, men likevel utslagsgivende,  ungdomskjæreste å takke. Tenk det.

Avslutter med mitt favorittdikt, Amor Fati av André Bjerke

Ikke som en Cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæpne
deg mot verden, men med ordet:
Amor fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet
Ikke skjel til andre stier!

Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig,
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg, skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes
grønn skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg annerledes.
Intet ønsker jeg forandret.