Jævla God Jul

Å jul med din glede og helvetes mas
jeg ønsker deg lunkent velkommen....

Det er ikke det at jeg ikke liker julen I DET HELE TATT, men jeg synes den er litt oppskrytt. Ingen kan nekte for at det er utrolig mye ståk og ståhei for én eneste kveld. I år må faktisk hele feiringen komprimeres ned til en helg. Tidenes dårligste uttelling hva feriedager angår.

Igjen, så tror jeg at mye av problemet ligger i overfokuseringen på alt man IKKE fikk gjort, kontra det å være fornøyd med det man faktisk gjorde. Hvorfor er det sånn tro?

Jeg går på den samme smellen hvert eneste år. Jeg har et jule-ambisjonsnivå som langt overgår både evner, arbeidslyst, og økonomi. Julekvelden kommer som julekvelden på kjerringa for denne kjerringa hver gang!

Ta julekort, for eksempel. Jeg har et stort og assortert utvalg av julekort som jeg har kjøpt i et nostalgisk anfall hos bokhandleren, men aldri sendt. Så har jeg skammens bunke. Det er de julekortene jeg har kjøpt, OG skrevet, men aldri sendt. Jeg har ikke kjøpt julekort på en stund (jeg lærer jo), men i år er det faktisk Høvdingen som har fått et anfall av et eller annet, og bestilt julekort på nettet. Med bilde av kidsa. Så får vi se da, om de lander i en postkasse nær deg, eller havner i haugen med "burde/skulle" i januar.

Og så er det den hersens bakingen da. Det er en grunn til at jeg har bortimot fem uåpnede pakker med melis i bakeskuffen til enhver tid.  Intensjonene er stadig tilstede. Jeg mener å huske at vi bakte pepperkaker i fjor. Jeg kan derimot ikke huske å ha spist noen. For det første, så de ikke ut i måneskinn. De som ikke var brente, var deformerte og ugjenkjennelige symboler på julestemning .  For det andre, så skulle vi jo spare dem til en eller annen passende anledning - som aldri dukket opp.  Året før tok jeg helt av og laget  marsipan fra bunnen av. Men, underveis i formingen av kuler som skulle rulles i sjokolade og strøssel, så "glemte" ungene at det var marsipan vi holdt på med, og ikke plastelina. Resultatet ble......uheldig. Det sto fire kakebokser med snodige figurer i kjøleskapet i kjelleren hele julen. Men sjokoladekulene var gode altså.

Kan heller ikke unnlate å nevne de abnormt store mengdene med mat som blir kjøpt inn denne måneden. Når jeg aldri ellers gjør det, hva er det som får meg til å tro at jeg skal rekke å spise opp en diger, rød, grisedyr, edamerost i løpet av noen skarve fridager? Og tre forskjellige typer sild? Og gravlaks og alskens delikatesser? Dette gjelder tydeligvis ikke bare meg, for har du sett handlevognene til folk den siste uken før jul? De valser rundt på Meny og er helt ville i blikket. Skulle tro butikkene hadde tenkt å holde stengt i et halvt år, og at folk kom til å stryke med uten surkål.

"Vi skal kose oss masse i julen" hører jeg folk sier. Hvorfor ikke kose seg "masse" på en helt vanlig torsdag? Blir det så mye mere kos med ei avsagd edelgran i stua? Og Coca-Cola nisser i alle kriker og kroker? Og av å sitte og trykke med familiemedlemmer du ellers aldri ville valgt å være sammen med dersom du skulle kost deg masse?  Det er kanskje i overdådigheten julekosen ligger? Alt for mye pynt, alt for mange pakker, alt for mye mat, alt for mye familie? Alt for mange forventninger?

Når alt dette er sagt og skrevet må jeg innrømme (tro det eller ei) at jeg plutselig kjente en liten spire av julestemning! Moren min kommer hjem til jul i år og vi skal ha "voksen jul" med søsteren min og foreldre og svigerforeldre. Det gleder jeg meg faktisk til. Og så kjøpte vi litt skikkelig glorete juletrepynt i USA i sommer som blir et morsomt tilskudd til det noget spesielle utvalget vi har fra før. Jeg tror jammen  jeg skal finne  frem røkelsen og en corny CD med julemusikk. Og så la jeg merke til noen spennende oppskrifter på alternative julekaker i et Spis Bedre blad som lå på baderoms gulvet i stad...... og melis har jeg jo!

Opp ned kokko med helskru

Jeg skumleste litt i  Magasinet i dag. Jeg tror det var utgaven fra forrige lørdag. Under overskriften "Tung og Deilig" var det et bilde av en meget vakker, mørkhudet, kvinne. Hun kunne vært en slik "Pluss Modell", som det heter så fint. Du vet, en slik modell som skal forestille en litt kraftig "vanlig" dame, men som egentlig bare oppfyller kriteriet om å IKKE veie 45 kilo eller mindre. Ja, du skjønner.

Men dette handlet ikke om modeller altså, med fedme. Påtvunget fedme. Et eller annet sted i Afrika så regnes feite damer som det aller gjeveste. Så gjevt faktisk at små jenter blir sendt av gårde til et sted ute i Sahara ørkenen for å tvangsfôres. Og det var ikke lite som skulle til heller. Et sted mellom 14-16000 kalorier om dagen skulle de få i seg. Fem ganger så mye som en aktiv kroppsbygger propper i seg i løpet av en dag. Og dersom det ble for mye av det gode, og de kastet opp, skulle det jammen spise opp det også! Orket de ikke mer, ble de mishandlet og utsatt for en slags tortur (utover den åpenbare torturen hele opplegget var basert på). En seks år gammel jente måtte drikke 20 liter med kamelmelk hver dag, OG all verdens rare greier som lå og badet i smør og olje.

Poenget med alt dette var altså å gjøre dem fete. For å øke sjansene på ekteskapsmarkedet. For de spikertynne mennene var visst helt VILLE etter flesk og strekkmerker.

Jeg skumleste bare, som sagt, men satt allikevel igjen med en relativ grei forståelse av saken. Og saken er at verden er helt skrudd.

I Afrika, som vitterligen er mest mediekjent for sine tynne, sultne, folk, så blir altså jenter sendt ut i ei leirhytte i ørkenen på en slags omvendt "Fat Camp" fra helvete, hvor målet er å komme hjem så tjukk som overhodet mulig. Og her i Vesten, hvor vi overprodusere og overforbruker det aller meste, og kaster flerfoldige tonn med mat hvert år, så sultefôrer vi oss helt frivillig for å bli så slanke som overhodet mulig.

Hjelp.

Meg - under lupen.

Og snipp snapp snute så var min tid som kvasi-freelancer (friskt subsidiert av NAV) ute.

Allerede førstkommende mandag blir det andre boller. Jeg skal på jobb. Det ville være å strekke det langt å si at det er drømmejobben jeg har ventet på. Cupido har IKKE ringt og sagt at de angrer noe aldeles grusomt på at de lot meg spasere ut av de lugubre kontorene deres uten å ansette meg. Nei, det er en helt vanlig, veldig lokal, kontorjobb. Og det er helt greit. Etter å ha sittet hjemme i mer eller mindre total stillhet og ensomhet det siste året, så klarer jeg å finne glede i små fremskritt. Jeg gleder meg til å stå opp og ha et sted jeg må være klokken 08:00. Noe å rekke. Noe å gjøre. Noen å snakke med! Jeg kan endog gå dit, så det gjør ikke noe at bilen min sitter på death row heller.

Du vet disse speilene, som er vanlige på den ene siden og grusomt forstørrende på den andre? Ingenting er så ulekkert som å studere ansiktet sitt i et slikt speil. Alt synes. Alle rynker, kviser, store porer, føflekker med et sort hår voksende ut av seg (hvor lenge har det vært der?), øyebryn på avveie....... Alt kommer for en dag. ÆSJ! Jeg har IKKE brukt den siste tiden på å ni-studere forfallet mitt altså,  MEN - det er mye rart som kommer til syne i etterpåklokskapens grelle lys. Og ikke alt er like behagelig å ta innover seg. Jeg har nemlig gått meg selv litt etter i sømmene.

Det viser seg at jeg er veldig lat. Ærlig snakka, så kom ikke dette som noen stor overraskelse på meg egentlig, men jeg ble allikevel skuffet over meg selv. For jeg hadde jo så mange muligheter og så mye tid til å utrette så utrolig mye...... Og hva gjorde jeg? Etter egen kravstore målestokk: ikke så jævla mye. Det var ganske deprimerende å slå fast.

Var det virkelig så ille? For å etterprøve min egen konklusjon så laget jeg en liste faktisk. En konkret liten oppramsing av hva jeg har gjort siden jeg mistet jobben. Ok. Det var ikke SÅ ille. Jeg har hatt flere oppdrag som oversetter. Jeg har oversatt en hel bok faktisk. Jeg har søkt x-antall jobber og stilt opp på en håndfull intervjuer. Jeg har vært aktiv i FAU på to skoler og det kommunale foreldreutvalget også.  Jeg har engasjert meg i Human-Etisk Forbund og skal jobbe som konfirmantleder fra februar. Jeg har pusset opp et rom. Jeg begynte å blogge. Jeg fant en god venn i naboen. Jeg har reist. Jeg har skrevet. Jeg har lest. Jeg har vært tilstede for ungene.

Alt i alt - ingenting å direkte skamme seg over.

Det slo meg at jeg kanskje rett og slett er litt for hard mot meg selv. I stedet for å være fornøyd med det jeg hadde gjort - la jeg alt for stor vekt på alle de tingene jeg IKKE hadde gjort. Og det var ikke småtteri jeg ikke hadde gjort heller. Jeg hadde ikke trent fire dager i uka og meldt meg på halvmaraton. Jeg hadde ikke skrevet bok. Jeg hadde ikke slått meg stort opp som freelancer. Jeg hadde ikke blitt Martha Stewart og vasket og kokkelert som en god gammeldags "hemmafru".....

Alt i alt - ganske skyhøye forventninger. Og ganske symptomatisk for verden jeg lever i. Det er veldig lett å overfokusere på alt vi ikke gjør, og ikke har, og ikke får, og ikke kan. Jeg bør nok lage flere positive lister fremover.

Av frykt for at dette skal ende opp som selvhjelps oppgulp så setter jeg strek her. Kan avslutte med noen visdomsord jeg fikk fra hus-fjortisen da jeg spurte henne hva jeg hadde gjort det siste året:

"Du har lært at uansett hvor teit du synes jobben din er, så er det bedre enn å gå hjemme."

Spot on!