Si hva du vil om NRK, men dritt-TV er det ikke. Etter en kveld med først 4 stjernes reise (med Aune Sand og Marianne Auli denne gangen - gud hjelpe oss alle) etterfulgt av ellevill ufrivillig slap stick komedie med Wipe Out på TV Norge ble kvelden avsluttet med en dokumentar om Anne Margrete Lund på NRK.
Jeg har sittet og tørket tårer, blitt mektig imponert, og latt meg inspirere av hennes stryke og visdom. Hun er død, nemlig. Kreften tok synet hennes da hun var bare to år gammel. Senere stakk den av med begge øynene og deler av ansiktet. Da filmen ble spilt inn hadde den spredt seg til alt som tenkes kan, og vi fikk følge henne i de tre siste årene av hennes liv.
Hun rakk å gi ut en CD før hun døde. Den er vakker. Jeg gleder meg til å ha stemmen hennes inne i hodet mitt når jeg er ute og går. Da skal jeg prise meg lykkelig for alt jeg har som er godt i livet mitt. Og finne min egen værekraft.
«Kjerneordet er altså værekraft. det gir assosiasjoner – til dette å makte å være her, på jorden. Evne til å ta det som kommer, vilje til å finne løsninger, selvinnsikt og selvrespekt, interesse og forståelse for andre, evne til å omstille seg, respekt for skaperverket.»
http://www.varekraft.no/
onsdag 29. september 2010
søndag 12. september 2010
Hvor hører du vel hjemme?
Jeg har aldri likt når folk spør meg hvor jeg kommer fra. Ikke fordi jeg skammer meg over hjemstedet mitt, men fordi jeg ikke har et. Hvor kommer jeg fra? Jeg vet ikke. ”Men hva regner du som hjem da?” er et populært oppfølgingsspørsmål fra behjelpelige nysgjerrigperer. Inntil nylig, har jeg ikke hatt noe godt svar på det heller.
”Hjem er der møblene er” sa vi i min familie. Med det som utgangspunkt har jeg kunnet kalle en U-Haul lastebil på vei tvers over U.S.A, og en knallrød fraktcontainer på vei tvers over Atlanterhavet for hjem i løpet av barndommen. I tillegg til én hybel, fire leiligheter, én tomannsbolig, fem eneboliger, og to hotellrom – alle før fylte 16 år. Hvor jeg kommer fra? Overalt og ingen steder. Ordet ”hjem” har alltid vært i mitt vokabular. Jeg må hjem, den ligger hjemme, jeg lengter hjem, vil du bli med meg hjem..... Men hjem har aldri vært noe fast eller definitivt.
I 1975 pakket mine foreldre sammen det lille de eide av jordlig gods, og flyttet med sine to døtre på tre og fem år til New York. Det som skulle vært pappas to-årige engasjement som serviceingeniør ble til hele familiens 10 år lange smaksprøve på den amerikanske drømmen. Bigger, better, faster, more! Forfremmelser og lønnsøkninger. Større hus og flere biler. Vi startet i en kakerlakkbefengt leilighet med loppismøbler i Katonah, New York og endte i flott villa med sjøutsikt i velstands suburbia utenfor Seattle. Med mange stopp underveis. I 1985 ville foreldrene mine plutselig hjem. Hjem? Hjem hvor? Vil skulle til Norge. For meg var Norge så langt unna hjem jeg kunne komme, vi kunne like gjerne flyttet til Mars.
Horten er riktignok ikke en egen planet, men for en opprørsk 16-åring fra Seattle, kjentes det sånn ut. Alt var annerledes. Jeg kjente ikke kulturen, omgangsformene eller språket. Jeg snakket norsk, men hadde ordforrådet til et barn og var analfabet i det som skulle forestille morsmålet mitt. Jeg hadde vært den nye jenta i klassen hele fem ganger i løpet av barneskoleårene, men hadde aldri følt meg så fremmed og ny som da jeg begynte på Horten Gymnas.
I hele oppveksten var det eneste faste og sikre jeg hadde vår lille familie på fire. Vi spøkte kanskje med at ”hjem” var der møblene var, men hjem var egentlig alltid der vi var, samlet. Være seg i leiligheter, flyttebiler, eller hus. Da foreldrene mine skilte lag i 1988 ble mitt eneste faste holdepunkt, mitt hjem, borte for alltid. Geografisk sett var hjemmet fortsatt tilstede, men følelsen av å komme ”hjem” var visket bort. Skulle jeg ha noe hjem nå, måtte jeg skape det selv.
I løpet av årene hadde jeg lært å ikke knytte meg til hus og steder. Som voksen har det ikke kostet meg stort å pakke sammen og flytte. Nytt sted, nye muligheter. Etter mange år, og mange bosteder, hadde jeg et hus, og en egen familie. Men jeg hadde ennå denne nagende rotløsheten. På dette tidspunktet bodde jeg i Sylling i Lier. Og uansett hva det var, så var det i hvert fall ikke ”hjem”. Jeg følte et stort behov for røtter. Jeg unte mine barn den stabile oppveksten jeg aldri hadde, men jeg kunne ikke gi dem det i Sylling. Jeg måtte til Horten. Utrolig nok så var det Horten som kalte meg. På vinteren i 2000 flyttet jeg tilbake. Det kjentes godt og riktig ut. Det lengste jeg hadde bodde på ett sted til da var 6 år, og å kunne dra på butikken og dra kjensel på folk som jeg kunne huske fra 15 år siden, ga meg et skikkelig kick! Det var helt nytt. Men jeg var ikke helt fremme. I 2004 tok ekteskapet slutt og jeg flyttet igjen. Og så en gang til. Og enda en gang.
I dag er jeg hjemme i Horten. På ordentlig. Aldri før har mitt hjem vært mindre preget av midlertidighet enn dette. Og det skyldes ikke adressen, men menneskene. Det er barna som er så glade i byen sin, skolen sin, vennene sine. Som vet med sikkerhet hvilken ungdomsskole de skal gå på. Som er så heldige å ikke kunne huske noe annet enn Horten som hjemsted. Men det er mest på grunn av en mann. En mann med sterke familiebånd og nok tålmodighet og kjærlighet til å lære meg verdien av dype røtter.
”Hjem er der møblene er” sa vi i min familie. Med det som utgangspunkt har jeg kunnet kalle en U-Haul lastebil på vei tvers over U.S.A, og en knallrød fraktcontainer på vei tvers over Atlanterhavet for hjem i løpet av barndommen. I tillegg til én hybel, fire leiligheter, én tomannsbolig, fem eneboliger, og to hotellrom – alle før fylte 16 år. Hvor jeg kommer fra? Overalt og ingen steder. Ordet ”hjem” har alltid vært i mitt vokabular. Jeg må hjem, den ligger hjemme, jeg lengter hjem, vil du bli med meg hjem..... Men hjem har aldri vært noe fast eller definitivt.
I 1975 pakket mine foreldre sammen det lille de eide av jordlig gods, og flyttet med sine to døtre på tre og fem år til New York. Det som skulle vært pappas to-årige engasjement som serviceingeniør ble til hele familiens 10 år lange smaksprøve på den amerikanske drømmen. Bigger, better, faster, more! Forfremmelser og lønnsøkninger. Større hus og flere biler. Vi startet i en kakerlakkbefengt leilighet med loppismøbler i Katonah, New York og endte i flott villa med sjøutsikt i velstands suburbia utenfor Seattle. Med mange stopp underveis. I 1985 ville foreldrene mine plutselig hjem. Hjem? Hjem hvor? Vil skulle til Norge. For meg var Norge så langt unna hjem jeg kunne komme, vi kunne like gjerne flyttet til Mars.
Horten er riktignok ikke en egen planet, men for en opprørsk 16-åring fra Seattle, kjentes det sånn ut. Alt var annerledes. Jeg kjente ikke kulturen, omgangsformene eller språket. Jeg snakket norsk, men hadde ordforrådet til et barn og var analfabet i det som skulle forestille morsmålet mitt. Jeg hadde vært den nye jenta i klassen hele fem ganger i løpet av barneskoleårene, men hadde aldri følt meg så fremmed og ny som da jeg begynte på Horten Gymnas.
I hele oppveksten var det eneste faste og sikre jeg hadde vår lille familie på fire. Vi spøkte kanskje med at ”hjem” var der møblene var, men hjem var egentlig alltid der vi var, samlet. Være seg i leiligheter, flyttebiler, eller hus. Da foreldrene mine skilte lag i 1988 ble mitt eneste faste holdepunkt, mitt hjem, borte for alltid. Geografisk sett var hjemmet fortsatt tilstede, men følelsen av å komme ”hjem” var visket bort. Skulle jeg ha noe hjem nå, måtte jeg skape det selv.
I løpet av årene hadde jeg lært å ikke knytte meg til hus og steder. Som voksen har det ikke kostet meg stort å pakke sammen og flytte. Nytt sted, nye muligheter. Etter mange år, og mange bosteder, hadde jeg et hus, og en egen familie. Men jeg hadde ennå denne nagende rotløsheten. På dette tidspunktet bodde jeg i Sylling i Lier. Og uansett hva det var, så var det i hvert fall ikke ”hjem”. Jeg følte et stort behov for røtter. Jeg unte mine barn den stabile oppveksten jeg aldri hadde, men jeg kunne ikke gi dem det i Sylling. Jeg måtte til Horten. Utrolig nok så var det Horten som kalte meg. På vinteren i 2000 flyttet jeg tilbake. Det kjentes godt og riktig ut. Det lengste jeg hadde bodde på ett sted til da var 6 år, og å kunne dra på butikken og dra kjensel på folk som jeg kunne huske fra 15 år siden, ga meg et skikkelig kick! Det var helt nytt. Men jeg var ikke helt fremme. I 2004 tok ekteskapet slutt og jeg flyttet igjen. Og så en gang til. Og enda en gang.
I dag er jeg hjemme i Horten. På ordentlig. Aldri før har mitt hjem vært mindre preget av midlertidighet enn dette. Og det skyldes ikke adressen, men menneskene. Det er barna som er så glade i byen sin, skolen sin, vennene sine. Som vet med sikkerhet hvilken ungdomsskole de skal gå på. Som er så heldige å ikke kunne huske noe annet enn Horten som hjemsted. Men det er mest på grunn av en mann. En mann med sterke familiebånd og nok tålmodighet og kjærlighet til å lære meg verdien av dype røtter.
tirsdag 7. september 2010
Da strømpene falt i Trondheimsveien og jeg ikke fikk jobb i Cupido.
Jeg har skrevet en god del jobbsøknader det siste året. Noen ganger er jeg trolig motivert og skriver godt (synes jeg selv) og andre ganger ikke. Uansett utgangspunkt resulterer oftest mine søknader i intet. Intet intervju, intet arbeid. Og skuffende ofte, ikke engang et svar om at noen har mottatt mitt rop om jobb. Det er som å slippe et skriftlig ønske ned i en bunnløs brønn. Nylig ble jeg derimot hørt. Jeg hadde sendt av gårde en særdeles inspirert og frisk søknad til redaksjonen i Cupido, som var på jakt etter en ny medarbeider. Ansvarlig redaktør Hanne Grasmo ringte hjem til meg på torsdag og ville ha meg inn på et kort 20 minutters intervju i Oslo dagen etter. O Lykke!
NSB er sjelden på parti med den som skal rekke noe, men jeg tok toget allikevel. Jeg skulle befinne meg hos Cupido i Snippen 8 (en bortgjemt idyllisk liten gate på Rodeløkka) klokken 14:30 og tok toget fra Holmestrand klokken 12:24, noe som plasserte meg på Nasjonalteateret i god tid før intervjuet. Da jeg reiste hjemmefra var det kjølig og fare for regn og jeg kledde meg deretter. Og tok med paraply. Som jeg glemte på toget. Mens jeg gikk gjennom det underjordiske virvaret som er Nasjonalteateret stasjon, lurte jeg på om den gjenglemte paraplyen var et slags illevarslende omen om hvordan dette kom til å gå. Men, da jeg kom til overflaten var himmelen blå og solen skinte og jeg var lettet over at jeg slapp å drasse på en unyttig paraply. Altså, et godt tegn.
Jeg synes jeg hadde god tid og bestemte meg for å gå innom Ark bokhandel på Egertorvet. Lite ante jeg at forfatteren Cecilia Samartin skulle være der i forbindelse med utgivelsen av sin siste bok Mofongo. Boksigneringsstunden var offisielt over, men hun satt der ennå. Som den boknerden jeg er, så jeg mitt snitt til å få en signert utgave. Hun var svært snakkesalig og stilte meg spørsmål om dette og hint. Det kom frem at jeg var på vei til et jobbintervju og hun forsikret meg om at dette kom til å gå bra for jeg hadde ”a lot of positive energy”. Nok et godt tegn.
Av en eller annen grunn var jeg fast bestemt på å gå opp til Rodeløkka. I ettertid står denne avgjørelsen som et komplett mysterium for meg. Jeg passerte vitterlig flere taxiholdeplasser på veien som kunne gjort alt mye enklere – men nei. Jeg skulle gå. Intensjonen var å gå av meg intervjunervene. I stedet endte jeg med å gå av meg strømpene. Et dårlig tegn.
Intim betroelse følger: Jeg hater strømpebukser. Jeg får diaré bare ved tanken på den stramme strikken rundt maven, og bruker følgelig bare stay-ups. Som er svært befriende, så fremt de gjør som navnet tilsier og ”stay-er oppe”.
Midtveis i Trondheimsveien kjente jeg at venstre stay-up hadde tenkt å gi seg. Jeg lot det stå til og tenkte at jeg kunne innfinne meg med elefantskrukker på kneet frem til jeg fant et egnet sted å rette på sakene. Da jeg kikket ned så jeg til min forskrekkelse at jeg ikke hadde elefantskrukker på kneet, men at hele den gummierte blondetoppen av strømpen hang og slang rundt leggen. Ikke lekkert. Ikke lekkert, og i hvert fall mer informasjon om mitt strømpevalg enn jeg hadde tenkt å dele med den mannlige befolkningen som var ute og gikk sammen med meg. Jeg ”gjemte” meg (i den grad det var mulig) bak en parkeringsautomat og dro opp strømpen. Jeg forsøkte å opptre nonchalant, som om det å dra opp kjolen og blotte lårene midt i Trondheimsveien var noe jeg gjorde hver dag. Jeg var neppe særlig overbevisende. Men dette var jo tross alt Oslo. Jeg forsøkte å kaste av meg vissheten om at jeg fremsto som en slik løs kvinne og fortsatte. Strømpen hang løst, men den hang i det minste fast.
Jeg begynte å bli bekymret for at tidsskjemaet mitt skulle sprekke og satte opp tempo. Som sagt, var jeg kledd for en kjøligere temperatur enn den jeg befant meg i, og det økte tempoet gjorde meg mildt sagt litt opphetet. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Den økte kroppsvarmen bidro til at strømpen satt bedre fast, så det var ett problem mindre. Dessverre kjente jeg meg ganske svett ellers også og da jeg kastet et blikk på meg selv i et butikkvindu så jeg at luggen hadde skilt seg på midten og kinnene hadde fått noen frenetiske roser. Intervjunervene hadde nå fått følge av punktlighetsnerver og de ikke ukjente
”å-herregud-hvordan-er-det-jeg-ser-jeg-ut” nervene. Et dårlig tegn.
Omsider sto jeg foran døren til Hverdag AS (altså Cupido). Klokken var 14:28 og jeg hadde tenkt å bruke minst ett minutt på å dra opp strømpene, rette på luggen og ta på meg litt lip gloss. Den gang ei. For døren åpnet seg og der sto redaktøren med utstrakt hånd. Hei og velkommen og bli med meg, sa hun. Etter mine 20 minutter var over, snakket vi i 20 til. Stemningen var god. Jeg likte henne, hun likte meg. Jeg lot meg ikke vippe av pinnen av tematikken. Ei heller av de ymse vibratorene som lå rundt om på kontoret. Jeg fikk allikevel følelsen av at jeg ikke var den de var på jakt etter. Feil utdannelse, feil erfaring. Hyggelig å treffe deg og ha det bra, sa hun og fulgte meg ut.
Vel hjemme den kvelden fikk jeg mailen som bekreftet mine mistanker. Ingen jobb.
Men, jeg ble en morsom opplevelse og en artig historie rikere!
NSB er sjelden på parti med den som skal rekke noe, men jeg tok toget allikevel. Jeg skulle befinne meg hos Cupido i Snippen 8 (en bortgjemt idyllisk liten gate på Rodeløkka) klokken 14:30 og tok toget fra Holmestrand klokken 12:24, noe som plasserte meg på Nasjonalteateret i god tid før intervjuet. Da jeg reiste hjemmefra var det kjølig og fare for regn og jeg kledde meg deretter. Og tok med paraply. Som jeg glemte på toget. Mens jeg gikk gjennom det underjordiske virvaret som er Nasjonalteateret stasjon, lurte jeg på om den gjenglemte paraplyen var et slags illevarslende omen om hvordan dette kom til å gå. Men, da jeg kom til overflaten var himmelen blå og solen skinte og jeg var lettet over at jeg slapp å drasse på en unyttig paraply. Altså, et godt tegn.
Jeg synes jeg hadde god tid og bestemte meg for å gå innom Ark bokhandel på Egertorvet. Lite ante jeg at forfatteren Cecilia Samartin skulle være der i forbindelse med utgivelsen av sin siste bok Mofongo. Boksigneringsstunden var offisielt over, men hun satt der ennå. Som den boknerden jeg er, så jeg mitt snitt til å få en signert utgave. Hun var svært snakkesalig og stilte meg spørsmål om dette og hint. Det kom frem at jeg var på vei til et jobbintervju og hun forsikret meg om at dette kom til å gå bra for jeg hadde ”a lot of positive energy”. Nok et godt tegn.
Av en eller annen grunn var jeg fast bestemt på å gå opp til Rodeløkka. I ettertid står denne avgjørelsen som et komplett mysterium for meg. Jeg passerte vitterlig flere taxiholdeplasser på veien som kunne gjort alt mye enklere – men nei. Jeg skulle gå. Intensjonen var å gå av meg intervjunervene. I stedet endte jeg med å gå av meg strømpene. Et dårlig tegn.
Intim betroelse følger: Jeg hater strømpebukser. Jeg får diaré bare ved tanken på den stramme strikken rundt maven, og bruker følgelig bare stay-ups. Som er svært befriende, så fremt de gjør som navnet tilsier og ”stay-er oppe”.
Midtveis i Trondheimsveien kjente jeg at venstre stay-up hadde tenkt å gi seg. Jeg lot det stå til og tenkte at jeg kunne innfinne meg med elefantskrukker på kneet frem til jeg fant et egnet sted å rette på sakene. Da jeg kikket ned så jeg til min forskrekkelse at jeg ikke hadde elefantskrukker på kneet, men at hele den gummierte blondetoppen av strømpen hang og slang rundt leggen. Ikke lekkert. Ikke lekkert, og i hvert fall mer informasjon om mitt strømpevalg enn jeg hadde tenkt å dele med den mannlige befolkningen som var ute og gikk sammen med meg. Jeg ”gjemte” meg (i den grad det var mulig) bak en parkeringsautomat og dro opp strømpen. Jeg forsøkte å opptre nonchalant, som om det å dra opp kjolen og blotte lårene midt i Trondheimsveien var noe jeg gjorde hver dag. Jeg var neppe særlig overbevisende. Men dette var jo tross alt Oslo. Jeg forsøkte å kaste av meg vissheten om at jeg fremsto som en slik løs kvinne og fortsatte. Strømpen hang løst, men den hang i det minste fast.
Jeg begynte å bli bekymret for at tidsskjemaet mitt skulle sprekke og satte opp tempo. Som sagt, var jeg kledd for en kjøligere temperatur enn den jeg befant meg i, og det økte tempoet gjorde meg mildt sagt litt opphetet. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Den økte kroppsvarmen bidro til at strømpen satt bedre fast, så det var ett problem mindre. Dessverre kjente jeg meg ganske svett ellers også og da jeg kastet et blikk på meg selv i et butikkvindu så jeg at luggen hadde skilt seg på midten og kinnene hadde fått noen frenetiske roser. Intervjunervene hadde nå fått følge av punktlighetsnerver og de ikke ukjente
”å-herregud-hvordan-er-det-jeg-ser-jeg-ut” nervene. Et dårlig tegn.
Omsider sto jeg foran døren til Hverdag AS (altså Cupido). Klokken var 14:28 og jeg hadde tenkt å bruke minst ett minutt på å dra opp strømpene, rette på luggen og ta på meg litt lip gloss. Den gang ei. For døren åpnet seg og der sto redaktøren med utstrakt hånd. Hei og velkommen og bli med meg, sa hun. Etter mine 20 minutter var over, snakket vi i 20 til. Stemningen var god. Jeg likte henne, hun likte meg. Jeg lot meg ikke vippe av pinnen av tematikken. Ei heller av de ymse vibratorene som lå rundt om på kontoret. Jeg fikk allikevel følelsen av at jeg ikke var den de var på jakt etter. Feil utdannelse, feil erfaring. Hyggelig å treffe deg og ha det bra, sa hun og fulgte meg ut.
Vel hjemme den kvelden fikk jeg mailen som bekreftet mine mistanker. Ingen jobb.
Men, jeg ble en morsom opplevelse og en artig historie rikere!
Abonner på:
Innlegg (Atom)