Om fortidens frosker og nåtidens prinser

Noen få uker i september 1985 var jeg sammen med en gutt som,  tross sin ubetydelige plassering i mitt livs kjæreste-arkiv, likevel skulle vise seg å være en essensiell brikke i det skjebnespillet livet er. (Han dumpet meg forøvrig fordi han mente at jeg som jomfruelig 16-åring var for "kjip", og fant seg heller en yngre og villigere dame.) For en tulling.

Ok. Da jeg ikke var overmåtelig interessert i å ha sex eller bedrive noen form for "petting" med denne parentetiske kjæresten, var vi ute og gikk tur en fredagskveld, (Eh.. Jeg innser med den setningen at jeg umulig kan ha vært noen spennende kjæreste...) og hadde satt oss på et gjerde. Mens vi satt der stoppet en gutt på moped, som viste seg å ha gått i klassen til Mr. Ubetydelig. Snakke, snakke, snakke (på denne tiden var det på ingen måte å forvente at jeg ble presentert) og under samtalen kom det frem at mopedgutten var på vei til fest og hadde vi lyst til å bli med kanskje? Som sagt så gjort.

Og her kunne denne lille ungdomsepisoden fort ha forsvunnet inn i mylderet av korttidskjærester og tilfeldige fester. Men, nei. For gutten, hvis fest vi ramlet innom, viste seg å være en gammel sandkassekamerat av meg, fra tiden før vi flyttet til Amerika. Og gutten på mopeden viste seg å være ingen ringere enn min egen Høvding.

På denne festen ble jeg gjenforenet med sandkassekameraten min, og møtte en gjeng med gutter, deriblant Høvdingen, som skulle bli mine beste og nærmeste venner det første og svært vanskelige året med tilpasning i Norge.  Det var forøvrig også sandkassekameraten min som senere presenterte meg for min fremtidig eks-mann.

Da jeg skilte meg fikk jeg muligheten til å leie et rekkehus av en gammel klassekamerat. Huset på den andre siden av hekken skulle vise seg å være bebodd av....kan du gjette? Høvdingen. Han var nylig blitt singel, og til tross for alle årene som hadde gått siden vi hang sammen som ungdommer var det som å finne en trygg havn i urolig sjø. Vi hadde alltid hatt en slik "connection" som gjorde at uansett hvor lang tid det hadde gått siden sist vi møttes, så var vi alltid tilbake der vi slapp. Han var mitt foretrukne selskap og beste venn. Som jeg har bekjent før: Jeg prøvde meg på han skamløst mange ganger, mens han stadig takket høflig nei. Helt til den kvelden da han kysset meg god natt på trappen (se The light and the angle). Siden da har vi vært uadskillelige. Den andre dagen i juni i år fikk jeg et romantisk frieri i Parc Guell i Barcelona, og vi giftet oss forrige fredag.

Jeg tror ikke på Gud, og jeg tror ikke på tilfeldigheter. Men, jeg tror på skjebnen. Jeg er akkurat der jeg er ment å være. Og jeg har en overkåt og ubetydelig, men likevel utslagsgivende,  ungdomskjæreste å takke. Tenk det.

Avslutter med mitt favorittdikt, Amor Fati av André Bjerke

Ikke som en Cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæpne
deg mot verden, men med ordet:
Amor fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet
Ikke skjel til andre stier!

Også smerten er din tjener.
Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig,
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg, skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes
grønn skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg annerledes.
Intet ønsker jeg forandret.

Gror det pepper på Ullevål?

For ti år siden i går giftet Håkon seg med Mette Marit. Det jeg husker best fra den dagen er ikke kjolen eller blomstene eller kysset på balkongen, men kjærligheten. Ikke så mye kjærligheten i deres liv, som mangelen på det i mitt eget. I løpet av den uken med bryllupsoppstyr for ti år siden skjønte jeg at ekteskapet mitt var i ferd med å falle fra hverandre. Jeg minnes at jeg satt på jobben en dag og sa til meg selv at jeg skulle rense hjernen, klarne tankene og så skrive ned det første ordet som falt meg inn når jeg tenkte på mitt ekteskap. LIKEGYLDIG sto det på den gule post-it lappen. Jeg ga rett og slett faen. Intet godt utgangspunkt for noe som helst. Jeg ble faktisk så satt ut av min egen brutale ærlighet akkurat da at jeg måtte rømme inn på toalettet for å ta meg en liten gråt. Det skulle gå ganske nøyaktig tre år før slutten var et faktum, og da jeg flyttet ut og lukket døren bak meg var jeg ferdig. Sant, helt ferdig blir man aldri når man har fått barn sammen. Vi vil forevig være bundet sammen som foreldre. På godt og vondt. Vi deler på ansvar og utgifter. Vi deler også bursdager, julefeiringer, ferier, og samvær med barna - i to.

For ti år siden i går fylte eksen min 32 år. Han feiret ikke dagen sammen med familien, for han var på jobb i Oslo i forbindelse med prinsebryllupet den uken. På hans 42 års dag i går lå han delvis bevisstløs på intensivavdelingen på Ullevål sykehus etter en alvorlig MC-ulykke som nesten kostet han livet.

Jeg står ikke lenger oppført som hans nærmeste pårørende, men jeg har ansvaret for det kjæreste han har. Så mens hans nye samboer våker over sykesengen og holder meg oppdatert via telefon og sms, gjør jeg mitt beste for å holde hverdagene i gang hjemme. Jeg er lettet og glad for at det er noen som elsker ham høyt som står ved hans side nå. Han vil trenge en ung, engasjert, og forelsket kjæreste i den vanskelige rehabiliteringsfasen fremover. Styrken og tålmodigheten man finner i kjærligheten vil komme godt med.

Ekteskapet vi delte er ferdig, kjærligheten likeså. Men opp i alt dette tragiske og vonde som har skjedd  har også likegyldigheten tatt slutt. Jeg bryr meg. For ungenes del, for kjærestens del, men også for hans del. Jeg har ofte ønsket han dit pepper'n gror - men jeg mente det ikke. Ikke egentlig.