Noen ganger har jeg tenkt at jeg gjerne skulle vært et par og tjue år igjen. Men det er egentlig bare tull. Om jeg skal være helt ærlig er kroppen det eneste jeg virkelig savner fra den tiden. Den var fast og sterk og sprek og pent brukt. Det var lite skavanker og svært få vondter. I motsetning til nå. Vent litt. En ting jeg tror jeg savner mer er overbevisningen om at verden lå for mine føtter. Ingenting var umulig! Jeg kunne gjøre alt, klare alt, overleve alt, mestre alt, OG SÅ: leve lykkelig i alle mine dager. DET savner jeg virkelig. Det, og kroppen min.
Sannheten er at selv om den unge kroppen er borte, så ligger alle mulighetene der ennå. Men veien kjennes tyngre. Jeg har et par ekstra kilo med voksenting i sekken mens jeg beveger meg sakte fremover: barn, forsørgeransvar, gjeld i millionklassen, barn (jeg vet jeg har sagt barn allerede - men jeg har to). Og ikke bare kjennes veien tyngre, men utsikten begynner å bli uklar den også. Hvor var det jeg skulle igjen?
Jo. Jeg skulle leve lykkelig i alle mine dager - det var dit jeg skulle. Er jeg lykkelig? Ja. Herlig mann, skjønne unger, hus, bil, ferie, vin og moro. Da er jeg i mål da vel? Dessverre må jeg innrømme at nei, ikke helt. Og jeg gremmes litt ved å bekjenne dette, men du skjønner, som aktiv medlem av utakknemligheten vil jeg ha mer, jeg. Og i mitt regnestykke foreligger det fortsatt én ukjent for at ligningen skal gå opp. En jobb. Ikke en hvemsomhelst jobb heller, men en spennende jobb som jeg liker og som gir meg noe. Utover lønn altså. Æsj. Det er ubehagelig å erkjenne de mindre sjarmerende sidene ved seg selv. Hadde det ikke vært for mitt egoistiske behov for selvrealisering så hadde jeg ikke begynt å studere som voksen. Og hadde det ikke vært for min treårige høyskoleutdannelse så hadde jeg ikke vært like kresen og kravstor når det gjaldt jobbene jeg ønsker meg og søker på. Og ikke får. Og hadde det ikke vært for at jeg.........
En gang i blant ser jeg et tydelig svart hull i bakken foran meg (metaforisk snakka). Og til tross for all lys og varme og kjærlighet og gode greier som finnes rundt meg, frister det å legge seg ned i dette hullet. "Ærlig talt kvinne, få litt perspektiv på ting" sitter jeg og sier til meg selv nå. OK. Jeg skal dra hodet mitt ut av ræva og begynne å tenke litt kreativt og konstruktivt før jeg segner om i en pøl av selvforakt og selvmedlidenhet. Skjerpings!
”Hvis ikke enhver følte en så aldeles overdreven interesse for seg selv, ville livet være så uinteressant, at ingen kunne holde det ut.” (Arthur Schopenhauer)
tirsdag 31. august 2010
mandag 23. august 2010
Hva skal jeg være, nå som jeg er stor?
Siden det er så fint vær ute og det er snart slutt på slike deilige sensommerdager med sol og varme, sitter jeg like gjerne inne og nerder litt på PC'n jeg.
Jeg skal nemlig på en karriereveiledningssamtale på Karrieresenteret i Vestfold i morgen og har i den forbindelsen gjort noen forberedelser. Jeg har tatt noen tester på http://www.nav.no/ for å kartlegge hvor mine interesser og ferdigheter vil kunne passe inn i arbeidslivet. Nå skal det sies at en god del av disse spørsmålene var beregnet for yngre arbeidssøkende enn meg, og ble ganske tullete i grunnen, men resultatene var entydige. Jeg er litt vanskelig.
Interesseprofilen skulle gi en oversikt over hvilke type yrker jeg er interessert i. Ingen store overraskelser her. Jeg scoret null poeng i yrker som hadde følgende stikkord: montere, reparere, installere, kjøre maskiner, dyr og planter. Og så godt som null poeng når det ble snakk om å lage mat eller "pleie og behandle". Jeg velger å tolke dette som en kvalitetssikring av opplegget - for dette stemmer definitivt. På disse områdene har jeg ingenting å tilby og ingenting å hente. Det jeg scoret høyest på var "å informere og undervise" innenfor skole, kultur og media. Av yrkesgruppene som dukket opp som potensielt interessante innenfor dette feltet var faktisk flere av mine drømmejobber. Forlagsmedarbeider, journalist, forfatter, bibliotekar, kulturkonsulent, oversetter. Heldigvis er det flust av slike ledige jobber. I for eksempel Sykkylven.
På testen for å kartlegge min Ferdighetsprofil var alternativene delt opp i arbeidsområder: praktisk, teoretisk, kunstnerisk, tiltak, systematisk, og sosial. I følge min profil er jeg dyktig på å være sosial. Tett etterfulgt av teoretisk og delt tredjeplass mellom tiltak og kunstnerisk. Hvilket arbeidsområde er tiltak spør du? Jeg siterer: "Dette er arbeid med prosjekter og tiltak, arbeid som ikke kan gjøre til rutine, arbeid som krever initiativ og handling, at beslutninger tas under usikkerhet og press." Ja vel. Siden jeg scoret høyest på det sosiale arbeidsområdet klikket jeg meg videre for å finne ut hva dette innebar. Å nei. "Dette er arbeid med mennesker i helse og omsorgsarbeid, undervisning, rådgivning og behandling." Vi spoler raskt tilbake til interesseprofilen der jeg scoret svært lavt på alt som hadde med "pleie og behandling" å gjøre. MEN, (trøster jeg meg selv) det står også undervisning og rådgivning som jeg faktisk fikk interessepoeng for.
Siste test skulle gi en pekepinn på hvilke Karriereverdier som var viktige for meg. Ifølge testen er FRIHET alpha og omega. "Denne karriereverdien betyr det er svært viktig at man selv får bestemme hva man skal gjøre, når det skal gjøres og hvordan det skal gjøres. Man ønsker ikke å bli styrt og kontrollert av andre. Regler og rutiner som ansatte i bedrifter og institusjoner må følge oppleves som frustrerende." Hmmm. Rene sjarmtrollet jeg.
Da jeg tok disse testene var det for å kunne gi rådgiveren på Karrieresenteret en liten indikasjon på hvem jeg var og hva jeg ville slik at vi kunne prate alvorlig om mine fremtidsutsikter på arbeidsmarkedet. Nå er jeg ikke sikker på om jeg burde nevne noe av dette overhodet. Hva skal jeg si? Jeg har utdannelse til, og er mest interessert i slike jobber som det finnes få av, innenfor bransjer jeg har ingen erfaring fra. Jeg er flink til å være sosial, men vil ikke pleie eller ha omsorg for noen, takk. Og for all del, ikke kom her og fortell meg hvordan jeg skal gjøre jobben min......
Dette blir interessant.
Jeg skal nemlig på en karriereveiledningssamtale på Karrieresenteret i Vestfold i morgen og har i den forbindelsen gjort noen forberedelser. Jeg har tatt noen tester på http://www.nav.no/ for å kartlegge hvor mine interesser og ferdigheter vil kunne passe inn i arbeidslivet. Nå skal det sies at en god del av disse spørsmålene var beregnet for yngre arbeidssøkende enn meg, og ble ganske tullete i grunnen, men resultatene var entydige. Jeg er litt vanskelig.
Interesseprofilen skulle gi en oversikt over hvilke type yrker jeg er interessert i. Ingen store overraskelser her. Jeg scoret null poeng i yrker som hadde følgende stikkord: montere, reparere, installere, kjøre maskiner, dyr og planter. Og så godt som null poeng når det ble snakk om å lage mat eller "pleie og behandle". Jeg velger å tolke dette som en kvalitetssikring av opplegget - for dette stemmer definitivt. På disse områdene har jeg ingenting å tilby og ingenting å hente. Det jeg scoret høyest på var "å informere og undervise" innenfor skole, kultur og media. Av yrkesgruppene som dukket opp som potensielt interessante innenfor dette feltet var faktisk flere av mine drømmejobber. Forlagsmedarbeider, journalist, forfatter, bibliotekar, kulturkonsulent, oversetter. Heldigvis er det flust av slike ledige jobber. I for eksempel Sykkylven.
På testen for å kartlegge min Ferdighetsprofil var alternativene delt opp i arbeidsområder: praktisk, teoretisk, kunstnerisk, tiltak, systematisk, og sosial. I følge min profil er jeg dyktig på å være sosial. Tett etterfulgt av teoretisk og delt tredjeplass mellom tiltak og kunstnerisk. Hvilket arbeidsområde er tiltak spør du? Jeg siterer: "Dette er arbeid med prosjekter og tiltak, arbeid som ikke kan gjøre til rutine, arbeid som krever initiativ og handling, at beslutninger tas under usikkerhet og press." Ja vel. Siden jeg scoret høyest på det sosiale arbeidsområdet klikket jeg meg videre for å finne ut hva dette innebar. Å nei. "Dette er arbeid med mennesker i helse og omsorgsarbeid, undervisning, rådgivning og behandling." Vi spoler raskt tilbake til interesseprofilen der jeg scoret svært lavt på alt som hadde med "pleie og behandling" å gjøre. MEN, (trøster jeg meg selv) det står også undervisning og rådgivning som jeg faktisk fikk interessepoeng for.
Siste test skulle gi en pekepinn på hvilke Karriereverdier som var viktige for meg. Ifølge testen er FRIHET alpha og omega. "Denne karriereverdien betyr det er svært viktig at man selv får bestemme hva man skal gjøre, når det skal gjøres og hvordan det skal gjøres. Man ønsker ikke å bli styrt og kontrollert av andre. Regler og rutiner som ansatte i bedrifter og institusjoner må følge oppleves som frustrerende." Hmmm. Rene sjarmtrollet jeg.
Da jeg tok disse testene var det for å kunne gi rådgiveren på Karrieresenteret en liten indikasjon på hvem jeg var og hva jeg ville slik at vi kunne prate alvorlig om mine fremtidsutsikter på arbeidsmarkedet. Nå er jeg ikke sikker på om jeg burde nevne noe av dette overhodet. Hva skal jeg si? Jeg har utdannelse til, og er mest interessert i slike jobber som det finnes få av, innenfor bransjer jeg har ingen erfaring fra. Jeg er flink til å være sosial, men vil ikke pleie eller ha omsorg for noen, takk. Og for all del, ikke kom her og fortell meg hvordan jeg skal gjøre jobben min......
Dette blir interessant.
torsdag 19. august 2010
Decisions... decisions...
Overnevnte tekst var å lese på ENORME reklameplakater langs motorveien i USA. Det var reklame for McDonald's, og ved siden av denne teksten var det kun et bilde av en (surprise!) hamburger. En slik stor flott en som du garantert aldri får dersom du stopper på McDonald's. Det du derimot ganske sikkert får er akutt beslutningsvegring. Og dette gjelder uansett hvor du stopper for å spise eller drikke. Det er så jævlig mye å velge mellom. Jeg er vanligvis en stor tilhenger av valgfrihet - men ærlig talt, hvor mange størrelser og varianter trenger en gjennomsnittsamerikaner egentlig? Tydeligvis mange.
Vi er på en relativt enkel "diner" for å spise lunsj. Vi får sitte i en "booth", dvs to plasttrukne fastmonterte 3-seters sofaer plassert mot hverandre med en bordplate montert i mellom. Slik som du ser på alle amerikanske filmer. Vi er fem stykker og menyene er så store at det er ikke plass til alle når de ligger flate på bordet, og når vi løfter dem opp for å lese blir vi sittende i hvert vårt lille menyunivers og må strekke hals og rope for å kommunisere med hverandre. Menyen er på nesten ti tettskrevne sider med to kolonner med tekst på hver side. Høvdingen stikker hodet frem fra bak menyen og ser forskrekket ut, og jeg kan formelig se spørsmålstegnene som dingler over de tre små hodene på andre siden av bordet. På denne diner'n serveres frokost hele døgnet så vi kan velge mellom alt fra egg og bacon og yankee pannekaker med lønnesirup til entrecôte med valgfritt tilbehør.
Vi får ikke velge om vi vil ha vann eller ikke. Det kommer helt uoppfordret fra damen. Fem store vannglass blant menytrengselen. Småfolket har vært ute en sommernatt i restaurant-amerika før og lukter på vannet først. Tre neser rynker seg i takt - æsj, det er springvann. Det ligger en eim av svømmehall rundt bordet og vi dykker ned i menyene igjen og kommer opp etterhvert som vi bestemmer oss.
Det er da det neste problemet melder seg. Når du endelig har bestemt deg for én ting på denne overdimensjonerte menyen, så kommer alle spørsmålene. Hva vil jeg ha i tillegg til det jeg bestilte. Det følger nemlig med suppe eller en eller annen form for salat. Jeg kan velge mellom tre typer suppe, en, to tre. Nei takk, jeg tar salat. Fruktsalat, coleslaw, garden salad? Garden salad, takk. Stor eller liten? Velger jeg stor kan jeg plukke selv fra salatbaren, velger jeg liten får jeg en skål med salatblader (fritt oversatt). Eh... jeg tar en liten. Og det gjelder å spisse ørene nå, for det kommer fem forskjellige dressingalternativer i rask rekkefølge. Jeg velger blue cheese og ser forventningsfullt på damen og venter å høre at de har opptil flere type muggost jeg kan velge mellom. Den gang ei, men det var tilbud om krutonger. Og dem var det hvitløk i.... så dersom jeg var allergisk burde jeg heller be om solsikkekjerner eller baconstrø, som ikke var ekte bacon altså.
Alt dette lirer den überblide damen av seg uten antydning til verken stress eller irritasjon. Jeg derimot, begynner å bli lei. Høvdingen gruer seg allerede til sin tur og småhodene på andre siden av bordet spinner sånn at jeg nesten ikke ser hvem som er hvem lenger. Ja takk til krutonger da, og ferdig med det. Feil. Jeg skal jo ha en eller annen form for potet til. Jeg stopper henne midt i potetregla og ber om pommes frites. Jeg synes jeg hørte hun nevnte dobbelbakte poteter, som er utrolig gode, men bare tanken på alle de nye mulighetene det valget ville avstedkomme får meg til å miste matlysten fullstendig. Og da er plutselig mye av vitsen borte.
Vi er på en relativt enkel "diner" for å spise lunsj. Vi får sitte i en "booth", dvs to plasttrukne fastmonterte 3-seters sofaer plassert mot hverandre med en bordplate montert i mellom. Slik som du ser på alle amerikanske filmer. Vi er fem stykker og menyene er så store at det er ikke plass til alle når de ligger flate på bordet, og når vi løfter dem opp for å lese blir vi sittende i hvert vårt lille menyunivers og må strekke hals og rope for å kommunisere med hverandre. Menyen er på nesten ti tettskrevne sider med to kolonner med tekst på hver side. Høvdingen stikker hodet frem fra bak menyen og ser forskrekket ut, og jeg kan formelig se spørsmålstegnene som dingler over de tre små hodene på andre siden av bordet. På denne diner'n serveres frokost hele døgnet så vi kan velge mellom alt fra egg og bacon og yankee pannekaker med lønnesirup til entrecôte med valgfritt tilbehør.
Vi får ikke velge om vi vil ha vann eller ikke. Det kommer helt uoppfordret fra damen. Fem store vannglass blant menytrengselen. Småfolket har vært ute en sommernatt i restaurant-amerika før og lukter på vannet først. Tre neser rynker seg i takt - æsj, det er springvann. Det ligger en eim av svømmehall rundt bordet og vi dykker ned i menyene igjen og kommer opp etterhvert som vi bestemmer oss.
Det er da det neste problemet melder seg. Når du endelig har bestemt deg for én ting på denne overdimensjonerte menyen, så kommer alle spørsmålene. Hva vil jeg ha i tillegg til det jeg bestilte. Det følger nemlig med suppe eller en eller annen form for salat. Jeg kan velge mellom tre typer suppe, en, to tre. Nei takk, jeg tar salat. Fruktsalat, coleslaw, garden salad? Garden salad, takk. Stor eller liten? Velger jeg stor kan jeg plukke selv fra salatbaren, velger jeg liten får jeg en skål med salatblader (fritt oversatt). Eh... jeg tar en liten. Og det gjelder å spisse ørene nå, for det kommer fem forskjellige dressingalternativer i rask rekkefølge. Jeg velger blue cheese og ser forventningsfullt på damen og venter å høre at de har opptil flere type muggost jeg kan velge mellom. Den gang ei, men det var tilbud om krutonger. Og dem var det hvitløk i.... så dersom jeg var allergisk burde jeg heller be om solsikkekjerner eller baconstrø, som ikke var ekte bacon altså.
Alt dette lirer den überblide damen av seg uten antydning til verken stress eller irritasjon. Jeg derimot, begynner å bli lei. Høvdingen gruer seg allerede til sin tur og småhodene på andre siden av bordet spinner sånn at jeg nesten ikke ser hvem som er hvem lenger. Ja takk til krutonger da, og ferdig med det. Feil. Jeg skal jo ha en eller annen form for potet til. Jeg stopper henne midt i potetregla og ber om pommes frites. Jeg synes jeg hørte hun nevnte dobbelbakte poteter, som er utrolig gode, men bare tanken på alle de nye mulighetene det valget ville avstedkomme får meg til å miste matlysten fullstendig. Og da er plutselig mye av vitsen borte.
tirsdag 3. august 2010
Forandring fryder!
Jeg har tilbrakt de siste to ukene på Sturt Island, en liten privateid øy mellom Vancouver Island og fastlands British Columbia. Høvdingen, jentene, og jeg besøker moren og stefaren min som har bodd her siden 1996. De har jobbet med denne eiendommen i mange år, og forvandlet det fra en øde øy til et lite paradis.
Hver gang jeg setter mine ben pa denne øya får jeg lyst til å forandre livet mitt litt. Til noe litt sunnere og mer meningsfylt. Kanskje jeg får for mye sol og frisk luft. Kanskje jeg spiser for mye grønnsaker. Kanskje jeg rett og slett slapper så av at jeg plutselig tror at alt er mulig? Uansett hva det skyldes så drar jeg nok en gang herfra med ønsker om forandring.
Jeg vil sove mer. Og da mener jeg ikke slik søvn man sniker til seg på lørdag og søndag da man ikke står opp før det som her kalles for lunsj-tid. Jeg mener at jeg må legge meg tidligere og sove i mer enn seks timer. Her på øya styres ikke dagen av klokka på samme måte som hjemme. På Sturt går vi på "island time". Vi legger oss litt etter det blir mørkt, og står opp litt etter det blir lyst. Jeg har jaget jentene i seng klokken ni for at jeg og høvdingen skal rekke litt voksentid i sofaen før vi stuper i seng klokken ti og sover som noen steiner til vi våkner AV OSS SELV rundt klokken syv. Fabelaktig. Jeg føler meg bedre og innbiller meg at jeg ser bedre ut også (men igjen, dette kan ha noe med sol, frisk luft, og grønnsaker å gjøre også!)
Jeg vil se mindre TV. I løpet av de siste to ukene er det ingen av oss som har sett på TV en eneste gang. Og ingen har savnet det heller. Befriende ikke å ha kjenningsmelodier fra serier på Disney Channel summende i bakgrunnen som et slags soundtrack til hverdagslivet vårt. Når jeg tenker på hvor mange timer jeg "kaster bort" foran TV'n i løpet av en uke blir jeg helt dårlig. Etter hva jeg har lest meg til i løpet av denne TV-frie tiden kunne jeg lært meg 1000 utenlandske gloser og lest over 20 bøker på den tiden jeg bruker på å følge med på Dr. House sine gjøren og laden i løpet av et år. Stygg sak.
Jeg vil ta pa tærne mine. Eh.... jeg mener ikke at jeg har en syk ny trang til a pelle på tærne mine... Jeg mener at jeg har lyst til a lære kroppen min til å være fleksibel igjen. Å være tøyelig og myk. Altså ligger en eller annen form for tøy og bøy i min nærmeste fremtid. Jeg tenker yoga. Dæven, der sa jeg det. Det forplikter litt. Noen som har lyst til å være med på yoga?
Jeg vil si hei til folk jeg ikke kjenner. Da jeg flyttet fra USA for 25 år siden, (herregud, det er 25 år siden) ble jeg stadig fortalt av nordmenn - som ikke hadde vaert i amerika - at amerikanere var så overfladiske. Alle sa "Hi! How are you?" uten noe egentlig ønske om å vite svaret. Og hva så? Det er hyggelig. Det åpner for kontakt og kommunikasjon. Å smile og si hei til folk du ikke kjenner er å vise åpenhet og godvilje mot fremmede. Det kan umulig være farlig. Dette skjer blant turfolk i norge. Møter du noen ukjente i skogen er det greit å si hei, men ikke i Storgata? Tullprat. Kan tenkes jeg vil bli oppfattet som en raring - men jeg har tenkt å gjøre det for det. Møter du ei fremmed smilende og uthvilt dame i førtiåra som kan ingenting om hva som gikk pa TV-Norge i går (men som kan ta på tærne sine) og hun sier "HEI" til deg - så er det kanskje meg!
Hver gang jeg setter mine ben pa denne øya får jeg lyst til å forandre livet mitt litt. Til noe litt sunnere og mer meningsfylt. Kanskje jeg får for mye sol og frisk luft. Kanskje jeg spiser for mye grønnsaker. Kanskje jeg rett og slett slapper så av at jeg plutselig tror at alt er mulig? Uansett hva det skyldes så drar jeg nok en gang herfra med ønsker om forandring.
Jeg vil sove mer. Og da mener jeg ikke slik søvn man sniker til seg på lørdag og søndag da man ikke står opp før det som her kalles for lunsj-tid. Jeg mener at jeg må legge meg tidligere og sove i mer enn seks timer. Her på øya styres ikke dagen av klokka på samme måte som hjemme. På Sturt går vi på "island time". Vi legger oss litt etter det blir mørkt, og står opp litt etter det blir lyst. Jeg har jaget jentene i seng klokken ni for at jeg og høvdingen skal rekke litt voksentid i sofaen før vi stuper i seng klokken ti og sover som noen steiner til vi våkner AV OSS SELV rundt klokken syv. Fabelaktig. Jeg føler meg bedre og innbiller meg at jeg ser bedre ut også (men igjen, dette kan ha noe med sol, frisk luft, og grønnsaker å gjøre også!)
Jeg vil se mindre TV. I løpet av de siste to ukene er det ingen av oss som har sett på TV en eneste gang. Og ingen har savnet det heller. Befriende ikke å ha kjenningsmelodier fra serier på Disney Channel summende i bakgrunnen som et slags soundtrack til hverdagslivet vårt. Når jeg tenker på hvor mange timer jeg "kaster bort" foran TV'n i løpet av en uke blir jeg helt dårlig. Etter hva jeg har lest meg til i løpet av denne TV-frie tiden kunne jeg lært meg 1000 utenlandske gloser og lest over 20 bøker på den tiden jeg bruker på å følge med på Dr. House sine gjøren og laden i løpet av et år. Stygg sak.
Jeg vil ta pa tærne mine. Eh.... jeg mener ikke at jeg har en syk ny trang til a pelle på tærne mine... Jeg mener at jeg har lyst til a lære kroppen min til å være fleksibel igjen. Å være tøyelig og myk. Altså ligger en eller annen form for tøy og bøy i min nærmeste fremtid. Jeg tenker yoga. Dæven, der sa jeg det. Det forplikter litt. Noen som har lyst til å være med på yoga?
Jeg vil si hei til folk jeg ikke kjenner. Da jeg flyttet fra USA for 25 år siden, (herregud, det er 25 år siden) ble jeg stadig fortalt av nordmenn - som ikke hadde vaert i amerika - at amerikanere var så overfladiske. Alle sa "Hi! How are you?" uten noe egentlig ønske om å vite svaret. Og hva så? Det er hyggelig. Det åpner for kontakt og kommunikasjon. Å smile og si hei til folk du ikke kjenner er å vise åpenhet og godvilje mot fremmede. Det kan umulig være farlig. Dette skjer blant turfolk i norge. Møter du noen ukjente i skogen er det greit å si hei, men ikke i Storgata? Tullprat. Kan tenkes jeg vil bli oppfattet som en raring - men jeg har tenkt å gjøre det for det. Møter du ei fremmed smilende og uthvilt dame i førtiåra som kan ingenting om hva som gikk pa TV-Norge i går (men som kan ta på tærne sine) og hun sier "HEI" til deg - så er det kanskje meg!
Abonner på:
Innlegg (Atom)