Kan du huske sist du fikk et brev? Et langt håndskrevet brev? Det kan ikke jeg. Jeg fikk noen få julekort i år, det gjorde jeg. Men brev, det er lenge siden.
Eksen min var innom for noen uker siden med tre pappesker fulle av ting som var mine. Han sa han hadde funnet dem nederst bakerst bortest i boden sin. De har nok stått der siden vi flyttet inn i det huset i 2000, og ble tydeligvis ikke med meg da jeg flyttet ut. Men nå står de altså i gangen.
Oppi disse eskene var det mye rart. Min gamle frimerkesamling. Et par broderte bilder av kunstneren farmor, som min far foræret meg en eller annen gang på 90-tallet og som jeg ikke hadde hjerte til å takke nei til. Lenge leve nostalgisk samvittighet.... jeg kastet dem. I bunnen av den ene lå brudebildet til foreldrene mine. Pur unge stivpyntede folk jeg ikke kjenner. Og et kjernefamilie bilde anno 1977. Lekkert. Blant alle disse ikke fullt så interessante tingene lå det brev. MENGDER av brev. Hysterisk morsomme men akk så hjerteskjærende minner fra min tapte ungdom.
Da jeg flyttet fra USA i 1985 holdt jeg kontakt med mine nærmeste venner via brev. Jeg overdriver ikke om jeg sier at jeg skrev og mottok rundt femten brev i uka de første årene. Å lese disse er som å stupe mange og tjue år tilbake i tid og være 16, 17, 18 år igjen. Jeg sitter jo ikke med mine egne brev, men med responsen jeg fikk, og jeg satt i flere timer og humret over mine venners reaksjoner på beretningene om dette rare landet jeg plutselig befant meg i. Jeg hadde visst sendt over noen do-papir samples (av den gamle sorten som var skikkelig hardt og stivt) og alle sendte sympatiske tanker til våre norske romper! Det refereres til forelskelser hvor navnet på gutten det gjaldt ikke ringer ei eneste bjelle (stygg sak) og noen fester jeg helst ikke vil vedkjenne at jeg var med på.
Og det var kjærlighetsbrev. Herlig pinlige brev fra "små-beilere" (og et par store) som tok mot til seg og knotet ned noen mer eller mindre velvalgte ord. Jeg fant et følelsesladet Valentine's kort jeg fikk i sjette klasse fra min store flamme Matt, og en håpløs kjærlighetserklæring fra en snåling som het Monty. Og brevene fra Jørstadmoen og Bardufoss da daværende kjæreste var i militæret. (Å omtale disse i samme avsnitt som kjærlighetsbrev blir strengt talt å utvide begrepet litt, for det var ikke mye lengsel og hete betroelser å spore. Mest saklig info om det pågående USK-kurset og diverse romkamerater samt en anmodning avslutningsvis i hvert brev om å være "snill jente" til han kom tilbake.) Det ble ikke oss to, for å si det sånn.
Det var brev fra søster'n min da hun var student i Tromsø, og pappa som bodde i Singapore. Fra globetrotter venner som jobbet som reiseledere i syden og Disney vertinner i Orlando, og soldater i Libanon. Oppdateringer fra de som ble igjen i Horten og fra de som studerte langt hjemmefra. Eske på eske med artige historier og fantastiske minner. Minner som hadde blitt borte dersom ingen hadde skrevet dem ned og jeg ikke hadde spart på alt mulig rart. Man glemmer jo ting i løpet av tjue år!
Hvis jeg skal dømme ut i fra innholdet i disse eskene, sluttet livet mitt på midten av 90-tallet. Det var vel på den tiden at e-mail gjorde seg gjeldende. Og mobiltelefoner og etterhvert SMS. Nå Facebook og Twitter og LinkedIn og alt det der. Hvem skriver vel brev lenger? Og hvis ingen skriver brev lenger, hvordan skal vi huske? Jeg sparer ikke på alle mailer og SMS'er jeg får. Gjør du?
På Riksarkivet i Oslo kan du lese gamle brev. Bunker med snirklete skriftlig korrespondanse på gulnet papir. Ikke bare brev fra "viktige" folk, men også mellom Ola og Kari Nordmann. Dette er viktige kilder til Norges sosialhistorie. Hva med vår historie?
De yngre generasjonene beskyldes ofte for å være historieløse - hvem sin feil er det?
