The light and the angle....

På denne dagen for fem år siden kysset høvdingen meg for første gang.

Han hadde fulgt meg hjem fra byen. Han var naboen min, så dette var ikke noen stor begivenhet i seg selv, han skulle jo tross alt samme vei.

Det er ikke akkurat noe jeg er stolt av, men jeg hadde forsøkt å lokke han opp og inn (for å si det sånn...ehem) opptil flere ganger tidligere, uten hell. Vi hadde kjent hverandre siden ungdomstiden og vi var jo så gode venner at var det egentlig lurt å risikere vennskapet for en natt eller to med, ja... ting og tang? Nei, det var det ikke, så mine tilnærmelser ble høflig avvist hver gang. Så du det? Det står hver gang. Jeg prøvde meg altså flere ganger. Pinlig skamløst.

Men denne gangen fikk jeg altså et kyss på trappa. Helt uventet. Lite og lett. OVERRASKENDE bra til et uventet, lite og lett, og tilsynelatende ikke-planlagt nattakyss å være. Jeg tror ikke jeg sa noe etterpå. Ikke engang takk.

Vel innenfor døren med skjelvende knær og maven full av sommerfulger hadde jeg derimot en lengre samtale med meg selv. Herregud. Hva var det? Hvorfor gjorde han det? Hvorfor kribler leppene mine ennå? Mest av alt tenkte jeg, WOW! Det må jeg gjøre igjen.

Og det har jeg gjort. Til gangs.

Vi har kysset oss til samboerskap i gammel murvilla og flere millioner i gjeld. Jeg gleder meg fortsatt til han kommer hjem fra jobben hver dag. Jeg får fortsatt blomster. Og jeg får fortsatt sommerfugler i maven når han kysser meg. Jeg regner meg som privilegert som har det sånn.

Vi skal ut og spise middag i kveld, for å feire. Vi vurderte diverse romantiske heisaturer vi kunne hive oss på denne helgen, med fyll og hotellsex i storbyen. Men ikke denne gangen. Det blir riktignok både hiving og fyll - men vi har leid en container og ikke et hotellrom.