Kom mai du skjønne milde?

Jeg gleder meg virkelig til 8. mai i år. Ikke fordi jeg har et spesielt forhold til frigjøringsdagen (hurra for den, altså) men fordi den markerer slutten på et halvår som har vært preget av uoverenskommelser og konfrontasjoner. Om noe så tilsynelatende fredelig som en konfirmasjon.

Husfjortisen skal konfirmere seg i år. Og jeg er skilt. Det er en svært forenklet, men akk så beskrivende fremstilling av grunnlaget for den siste tidens lurveleven. Som en liten tilleggsopplysning kan jeg meddele at jeg og min eks er prinsipielt uenige om det absolutt meste. Og her snakker vi basics av typen, finnes Gud? Inn i denne mølja kan du legge til en stk. hormonell fjortenåring med mange egne meninger. Tjo hei.

Det var altså ikke duket for koselig familiefest sånn helt uten videre. Det begynte litt dårlig og ble progressivt litt verre. Nå, en drøy uke før selveste begivenheten, har gemyttene roet seg betraktelig, men mye av gleden ved å arrangere og å bli arrangert for (vil jeg tro), har blitt borte underveis. Og det er utrolig trist.

Jeg personlig har ikke noe forhold til konfirmasjon. Jeg har vel strengt talt ikke noe særlig forhold til familiefester heller. Eller utvidet familie overhodet, om jeg skal være helt ærlig. Men, når det er sagt så unner jeg jo fjortisen min et mindre avstumpet forhold til egen familie enn det jeg har hatt. Alt i alt så sitter jeg igjen med en ørliten følelse av at jeg har sviktet henne litt. Ikke ved at jeg ikke har støttet henne i denne prosessen. For all del, jeg har stått foran henne i vinden jeg, men når hun sier at hun faktisk gruer seg litt til selve festen, så har jeg ikke gjort jobben min godt nok. Jeg burde vel skånet henne for mer av uenighetene? Lagt meg flat og latt konvensjoner og tradisjoner komme foran personlige overbevisninger som peker i motsatt retning?

Nei. For hvis konfirmasjon skal være en slags overgangsseremoni for å markere et skille mellom barndommen og nesten-voksentilværelsen så kan jeg ikke ha det å overkjøre hennes ønsker og meninger som utgangspunkt. "Velkommen inn i de voksnes rekker - gjør som jeg sier" - blir helt feil for meg.

Når festbordet er pyntet med hvit duk, sølvbestikk, og vårens blomster, og fjortisen intar hedersplassen så håper jeg alt det vonde blir glemt. Hvis hun kan se nedover bordet på alle de som har kommet fra fjern og nær for å feire dagen hennes og glede seg over festen sin, da blir alt verdt det.

Og så kommer frigjøringa!

og vinneren er....

Jeg tror jeg mangler konkurranseinstinkt. Og ganske sikkert lagånd også - men det er en annen historie. Dette med å finne glede i å konkurrere har gått meg hus forbi. Å ikke finne noen glede i å konkurrere i sportslige sammenhenger kan forklares enkelt med det faktum at jeg er helt ubrukelig i sportslige sammenhenger. Jeg drev med turn som barn, men et stygt fall fra bommen under noen akrobatiske krumspring kurerte meg raskt. Jeg drev med friidrett som ungdom og trivdes svært godt med løping i grunnen, helt til treneren brukte ordene "stevne" og "representere laget" i samme setning. Da løp jeg i motsatt retning og lot meg innhente av tobakken. Og der røyk lungekapasiteten. Når det gjaldt ballspill var det en ting jeg var eksepsjonelt god på, uansett hvilken sport vi spilte, og det var å få ballen i hodet. Basketballer, tennisballer, fotballer (amerikanske så vel som "vanlige"). You name it - jeg har fått en i hodet. På ungdomsskolen ble jeg og en klønete artsfrende alltid fordelt på hvert vårt lag (av læreren) sånn at ingen skulle stille med det handikappet det var å ha oss begge på laget.

Når dette er sagt, vil jeg gjerne nyansere litt. Jeg har konkurrert i mitt liv. I musikksammenheng, i stavekonkurranser, ved audition for roller i skolestykker og orkestre. For ikke å snakke om i jobbsøkersammenheng....  Det hele koker kanskje ned til noe så enkelt som egeninteresse. Jeg har tidvis konkurranselyst  mer enn instinkt kan vi vel si.

Alle overnevnte konkurranseformer tar utgangspunkt i en eller annen prestasjon. Noe man gjør så mye bedre enn alle andre at man vinner - at man rett og slett er best, faktisk. Den andre typen konkurranser baserer seg på flaks. Intet mindre. Det går ikke an å være best på å kjøpe lodd eller best på å gjette syv vilkårlige tall som kan gjøre deg til millionær. Du kan ikke trene deg opp til å vinne den jævla båten som Kiwanis lodder ut hvert år, eller øve på å gjette riktige lotto tall (men jeg tror det er mange som driver med det altså).

I denne typen konkurranser mangler jeg det grunnleggende hellet, det berømte gullhåret der bak. Bortsett fra en og annen gevinst i vinlotteriet på jobben så har jeg vunnet en eneste gang i mitt liv. Og det var en svært skuffende opplevelse.

Det var loddsalg i forbindelse med en avslutning på skolen i 4. klasse. Førstepremien var en liten elbil. En BIL! Ok, det var en slags forvokst el-drevet tråbil, men det var det kuleste jeg noensinne hadde sett. Den skulle jeg ha. Jeg brukte alle pengene jeg hadde fått til popkorn og sukkerspinn og hva det nå enn var til å kjøpe lodd. Og jeg vant! Da jeg hørte oppropet kunne jeg neste ikke tro det, og jeg spurtet opp på scenen med blussende kinn hamrende hjerte. GIGANTISK var derfor skuffelsen når de overleverte premien min. Jeg hadde vunnet en bok. En riktig stor og fjong bok, men altså en bok. Jeg klarte nok ikke å skjule hvor misfornøyd jeg var og jeg vil tro at geipen var like lang som de tynne armene mine der jeg gikk ned fra scenen med den store tunge boka mi. Siden den gang har jeg kjøpt lodd for å være høflig og "støtte en god sak", men har helt sluttet å melde meg på slike skuffelser.

Helt til nå. I løpet av noen skarve uker har jeg meldt meg på opptil flere konkurranser. Gevinsten? Gjett en gang - det er alltid en bil. For to uker siden var jeg med på Peugeot sin "Timeglasset" konkurranse. Har du hørt om den? Man melder seg på innen fristen så blir man et sandkorn i et timeglass. I løpet av fire-fem dager skulle alle sandkornene renne ut og siste sandkorn ut av glasset vant en ny bil! Men det var ikke så enkelt må du tro. Ved å logge inn på nettsiden kunne man riste på timeglasset og sikre seg en bedre posisjon. Det tok helt av. Jeg skal innrømme at jeg vurderte å døgne og ta meg fri fra jobben for å sitte oppe hele natten og riste og riste og riste på det jævla glasset. Men jeg gjorde det ikke. Jeg satt den siste kvelden og lot sandkornet mitt falle ut. Jeg gadd ikke, orket ikke, ville ikke..... Ser du? Null konkurranseinstinkt. Det gjenstår fortsatt et par trekninger på de andre konkurransene. Jeg holder ikke pusten - men det hadde vært morsomt med en bil.

I mellomtiden har Høvdingen både vunnet seks krimbøker og to billetter til Humorgallaen i Oslo Spektrum til høsten! Så hvem vet - den som ler sist kjører kanskje ny bil?

Jævla morsomt liksom.....

Jeg tror det er et dårlig tegn at nettavisene har SÅ mange idiotiske saker til vanlig at det nesten blir vanskelig å luke ut hva som er aprilsnarr på en dag der  man faktisk VET at noe av det idiotiske vi kan lese er tull.

Å legge ned tax-free på "tur-skip" for å spare miljøet. Hundegebyr i Tønsberg fordi kommunen ikke kan ta seg råd til å plukke opp hundebæsj lenger. En en-kroners økning av bompengene for å finansiere kulturhus. Ulven er misdanna så det holder. Enda en som påstår å være den beryktede forfatteren bak "Anonym". De siste dagers fotoreportasjer av hull i veiene er nesten ikke til å tro.  Hva er fakta? Hva er kødd?

I dag fortalte læreren i  klassen til 12-åringene med alvorlig stemme at grunnet den dårlige kommuneøkonomien måtte de selv betale kr. 350,- for de nye bøkene som hadde blitt bestilt. Disse ungene, som nettopp har hatt en ukes leksefri som "kompensasjon" fordi de ikke fikk leirskole etter skolebudsjettkutt i vinter, gikk selvsagt fem på. De reiste seg og protesterte høylytt før frøken fikk klargjort at det bare var en(dårlig) aprilspøk.

Hvordan står det egentlig til med Norge når det er så vanskelig å skille mellom spøk og alvor?