Jeg har nemlig fått skriveforbud. Jeg får heller ikke lov til å løfte eller drive med "anstrengende" fysisk aktivitet. Jeg fikk faktisk spesifikk beskjed om å ikke vaske gulvene heller - selv når ingen så meg. En svært bedagelig livsstil - på blå resept.
Jeg har tilbrakt en del tid på sykehuset i det siste. Nakken og skuldrene mine har vært vonde i lang tid. Jeg har ment at dette skyldes et langt yrkesliv foran dataskjermen, samt en uheldig tendens til å heise skuldrene opp rundt ørene når jeg er stresset. Og det stemmer. Men i tillegg viser det seg at jeg har en liten prolaps i nakken og en nerverotsbetennelse. Utrolig hva som kommer frem av en MR undersøkelse. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har hatt dette (ikke legene heller), men jeg vet at jeg har brukt store summer på potensielle løsninger som ikke har hatt ønsket effekt. Det har vært knekkemenn, nålstikkmenn, myke aromadamer, og hardhendte massasjemenn. Til ingen nytte. Siste tilskudd på listen over ting som kanskje hjelper er traksjonsbehandling - alstå strekkbehandling av nakken. Jeg begynte i forrige uke, og har nå bare to dager igjen av uke to. Jeg fikk utdelt et slags stroppinnretning som skal tres over hodet og festes under haka. Den er koblet til en trinse som henger over og bak sengen, og i enden henger det tre én kilos lodd. Som altså strekker nakken. Cluet skal visstnok være at denne strekkingen skal gi bedre plass til den betente nerven, sånn at den roer seg ned. (Selve prolapsen er det intet å gjøre med). Dette tar hele dagen. Jeg møter opp klokken 08:00 og stropper meg inn. Så ligger jeg i strekk i en og en halv time, tar en times pause, så en nye runde med strekking. Totalt tre strekkrunder og to pauser. Jo, og så gjør det vondt også. Sømmene på stroppen presser noe aldeles forferdelig på bakhodet. Det kan ligne litt på den vondten man får av å gå med for liten hatt i for lang tid, eller billige solbriller som klemmer noe jævelsk bak øra. Og selv ikke pillecocktailen jeg får utdelt klarer å ta knekken på hodepinen jeg får. Nevnte jeg forresten at dette er et helt udokumentert opplegg? Det foreligger ikke noen vitenskapelig bevis for at dette funker - men det har hjulpet mange, ifølge nevrologen. Så hvorfor ikke?
Under mitt opphold på sykehuset har jeg hatt god tid til å fordype meg i lektyren som ligger på pauserommet på avdelingen. Det var ikke stor utvalgtet i grunnen: en utgave av Woman fra februar i år, en utgave av Historie (forøvrig et veldig interessent blad), en istykkerklippet og dermed uleslig utgave av Reise og Fritid, samt utallige spesialblader om Parkinsons, pasientrettigheter, og MS. Etter å ha lest ut alt utenom magasinet for MS-rammede, leste jeg tilslutt det også. Og der, av alle steder, møtte jeg meg selv i døra! Etter flere solskinnshistorier fra unge livsglade MS-syke kvinner og menn som snakket varmt om å ta for seg av livet i gode perioder og ikke la seg henfalle til selvmedlidenhet og mørke tanker kom det er artikkel om MS-pasienter som glemmer å ta medisinene sine, tar "ferie" fra behandlingene, eller rett og slett ikke gidder å følge anbefalingene fra legene fordi de ikke synes det har hatt noen effekt. "Jøss" tenkte jeg, "for noen idioter som ikke følger opp tiltak som faktisk kan gjøre livene deres bedre!"
Ehem....det var her jeg dukket opp i døra nemlig. Hvor mange ganger har ikke jeg fått beskjed fra legen om å gjøre det ene eller det andre og bare gitt faen? Ja, se bare nå. Her sitter jeg og skriver enda jeg fikk beskjed om å la være. Løftet ting har jeg også gjort. Det skal sies at jeg tok anbefalingen om å ikke vaske gulvet til etteretning.... Her i huset sliter vi med litt av hvert småtteri. Høvdingen skal iføge doktoren sin holde seg unna kaffe og vin og snus og sterk mat. Gjør han det? Nei. Vi har begge fått beskjed om å være mer aktive. Er vi det? Nei. Vi VET jo begge at med stillesittende jobber og sekken full av uvaner så MÅ vi skjerpe oss. Spise sunt, få nok søvn og omega 3, og være fysisk aktive dersom vi ønsker å nyte livet og hverandre i førti år til. Så hvorfor er det vanskelig da? Er det fordi resultatene ikke kommer med en gang? Er vi bare ute etter en ikke-eksisterende quick-fix? Hvorfor gidder vi ikker å investere i vår egen helse?
Å la nakken min strekkes i 22.5 ubehagelige timer i uka i to uker som en del av et udokumentert opplegg som kanskje kan gjøre vondtene mindre - DET gidder jeg. Og svelge unna et sammensurium av medikamenter med bivirkningslister så lange som et vondt år - det gidder jeg også. Men, helt "enkle" hverdagstiltak som nærmest garanterer bedre helse, de ligger ubrukte igjen i haugen av ugjorte ting. Forstå det den som kan.
